P-sykkel-og søkes

Hei!

Nå må jeg få klage.
Mor og far har kjøpt sykkel. Til meg.
Ja, altså, jeg skal ikke sykle på den, men det er den sykkelen som skal brukes hvis jeg skal være med på sykkeltur.
Den har en sånn greie på siden som man kan feste selen i. Springer heter det og da skal man springe med, ved siden av sykkelen.

Jeg har alltid hatt respekt for slike sykkeldoninger, men ikke vært redd.
Nå skulle vi altså prøve dette en onsdag morgen på vei til jobb.
Jeg fikk den selen på som jeg har når vi er ute på ski og så ble den festet til springeren.
Det gikk jo bra.
Så snudde mor seg for å ordne på noe og da flyttet jeg meg aldri så lite til siden.
Dermed kom sykkelen springende over meg med skrammel og bråk.
Jeg forsøkte alt jeg kunne å løpe vekk, for jeg hadde da ikke lyst å krangle med den greia der, men sykkelen hang på og fulgte etter.
Mor var raskt på plass og fikk hektet meg av og så fikk jeg gå inn i hagen en stund mens hun fikset på det som hadde blitt skeivt på sykkelen i fallet.
Så kom hun for å hente meg igjen.

Å nei du - tenkte jeg - jeg skal ikke i nærheten av den der villstyringen igjen.
Jeg klarte å komme meg ut av selen og så trikset jeg alt jeg kunne for at ikke mor skulle få tak i meg.
Enda hun ikke løp etter meg, for det funker i hvert fall ikke.

Til sist lot jeg meg lure av en godbit og beskjed om å gjøre en morsom øvelse og da kom selen på igjen.

Etter mye overtalelser gikk jeg med å å gå ved siden av sykkelen hvis jeg fikk lov å gå på lang avstand og på samme side som mor, så hun kom mellom meg og doningen.

Den dagen tok det veldig lang tid å gå til jobb enda vi gikk strake veien. Jeg kom meg ut av selen en gang til og skremte vettet av mor, som var redd jeg skulle løpe ut i gaten.
Vi hadde mange og lange diskusjoner under veis om hvilken side av sykkelen jeg skulle være på.
Jeg sto på mitt.

Far fikk beskjed om å hente den vanlige selen når vi skulle hjem om ettermiddagen. Den kan jeg ikke åle meg ut av.
Vi tok oss hjem på et vis og far syklet faktisk litt uten at det skjedde noe farlig.

Etterpå har vi vært på en promenade til med sykkel. Jeg stoler (litar) ikke på den. Den kan fortsatt hoppe på meg. Men så langt har den som holder sykkelen klart å holde den under kontroll.
Springerdingsen har vi ikke testet igjen ennå, men det kommer vel, det også.

Jeg trenger en psykkelog å snakke med. Er det noen som kjenner en bra en? Gjerne med støttehjul.

Jeg blir helt utkjørt av slike påkjenninger, altså.