Bloggtørke

Hei!

Mor har pakket koffert igjen - bare til seg.
Hun skal på kurs noen dager, så  far og jeg skal passe huset alene og kan dermed gjøre som vi vil.
Men da har jeg ingen som kan srive for meg, så det blir bloggtørke til over helgen.

Ha det fint alle sammen, så lenge.

Morgenfugler

Jeg pleier alltid å sørge for at i hvert fall mor kommer seg ut av køya i rimelig tid - også i helgene.

En time senere frokost enn vanlig går vel an, men ikke noe mere.

Det var nesten lyst når vi gikk første tisse-rundt-kvartalet-runden litt over kl. 7 i går og fuglene hadde allerede begynt å skvattre og kvittre.
Etter min frokost - som alltid blir servert etter den runden - syntes jeg det var på tide med litt aktivitet.
Jeg ville ut og nyte luft og dufter og helst ha selskap også.
Mor pleier å drikke morgenkaffe, blogge og lese avisen mens vi venter på at far kliver ur sengen, men i går fikk hun ikke fred for meg.
Jeg gjorde mange iherdige forsøk på å få henne med ut i hagen og til sist så ble hun så trett på alt mas (tjat) at hun kledde på seg og tok meg med i bilen til Furuberget.

Der var det like folketomt som forrige lørdag på samme tid. Det er litt deilig det også, selv om jeg gjerne hadde møtt noen å leke med.

Når vi kom hjem hadde far stått opp og så ble det frokost igjen.
Så forsvant mor i bilen for å ordne ting og tang og far og jeg ordnet i hagen og garasjet.

Det var en deilig dag å være ute og på ettermiddagen tok far med pledd ut i solveggen og mor og han tok årets første "utepils".

Litt senere gik vi alle sammen på tur via Odden og havnet til sist på kontoret.
Der ble jeg servert marvben (märgben) med leverpostei og et gnageben og så forsvant mor og far, så jeg måtte passe stedet alene.
Det er sånn de gjør det når de skal ut og spise i sentrum og jeg ikke kan være med, for da får jeg en tur før jeg blir forlatt (lämnad) og så blir jeg hentet og får en tur når vi skal hjem også.
Det er helt OK med de turene, men det er så kjeeeedelig (tråkigt) å ligge der alene - i hvert fall når det er slutt på tyggeben og postei.
Nåja, de blir sjelden borte lengere enn et par timer....

I dag kom vi på den fantastiske idéen at vi skulle spise frokost ute. Det var jo solskinn!
Blås i (strunta i) om det var kuldegrader i skyggen.

Det ble laget tre matpakker - en til hver - kokt kaffe og te og så dro vi til stranden og trasket bortover til det gamle kalkbrenneriet.
Nedenfor det  står en benk og bord, så det var bare å dekke på og kose seg.

For en herlig frokost!
For meg var det den andre denne dagen og jeg fikk en hel skive med leverpostei helt for meg selv.
Så mye pleier jeg ikke å få ellers. Bare småsmuler.
Etterpå gikk vi videre langs stranden og kikket på isflakene som fløt forbi og så på de rare formasjonene isen hadde laget på land.

Sånne frokoster vil jeg ha mange av fremover!

Ha det!

Hei!

Det fine sparkeføret vi hadde ble borte med mildværet natt til søndag.
Nå er det grus over alt og det er nok bra, for om dagen er det varmt så snø og is smelter og om natten er det kaldt, så det fryser igjen.
Det blir det veldig glatt av og det er en aldri så liten utfordring å gå morgentur.
Særlig hvis vi er ute før strøbilen.

Så langt har vi greid oss ganske bra.
Jeg var nedi med rumpa i går, da alle bena plutselig gikk i alle retninger helt av seg selv. Men jeg kom meg fort opp igjen.
Mor tripper frem med kniks i knærne og sier hele tiden at jeg må gå pent (fint) og har ikke vært på rumpa ennå. (Hun pleier jo forresten å slenge hodet i bakken når hun først detter. Det er sikkert ikke så smart)

Siden vi ikke kan sparke, blir det heller ikke så lange omveier til jobbet nå.
I stedet har vi hatt flere ærende i sentrum.
Vi har blandt annet vært i banken. Det er jeg hjertelig velkommen.

I forgår måtte mor en tur innom et apotek. Der er jeg ikke velkommen.
Apoteket ligger like ved inngangsdøren til et lite kjøpesenter og siden mor ikke hadde lyst å forlate meg utenfor, uten tilsyn, så snek hun meg med like innenfor skyvedørene og plasserte meg midt emot apotekets inngang - omtrent rett under "hunder forbudt"-skiltet.
"Sitt og bli!" sa hun og gikk inn og forsvant bak en hylle.
Vi har øvd mye på akkurat det hjemme på kjøkkenet, så jeg satt der jeg satt.
Etter en liten stund kom hun ut igjen med det hun skulle ha og en kølapp.
Mens vi ventet på tur trente vi litt på "dekk" ogg "sitt opp" og sånnt småtteri og jeg fikk  lov å hilse på noen som gikk forbi.
Det var jo egentlig ganske kjedelig (långtråkigt) å bare stå der, så noe måtte vi finne på.

Når det ble vår tur fikk jeg beskjed om å "bli sittende" igjen. Mor forsvant bak en hylle og ble borte en god stund. (Selvfølgelig fikk jeg den kassen som var innerst og borterst. Red. anm.)

Det må ha vært litt av en bragd jeg gjorde når jeg satt der og ventet, for mor har skrytt til mange om hvor flink jeg var der jeg satt som en staue - uten å være bundet til noe, for det fantes ikke noe å binde koblet til.

Ja, ja, da så.
Jeg er flink!

 Hej då!

11 måneder

I dag er jeg og mine søsken 11 måneder.

Jeg veier 25,2 kg og har nok sluttet å vokse nå. Jeg er lang nok og dessuten veldig fin med lang vinterpels. I hvert fall hvis jeg kan si det selv.

Hei då!

Syv retters lørdag

Hei!

Nå skal jeg fortelle hvorfor det ble sent i lørdags.

Det begynte egentlig for lenge siden. Sist sommer, tror jeg, da Kjersti og Bjørn besøkte oss på fjellet.
Da ble det snakk om at vi skulle lage mat sammen en gang. Gourmetmiddag, for eksempel.
I mine ører hørtes det bra ut med middag.
Om gourmet smakte godt visste jeg jeg ikke da, men jeg liker jo det meste, så det skulle sikkert gå bra.

Dere vet hvor dan det kan være med mennesker; De blir enige om å gjøre noe og så går tiden uten at det skjer noe.
Vi hunder går helst til aksjon med en gang, hvis vi bare har mulighet.

Som sagt, tiden gikk. Men for noen uker siden ble endelig en dato satt for denne middagen. Lørdag 18e februar.

Forrige lørdag, etter  den der skituren, satt så Kjersti og mor og la planer.
I utgangspunktet skulle det være fem retters middag, men de hadde så mange ideer, så de endte opp med syv.
Herlig, tenkte jeg der jeg lå på teppet ved siden av  og hørte på med et halvt øre (det luktet jo ikke noe mat ennå, så det var ikke nødvendig å stå på pass).

Mot slutten av uken ble det handlet inn varer og  det ble kokt og gjort diverse forberedelser på kjøkkenet. Jeg måtte stadig vekk stå til tjeneste for prøvesmaking. (Hva ville de ha gjort uten meg?)

Så i lørdags, etter skogstur og handletur, kom turen til hybelkaninene. De ble i tur og orden kastet ut i snøen eller sugd opp av støvsugeren. Så kom turen til "orden i hjemmet" og rot og rask kom endelig på sin rette plass, blomster i vaser, ren duk på bordet, fine servietter og bestikk på riktig sted - i alle fall nesten. Vi hadde det travelt, både jeg og mor.
Når orden var opprettet ut på ettermiddagen, kom Kjersti, Bjørn og omsider også far, som jo hadde vært ryddegutt for Lars og Co. da de rev taket på Stavsberg.

Kjerst og Bjørn hadde mere mat med seg. Det duftet deilig fra kurven de bar inn.

Så begyndte det å bli spennende.
Man skrelte, skar, hakket og stekte, kokte, smakte og smattet og innimellom datt det noe på gulvet også.
Jeg holdt meg tett inntil kjøkkenbenken for å være beredt på å umiddelbart ta vare på det som falt ned til meg.

Første rett var gåseleverpostei med fikenmarmelade.
Det ble litt igjen på kanten inni boksen og det fikk jeg.
Da sa mor at jeg måtte spise det med andakt, for det var egentlig for fint for meg. "And-akt" - tenkte jeg -"var det ikke gås det var snakk om?" Og så fortet jeg meg å spise før det hele ble en svanesang.

Neste rett var buljongsuppe kokt på kyllingvinger (fordi det ikke går å få tak i høne å koke på), servert med en liten croissant.
Det fikk jeg ikke smake på, men jeg hadde fått litt av kyllinkjøttet som det var kokt på, så jeg visste hva det smakte. Godt.

Så kom det røkt fisk på bordet , sammen med jordskokkpurré og asparges.
Jeg får ikke røkt fisk, men det gjorde ingenting, for jeg hadde fått tørrfisk ute før på dagen. (Jeg kunne ikke få det inne når de spiste, for det lukter vondt, sier dem. De forstår seg ikke på delikatesser...)

Dags for hvileretten, som bestod av sitronsorbet.
Den kunne de ha for seg selv, tenkte jeg. Men det så ut som de likte den også.

Etter hvileretten ville alle hvile litt før de gikk løs på kjøttet, så da tok jeg med far på en liten luftetur rundt kvartalet.

Så beyndte ny runde på kjøkkenet.
Rotfrukter, sopp og små, kokte poteter ble stekt med kjærlighet og urter. Portvinsausen, som hadde stått og godgjort seg lenge fikk litt ekstra varme og så fikk kjøttet - reinsdyr- og hjortefillet - en rask runde i stekepannen.
Mmmmm. Det hadde vært fantastisk om de hadde hoppet ned på gullvet til meg... I stedet fikk jeg et tørt gnageben. Ja, ja, man får ta det man får.

Litt ost etterpå med forskjellig hjemmelaget syltetøy - og en aldri så liten smak til meg.

Og så var de til syvende og sist klare for siste og syvende rett. Hjemmelaget sjokolademousse.
Ikke noe for meg, sa de, men da var jeg egentlig begynt å bli både trett og mett.

Det ble en lang dag med mange oppgaver. Alt fra sporhund (i skogen), vakthund (sovende vakt i bilen når mor handlet), en støver etter støvsugeren, en hund etter smakebiter og til sist en eksemplarisk selskapshund, som både tok imot gjestene når de kom og fulgte dem til porten når de gikk.

Snakk om hundeliv...

Full fart i Furuberget

Det ble ikke noen skitur denne helgen, for det har blitt litt for varmt og skiløypene er harde.
I stedet dro jeg og mor til Furuberget i går og tok bena fatt på skogstiene.
Vi var så tidlig ute at det nesten ikke var andre enn oss og fuglene der, men det var en hel masse spor alikevel.
Hundespor, menneskespor, rådyrspor, musespor, elgspor, hestespor, hestelort (mmm...), skispor, ekornspor, harespor...
Bare å putte nesen i bakken og løpe i vei, hele Furuberget rundt.
Herlig!

Etterpå skulle mor handle og jeg slappet av i bilen imens hun fløy ut og inn av butikker.

Far stod opp tidlig i går, selv om det var lørdag og så dro han sammen med Lars til Stavsberg, for de skulle rive taket på huset der.
De holder på der i dag også, så mor og jeg tok (om)veien gjennom Furuberget og Frøbergsberget til Stavsberg for å se hvordan det gikk.
Det var lurt, for etter en stund kom Stine og Erle også og de hadde med seg fastelavensboller til alle de som jobbet på huset. Det var nok til oss også og det smakte alldeles fortreffelig.
Det var forresten bra at vi fikk litt ekstra næring, for den turen gjennom skogen er ganske lang. Særlig når jeg får lov å løpe fritt i alle retninger jeg har lyst til. Og jeg har jo veldig lyst til å løpe i alle retninger - gjerne samtidig, så det blir en del løpmeter, kan man si.
Når vi skulle hjem igjen, gikk vi langs veien og der må jeg ha bånd på, så da blir det ikke så mye sidesprang.

Nå har vi ordnet mat til pippippene i hagen, spist lunsj og nå ligger jeg her på stuegulvet og har ingen planer om å røre en  eneste labb den nærmeste timen.
Det ble nemlig sent i går kveld.
Om det kan jeg fortelle i neste avsnitt, for nå har min sekretær bedt om å få ta en liten hvil hun også - av den samme grunn.

Vi kommer sterk tilbake litt senere.

Hei så lenge!

Resten av helgen

Det ble ikke bare skitur den lørdagen.

Etter at vi kom hjem og jeg fikk hvilt litt til og spist mine middagskuler, så var det dags å gå ut igjen.
Først trodde jeg vi skulle på vanlig kveldstur, men når vi begynte å nærme oss huset til Ludvig, så skjønte jeg at det var noe annet på gang.

Ludvig stod ved gjerdet og ventet på meg når vi kom og det bar rett ut i hagen med en gang.
Mor og far gikk inn for å drikke kaffe og spise bursdagskake. Vi firbente var mest opptatt av å hoppe og sprette og se hvem som kunne finte ut hvem best i dag.
Etter en times tid stakk Ludvig og jeg innom stua en liten tur. Bare for å bli beodret ned å gulvet med en gang. Man må oppføre seg inne....
Det gikk ikke lenge før vi syntes det var dags å gå ut igjen da, altså.

Etter enda en nesten like lang stund ville vi inn igjen og da syntes jeg at sofaen burde testes. Den var jo helt ny.
Ikke heller der var jeg sofafin nok, selv omjeg hadde badet i snø og det hele, for sofaen var som sagt ny og Ludvig fikk heller ikke være i den. Han har egen sofa som vi kunne være i, men den stod jo ikke der hvor de andre satt og koste seg...
Jeg rakk likevel opp en snartur ved siden av mor, før jeg fikk beskjed om å klive ned og holde meg på teppet. Heldigvis var det ekstra pledd på sofaputene, for plutselig oppdaget mor at jeg satte røde spor etter meg.
Huffameg. Det var flaut - syntes i alle fall mor og far (og det synes de fortsatt, red. anm.)
Jeg så ikke helt problemstillingen, men på et eller annet vis hadde jeg fått en liten rift under ene poten og der lakk det blod, gitt. Det var dumt.

Vi rakk enda en runde i hagen før jeg ble tauet hjem, mens Ludvig stod ved gjerdet og kikket langt etter oss.
Jeg hadde egentlig ikke helt lyst til å gå hjem da, men når vi vel var hjemme så var det ikke nødvendig å synge vuggesang for meg før jeg sovnet.

Søndagen skulle vi ikke ha noen større fysiske utskeielser.
Store deler av dagen gikk med til sånt som en må gjøre i huset av og til.
Skifte på sengene er en av mine spesialiteter.

En annen, nyoppdaget spesialitet var å rime av fryseboksen.
Siden det var ganske kaldt ute, så var det praktisk å bare bære ut alt som lå i fryserne (og det var ikke bare litt) for så å rime av boksene.
Der var det mye som var gjemt og glemt, mye interessant å snuse på og jammen noe som kom meg til gode også.
Oksehaleben, blandt annet, fra suppekokingen i høst.
De smakte godt selv om de var frosne.

Ettermiddagen gikk med til å koke og steke på en god del av det som ble funnet i dypet på disse boksene.
Blandt annet fantes en boks med råmelk, som etterhvert ble til pudding, eller kalvedans, som det heter noen steder.
Råmelk var rågodt. Jeg fikk smake både før og etter den ble pudding og satt lenge ved kjøkkenbenken og overvåket skålen med herlighetene i. Kanskje det kunne komme litt mere dalende fra oven...
Men jeg tar ingenting på egen pote. Flink jente sånn.

Det er forresten lenge siden jeg har lagt potene på kjøkkenbenken nå. Jeg ser ganske bra hva som er der alikevel, for jeg har så lange ben. Ja, jeg er høyere enn Ludvig nå, men han er litt kraftigere enn meg over brystkassen. Stilig gutt.

Så har det blitt tirsdag og i dag er det Vallentins dag, eller, som man sier i Sverige: Alla Hjärtans Dag.
Da skal man sende en hilsen til alle de som en er gald i:

Hei alle sammen! Ha en fin Alla Hjärtans Dag!

Hjertlige voff og hilsen fra oss alle!

Skidronning

Hei dere!

Det ble ikke helt vanlig lørdag i lørdags. Det ble skitur.

Mor forsvant inn i garasjen og kom ut igjen med sånne skigreier.
Først ble jeg litt skeptisk - de var jo lange, jo! Men når hun la dem fra seg utenfor døren og gikk inn, da snek jeg meg bort til dem og fant ut at de ikke bet i alle fall.
Så ble skiene tatt inn i varmen og skrapt og smurt med noe på undersiden.
Jeg fulgte med en liten stund, men det var egentlig ikke noe spennende, så mor fikk klare seg selv.

Deretter fikk jeg på meg en grønn sele og ble beordret inn i bilen. Det samme ble skiene - men uten sele.

Mor hadde ringt til Kjersti, som bor et sted hvor det er fine, snille skiløyper og avtalt at vi skulle gå tur sammen. Fint sted å starte for en nybegynner, sa hun. Og så dro vi.

Jeg fikk et langt kobbel med en tykk strikk (gummisnodd) på midten festet til selen. Mor skulle jo holde disse stavene i hendene, så strikksnoren festet hun til et belte hun hadde rundt midjen.
Så var vi startklare.
Litt rart var det med disse greiene som satt fast på føttene - ikke mine føtter alltså, men Kjerstis og mors - og som skle så fort frem i snøen, men det tok omtrent to minutter å være nybegynner, og så var jeg en dreven skiløper - i hvert fall i egne øyne.
At jeg stoppet litt her og der for å snuse og sånn, det må man jo få lov til. Ellers løp jeg jo som bare det.
Kjersti er i god form, så det var bare å henge med i svingene.

Et sted hvor det var litt mere kuppert og med masse trær og inngjerdinger å passe på, der fikk jeg lov å løpe løs. Det var sikrest for oss begge, sa mor, hva hun nå mente med det. Ellers hang vi sammen hele veien i over en time.

Oi, det var morsomt, men puh, så deilig å slappe av etterpå.
Nå skjønner jeg hvorfor skiløperne på TV'n slenger seg ned på bakken når de kommer i mål...
Jeg ventet til vi kom inn forståss og tenkte at sofaen til Kjersti kunne være passende å slenge seg i, men jeg fikk nøye meg med gulvteppet, for jeg var full i snø, sa mor og ikke sofastikert nok til denslags slenging.
OK, da.
Siden husker jeg ikke så mye mere fra den neste timen...

Heidå!

Hele uka

Hele uka har det vært fint vintervær. Passe (lagom) kaldt og passe med snø.
Det var bare sist fredag som kulden kom og bet oss i nesen - og det gikk jo bra det også.

I mandags tok jeg og mor en ekstra lang kveldstur, for det var så fint ute. Og gjett (gissa) hvem vi traff da!
Fra en hage vi passerte kom et hvitt lyn (blixt) farende gjennom luften og vips, så var Ludvig der.
Morsomt!!!!!!
Det er jo innmari lenge siden vi møttes sist.

Ludvig var på kveldsbesøk hos sine menneskebesteforeldre og skulle straks hjem.
Vi ble med ned i hagen igjen, så han og jeg kunne løpe fritt og strekke ut bena ordentlig en stund, mens våre matmødre skravlet om alt mulig og umulig.
Ååå, det var deilig og mosomt og allt mulig på en gang!
Jeg liknet visst mere på en snøball etterpå og måtte inn på badet for å få vekk det meste av snø og is når vi kom hjem.

Sparkeføret holder seg like fint, så vi får tatt oss ekstra omveier til jobb nesten hver dag. Vi rekker jo, som sagt, lengere strekninger når mor får litt mere fart på seg ved hjelp av sparken.

I torsdags gikk vi derimot tur langs stranden fra Torps legesenter og utover mot Jessnes.
Det var strålende morgensol og mor, som liker å se på naturen, syntes det var veldig vakkert. Jeg er jo, som kjendt, mest interessert i det som kan snuses på. Men visst var det fint, og siden vi ikke hadde sparken med og det ikke var så mange andre ute akkurat der, så fikk jeg løpe som jeg ville over den hvite stranden.
Det var is på vannet, men jeg gikk ikke ut på den. Det er mest å snuse på på land.

Når jeg så gikk der, dypt konsentrert med nesen nede i et spennende spor, kom jeg til å kikke opp, sånn litt tilfeldig og da skvatt jeg skikkelig, for der kom det plutselig en hund mot meg, som jeg ikke hadde hørt komme rundt neste sving.
Jeg hoppet baklengs på alle fire samtidig, for den hadde jammen et menneske på slep etter seg oså. Ei jente med sånne ski på bena.
Det så så rart ut med en gang.
Men etter et baklengshopp til og litt skutt og sprett rundt ikring, fant jeg ut av at de var helt vanlige og ikke skumle på noe vis.
Mor og skijenta lo av meg, for jeg var vel morsom å se på, da.
Hunden hennes var snill men litt reservert. Den satt jo fast i båndet sit og kunne ikke bli med på en lekerunde, så når alt var avklart og klarert gikk vi videre i hversin rettning.

Etterpå møtte vi to dachshunder. Dem fikk jeg derimot lov å leke med, begge to. Eieren deres syntes det var viktig å la hundene trene sosiale ferdigheter, så da gjorde vi det.
Jeg kan gjerne trene mye på sosiale ferdigheter, for det er som regel veldig trivelig. I tillegg får en ofte med litt forfriskende trim i samme slengen og det er jo ikke dumt.

I går var vi ferdige på jobb før far pleier å hente meg, så da gikk vi hjem uten ham. Vi hadde så god tid at vi kunne ta en ekstra, ekstra omvei, med spark og det hele, så den ble lang.
Vi tok veien om Odden helt ut til den gamle campingplassen og traff jammen en dansksvensk gårdshundjente jeg kunne løpe sammen med en stund også.
Hun syntes nok jeg var litt stor og og voldsom innimellom og sa ifra nokså tydelig når det ble for mye av meg (Kan det virkelig bli for mye av meg alltså?).
Vi fant i alle fall godt ut av det etter hvert og kunne sikkert lekt lengere hvis ikke hun skulle til veterinæren for å få sin årlige vaccine.

Nå har det blitt lørdag formiddag.
Mor og jeg er oppe før far, som vi nesten alltid er, så det ser ut til å bli en vanlig lørdag.
Jeg har dog hørt at disse skiene har blitt nevnt, så det kan hende de skal prøves ut i løpet av dagen, eller i alle fall helgen.
Det kan bli spennende.

Intil jeg vet noe mere, holder jeg meg nok mest ute på verandaen/terrassen og holder oppsikt med utsikten og fuglene i hagen.
Ja, når det ikke skjer noe spennende på kjøkkenet, forståss...

Voffsan og heisan!

Fortsettelse på forrige innlegg...

Hei igjen!

Nå har vi vært barnevakt en stund. Det er travelt for oss alle, men veldig hyggelig. Erle liker kjøkkenskapene og min beautybag (esken med kammer, børster og hårspenner, red. anm) veldig godt og innholdet blir nok så jevnt fordelt utover stue og kjøkken.
Så kom Lars og Stine også og da ble det middag.
Lammestek.
Og dere vet jo hvordan det er når Erle er her; Hun sørger alltid for at jeg også får smakebiter. Det er jenta som forstår seg på en sugen hund, det.

Nå er kjøkkenet ryddet - av meg, Erle og far - og gjestene har dratt hjem til seg.

Det har ellers vært en rolig helg uten de store eventyr.
Mor og far syntes det var for kaldt til å prøve skiene, så de får vente til neste helg og dermed er jeg fortsatt like grønn på det området (men en racer på spark har jeg blitt i løpet av uka).

Dags å avrunde denne helgen.

Voff i snøhaugen!!!

Vinterkaldt

Finnene har helt rett.
Det er vinter i februar, uten tvil

.

Når vi stod opp i fredags var det 22 kuldegrader ute. Det er det kaldeste jeg har kjent på, men det var helt OK for meg. Mor syntes nok det var verre og fant frem enda varmere klær til seg.

Jeg måtte også ha klær på, men det var fordi jeg hadde blitt badet kvelden før og mor var ikke sikker på om jeg var helt tørr bak ørene ennå. Frekk i frakk ble jeg, med krage og kunstig pels inni.
Mors pels var ikke kunstig og dessto mer interessant syntes jeg, men jag fikk ikke bite i den for det.
Hun så ut som en kjempehund på to ben. Jeg skal si vi var litt av et radarpar når vi trasket ivei til jobb.

Grunnen til badet kvelden før var at jeg skulle ha en "forsikringskur" mor lus i tilfelle det lå et par uklekkete egg igjen og lurte i pelsen. Det kan visst ta fra 20 til 40 dager før de klekker ut.
Greit å være helt sikker på at de ikke dukker opp igjen.

Det badet kunne jeg likevel ha vært foruten hvis jeg hadde fått lov å bestemme (men det får jeg jo ikke).
Det ble gjennomført sent på kvelden like før leggetid - bakholdsangrep i kjendt stil.
Etterpå - siden jeg ikke er noe særlig begeistret for føning og dermed forble  nok så våt selv etter mange håndkletørk - oppdaget jeg  at det ble kaldt å ligge alene på stua med fuktig pels.

Hva er da mere naturlig enn å hoppe opp i sengevarmen til mor og far?
Jeg startet i fotenden hos far og laget meg en fin plass, så pass stor at han måtte stikke labbene sine under dyna til mor. Hun i sin tur fikk finne seg i å krølle seg sammen i øvere del av sin sengehalve.
Fordelingen ble omtrent slik: 25% til meg, 33% til mor og resterende 42% til far - han er jo størst.

Etter å ha fått opp varmen gjorde jeg et forsøk på å sove på min vanlige plass i sofaen, men fant ut av at det fortsatt var en kjølig fornøyelse og returnerte til soverommet igjen.
Der hadde far og mor raskt tatt tilbake sine domeneområder, men mellom dem var det ledig og faktisk enda varmere, så der ble jeg resten av natten.

Nå må vi ta en liten pause i skrivingen for vi fikk besøk av Erle og da må vi passe henne.

Kommer plutselig tilbake!

Arbeidslunsj

Det er ikke lov å tigge ved spisebordet. Det er en regel som ikke må fravikes  - og det mener både mor og far.

Men ingen regler er uten unntak - og på jobb har vi en aldri så liten unntakstilstand...

Når mor setter seg ved bordet for å spise matpakken, setter jeg meg pent ved siden av.
Jeg mener, vi er jo på jobb begge to og da skal vi vel ha lunsj begge to også. Og dessuten er det ikke et spisebord, men et arbeidsbord.

For sikkerhets skyld - hvis mor skulle glemme min eksistens - legger jeg hodet mit tungt i fanget hennes (hennes knä) og finner frem mit aller vakkreste blikk som jeg fester godt på objektet, i dette tilfelle mor og maten - matmor. (Er det noe ekstra godt i pakken så hender det at hun blir våt på buksebenen der hvor jeg har hvilt haken.)
Jeg spiser det meste fra agurk og gulrøtter (gurka och morötter) til ost, egg og kjøttpålegg, så jeg er ikke vanskelig sånn.

Joda, det hjelper faktisk å vise sin tilstedeværelse (närvaro), for jeg får alltid en liten bit eller to, men aldri halve pakken, som jeg jo egentlig synes jeg burde; Deler vi jobb, så deler vi mat, eller....?
Jeg må nok ta det opp ved neste lunsjforhandling (lønnsforhandling).

Vi har fortsatt å sparke oss frem de siste dagene, både til og fra jobb.
Fordelen er at vi rekker en lengere runde på samme tid som vi vanligvis bruker.
Sparkeføret er topp og jeg blir mere og mere komfortabel med å ha sparken ved siden av. Men jeg skjønner det er lurt å ha respekt for den.

Det er veldig kjekkt å ha lang, tykk pels for tiden, for i dag var det 15 kuldegrader og mor måtte finne frem en tykkere jakke og tykkere stil-longs (långkalsingar i ull). Jeg kan bare gå ut som jeg er, jeg og synes temperaturen er fortreffelig.

Hei og ha det!