Hei!
Jeg kjeder meg, er selskapssyk, vil leke mere...
Men i mandags var det morsomt etter dressurtreningen, for da fikk jeg løpe og leke med Lise - den hvite gjeterhunden til Elisabeth som holder kurset. Mor sjkønte tydeligvis at jeg hadde veldig mye spring i bena som måtte ut.
Det ligger et stort jorde nedenfor treningsplassen og der fikk vi løpe fritt, hun og jeg. Og det gjorde vi - masse og kjempefort og det var kjempgøy!!!
Vi er like gamle og omtrent like store og har funnet tonen, så vi fløy rundt som en sort og en hvit prosjekltil over halmstubbene. Deilig!!!
Selve treningen gikk vel greit, men mor syntes jeg var litt ukonsentrert innimellom.
Jada, jeg hadde mest lyst å snakke med de andre hundene, men jeg gjorde da det jeg ble bedt om, så hun har ikke noe å klage over.
Vi trente på å komme inn på plass, gå på plasss, sitt, dekk, stå og bli der. Sitt / dekk og bli sittende/liggende trente vi i ring også og alle eierne gikk rundt oss samtidig mens vi satt/lå som tendte lys og ventet på at de skulle komme tilbake. Da var vi flinke, da!
Mor forsøker å trene kontakt når vi er ute på morgenturen, og det går vel bra hvis det ikke er noe mer spennende å se på....
Jeg har faktisk kjedet meg litt på bakrommet et par ettermiddager og antydet med et lite krafs på døren att jeg kunne tenke meg å få være litt selskapelig.
Heldigvis har det passet sånn at jeg kunne få lov til det også. (Det hender jo av og til at det er noen innom som synes hunder er skumle eller er veldig allergiske, og da kan jeg ikke være med)
På skolegården, som vi går forbi nesten hver dag, har jeg nå en fan-klubb som jeg må innom og hilse på.
Det er mest gutter som er sånn 10-12 år men noen jenter er det også. Jeg digger å bli digget!
I kveld skal vi på besøk hos storesøster til Lars. Hennes gutter har hatt/har snart bursdag og vi skal få kake og kaffe. Jeg vill ha kakene, så kan de andre ta kaffen.
Hei, hei!
torsdag 29. september 2011
søndag 25. september 2011
Bylørdag og skogsøndag
Hei i kveldinga!
Det ble byfistur i går igjen. Typisk lørdag, alltså. Men vi startet langs Mjøsstranden, så jeg fikk vasket barten litt før vi kom inn i sentrum.
Det er nemlig slik at skogturer er helt naturlige, så dem trenger en ikke å trene på, men byturer derimot, da er det så mye folk, biler, andre hunder og allt mulig annet som foregår at en må øve på å oppføre seg midt oppi allt sammen - sier både mor og far. Derfor blir det byfisturer så snart det er en mulighet.
Jeg begynner å bli ganske så flink og hvis jeg går midt mellom mor og far så kan det hende at jeg greier å gå pent også.
Far skulle i fiskebutikken og der måtte mor og jeg vente utenfor.
Etterpå ble det kaffe på torget og noe å bite i. Jeg pleier å få en smak til sist.
Av og til prøver jeg å se om jeg kan få en smak før til sist også, men da later de som de ikke ser meg og hvis de ser meg så får jeg beskjed om å legge meg ned. Litt kjipt, synes jeg.
Det ble som jeg tenkte med klørne når vi kom hjem. Det var ingen bønn.
Mor dirigerte meg ned på teppet ute i sollyset og mens far knekket krabbeklør som han hadde kjøpt i fiskebutikken, så gjennomgikk mine klør en liknende prosess - dog ikke med så knusende resultat. De ble bare korte. Ørene fikk en omgang, de også og det er nesten enda verre. Det lugger.
Jeg synes mor kunne ha holdt seg til krabbeklørne, hun som far, for det som var inni smakte godt.
Krabbe med ekstra klør ble servert ute i høstsolen litt senere på ettermiddagen.
Mor hadde fått på seg klær nok til ikke å hakke tenner og vi satt ute lenge.
Så sendte far oss ut på luftetur rund kvartalet.
Nesten hjemme igjen traff vi Bastian Lagotto. Han er 2 1/2 år og liker egentlig ikke valper, men jeg greide å sjarmere ham så vi lekte lenge i en sidegate uten biler. Kjempegøy.
Mor og Bastians matmor syntes at han var veldig opptatt av rumpa mi. Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg vil leke.
Vel hejmme satt vi ute helt til det ble mørkt og da gikk vi opp til drivhuset.
Når tomatene ble borte ble det såpass plass at far satte inn to stoler der.
Med stearinlys og parafinlykt satt vi der en god stund. Mor og far drakk vin eller noe slikt og jeg drakk vann fra vannkanna. Det er en egen smak på det vannet - mye bedre enn både vin og innevannet i skåla mi.
I dag var det tåke når vi sto opp og vi kom oss ikke på langtur før ut på dagen.
Egentlig tror jeg ikke at de hadde tenkt å plukke sopp, for de hadde ikke kurven med, men plutselig så far noe og mor sa at det var piggsopp (taggsvamp) og da var de igang igjen.
Det er tur for dem at de har hund og dermed hundeposer i lommene, for hva skulle de ellers ha plukket i.
De fylte 3 1/2 poser med gul piggsopp og var kjempefornøyde.
Jeg har begynt å skjønne det der med plukkinga nå, så jeg setter meg gjerne ned og venter på at de blir ferdige før vi går på leting etter enda flere sopper.
Lars, Stine og Erle kom innom passe til middag og Erle fikk en ordentlig rundvask av meg. Når hun krabber på alle fire kan hun få plass under magen min. Så lange ben har jeg.
Mor sier at jeg har fått Luddelump-gener, hva hun nå mener med det. Jeg likner sikkert på pappa.
Av og til sier hun at det er litt brunaktig skjær i pelsen også - veldig pent alltså - men det kan være sommersolen (det lille som var) som har bleket meg litt.
Pelsen er forresten fortsatt lang.
Etter middagen fant Erle vannskåla mi og syntes den var festlig å plaske i. Hun plasket så både hun og gulvet var vått og til sist veltet hun boksen med mine middagskuler, så de trillet ut over hele gulvet. Det syntes jeg var festlig. Vi kommer til å finne på mye morsomt etterhvert, hun og jeg.
Så fikk vi besøk av noen som kom med mere ved til oss.
De hadde med seg Ruffen, en Kleinspitz på 8 år. Han fikk også plass under magen min, selv om han var stor for sin rase.
Han var forresten også forferdelig opptatt av den rumpa mi.
Jeg skjønner ikke det. Jeg vil jo leke og ikke tulle med annet. Pøh!
Ikke ville han ha vafler og is heller, men det ville jeg.
Mor og Ruffens matmor var enige om at det nok muligens var løpetid på gang snart.
Hva da løpetid? Jeg kan da løpe hele tiden, jeg. Jeg kan løpe fort og langt og masse hvis jeg bare får lov.
Nå har alle dratt og jeg slapper av på gulvet.
Det har vært en deilig helg, med masse ting som jeg liker å være med på.
Nå kan mandagen og ukens alle oppdrag bare komme.
Jeg er klar!
Det ble byfistur i går igjen. Typisk lørdag, alltså. Men vi startet langs Mjøsstranden, så jeg fikk vasket barten litt før vi kom inn i sentrum.
Det er nemlig slik at skogturer er helt naturlige, så dem trenger en ikke å trene på, men byturer derimot, da er det så mye folk, biler, andre hunder og allt mulig annet som foregår at en må øve på å oppføre seg midt oppi allt sammen - sier både mor og far. Derfor blir det byfisturer så snart det er en mulighet.
Jeg begynner å bli ganske så flink og hvis jeg går midt mellom mor og far så kan det hende at jeg greier å gå pent også.
Far skulle i fiskebutikken og der måtte mor og jeg vente utenfor.
Etterpå ble det kaffe på torget og noe å bite i. Jeg pleier å få en smak til sist.
Av og til prøver jeg å se om jeg kan få en smak før til sist også, men da later de som de ikke ser meg og hvis de ser meg så får jeg beskjed om å legge meg ned. Litt kjipt, synes jeg.
Det ble som jeg tenkte med klørne når vi kom hjem. Det var ingen bønn.
Mor dirigerte meg ned på teppet ute i sollyset og mens far knekket krabbeklør som han hadde kjøpt i fiskebutikken, så gjennomgikk mine klør en liknende prosess - dog ikke med så knusende resultat. De ble bare korte. Ørene fikk en omgang, de også og det er nesten enda verre. Det lugger.
Jeg synes mor kunne ha holdt seg til krabbeklørne, hun som far, for det som var inni smakte godt.
Krabbe med ekstra klør ble servert ute i høstsolen litt senere på ettermiddagen.
Mor hadde fått på seg klær nok til ikke å hakke tenner og vi satt ute lenge.
Så sendte far oss ut på luftetur rund kvartalet.
Nesten hjemme igjen traff vi Bastian Lagotto. Han er 2 1/2 år og liker egentlig ikke valper, men jeg greide å sjarmere ham så vi lekte lenge i en sidegate uten biler. Kjempegøy.
Mor og Bastians matmor syntes at han var veldig opptatt av rumpa mi. Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg vil leke.
Vel hejmme satt vi ute helt til det ble mørkt og da gikk vi opp til drivhuset.
Når tomatene ble borte ble det såpass plass at far satte inn to stoler der.
Med stearinlys og parafinlykt satt vi der en god stund. Mor og far drakk vin eller noe slikt og jeg drakk vann fra vannkanna. Det er en egen smak på det vannet - mye bedre enn både vin og innevannet i skåla mi.
I dag var det tåke når vi sto opp og vi kom oss ikke på langtur før ut på dagen.
Egentlig tror jeg ikke at de hadde tenkt å plukke sopp, for de hadde ikke kurven med, men plutselig så far noe og mor sa at det var piggsopp (taggsvamp) og da var de igang igjen.
Det er tur for dem at de har hund og dermed hundeposer i lommene, for hva skulle de ellers ha plukket i.
De fylte 3 1/2 poser med gul piggsopp og var kjempefornøyde.
Jeg har begynt å skjønne det der med plukkinga nå, så jeg setter meg gjerne ned og venter på at de blir ferdige før vi går på leting etter enda flere sopper.
Lars, Stine og Erle kom innom passe til middag og Erle fikk en ordentlig rundvask av meg. Når hun krabber på alle fire kan hun få plass under magen min. Så lange ben har jeg.
Mor sier at jeg har fått Luddelump-gener, hva hun nå mener med det. Jeg likner sikkert på pappa.
Av og til sier hun at det er litt brunaktig skjær i pelsen også - veldig pent alltså - men det kan være sommersolen (det lille som var) som har bleket meg litt.
Pelsen er forresten fortsatt lang.
Etter middagen fant Erle vannskåla mi og syntes den var festlig å plaske i. Hun plasket så både hun og gulvet var vått og til sist veltet hun boksen med mine middagskuler, så de trillet ut over hele gulvet. Det syntes jeg var festlig. Vi kommer til å finne på mye morsomt etterhvert, hun og jeg.
Så fikk vi besøk av noen som kom med mere ved til oss.
De hadde med seg Ruffen, en Kleinspitz på 8 år. Han fikk også plass under magen min, selv om han var stor for sin rase.
Han var forresten også forferdelig opptatt av den rumpa mi.
Jeg skjønner ikke det. Jeg vil jo leke og ikke tulle med annet. Pøh!
Ikke ville han ha vafler og is heller, men det ville jeg.
Mor og Ruffens matmor var enige om at det nok muligens var løpetid på gang snart.
Hva da løpetid? Jeg kan da løpe hele tiden, jeg. Jeg kan løpe fort og langt og masse hvis jeg bare får lov.
Nå har alle dratt og jeg slapper av på gulvet.
Det har vært en deilig helg, med masse ting som jeg liker å være med på.
Nå kan mandagen og ukens alle oppdrag bare komme.
Jeg er klar!
Italia
God morgen!
Jeg tenkte jeg kunne snike meg til et lite innlegg om Italiaturen. Den var nemlig fin.
Og for meg, som ikke er noe særlig reisevant, så ble den hakket før et eventyr også.
Det begynte i vinter en gang, når Anne Tollnes kom og spurte om jeg kunne tenke meg å være med som akupunktør på denne helsereisen hun arrangerte.
Litt nølende (vi skulle jo kanskje få valp til våren...) sa jeg ja.
Torsdag grytidlig i forrige uke var det alltså dags å stå opp og komme seg til Gardermoen sammen med Anne og Ellen (en av deltagerne).
Vi skulle møte resten på flyplassen i Roma, for deltagerne kom fra øst og vest, syd og nord i Norge og noen var allerede i Italia.
Der skulle vi også plukke opp Lodak Lobsang, vår tibetanske massør.
Lodak er budhistisk munk og har studert budhistisk filosofi i 17 år samtidig som han har lært tradisjonell tibetansk massasje - og det er ikke massasje med silkehandsker, det er hakket før juling og veldig effektivt.
Når alle ti deltagerne samt vi tre behandlere endelig var samlet, gikk ferden videre med buss, 14 mil nord for Roma til Bovara di Trevi i Umbria der Live Mørstad ventet oss.
Live har driftet dette kloster som kurs- og konferansested siden 1998.
Vi fikk våre rom, en spennende omvisning med masse historikk og en nydelig middag (vegetarisk) til sist og etterpå var det ingen som orket så mye mere enn å finne sengen.
Hovedtema på denne turen var Qigong - et samlebegrep for helsebringende øvelser i sakte fart - passer for alle i alle aldre.
Anne er qigonginstruktør men en fartstid på ca 20 år innen den kunsten (i tillegg til alt annet hun kan - og det er ikke lite).
Deltagerne skulle få lære seg grunnformen innenfor Biyun-metoden; Jiu qigong i løpet av uken.
I tillegg skulle de få massasje av Lodak og akupunktur av meg.
Neste morgen var det fremmøte kl 07.15 og vi hadde en presentasjonsrunde av alle deltagere og oss tre utøvere.
Så var det frokost og etterpå var vi igang med dagens program; qigong, nåler og knaing.
Det var veldig varmt i været og de kjølige klostergangene var behagelige å trekke seg inn i og det lille bassenget i hagen ble flittig brukt.
Om ettermiddagen, etter avsluttet økt, dro jeg ut på planløs vandring i området rundt.
Bovara er en liten landsby med en gate på langs, en på tvers, noen veistubber, en landhandler og masse oliventrær. Det var stort sett det man drev med her - oliven - og man har eget olivenpresseri hvor det produseres nydelig olje.
Jeg surret meg oppover i lia gjennom olivenlundene til en kirke og skvatt når det rasslet i buskene. Man kan jo ikke vite hva som er der. Det var firfisler (ödlor). Søte, små, med gule fartstriper langs sidene. Puh!
Søndag var hviledag (etter den faste morgenqigongen) og de som hadde lyst gikk formiddagstur til Trevi som lå få kilometer unna som en liten sukkertopp blandt olivenlundene. Der kunne vi få oss capuccino og italiensk is. Den er fantastisk.
Jeg gikk en omvei tilbake og så en stor ørn sveve høyt oppe i fjellsiden. Majestetisk.
Det er klostere, kirker, madonnaer og rester av romerske templer bak annehver busk her. Et land med utrolig mye historie, for den som liker det.
Dagene gikk og vi ble mer og mer avslappde. Den vegetariske maten var alldeles nydelig og vi stappet innpå alt som Agatha, Esmeralda og Albertina serverte oss fra kjøkkenet av kortreist mat.
Det var heller ikke noe i veien med vinet som ble servert til måltidene. (For mit vedkommende fikk jeg holde meg til middagsvinet om kvelden. Det tar seg ikke ut å være brisen når en skal stikke presise nåler i folk.)
Et tordenvær passerte natt til søndag og det dundret så hele klosteret ristet. Jeg tenkte at har bygget stått i over 800 år, så står det vel et tordenvær til, men det var rart å kjenne at et tordenvær kunne lage så heftige vibrasjoner.
Mandag kveld var det nattmeditasjon og Anne hadde spurt Lodak om han ville ta seg av den. Det ville han og vi satt som tente lys i en hel time mens han chantet og trommet oss igjennom Tara's budskap.
Tara, fikk jeg lære, var Budhas kvinnelige motstykke. Hun levde for ca 1500 år siden og var en sterk og klok kvinne. Hennes budskap var kjærlighet og medfølelse.
Det er jo noe man kan ta med seg i tankene.
Det ble en sterk opplevelse for de fleste - enten man var åndelig interessert eller ikke - og etterpå var det ikke mange som satt oppe den kvelden.
Tirsdag ettermiddag dro vi til Assisi. Det regnet og var kaldt når vi kom dit og vi løp nesten ned vår svenske guide Eva for å komme oss til turistkiosken og få oss regnponchoer. Som pastellfargete sukkertøy i våre nye antrekk ble vi så geleidet gjennom Assisis gater av Eva fra Örebro (men bosatt i Italien i 40 år). Eva var et vell og en foss av kunnskap, ord og vittigheter. Fantastisk veileder gjennom denne by med ekumeniske og fredsfremmende ønsker.
Det som fascinerte meg mest var at byen faktisk var bygget oppå en gammel romersk by og under dagens piazza ligger en gammel piazza fra den tiden.
Det var også fantastiske kunstverk og malerier og uendelig mye å kikke på. Tre timer var ingenting. Gi meg tre dager i Assisi!
Plutselig var det siste dagen. Det var ekstra mange som ville sikre seg en behandling til før hjemreise.
Alle aktiviteter bar preg av avsluttning med seremonier, diplomutdeling for de som var nylærte jiu qigongere. Litt vemodig, men godt.
Lodak og jeg besøkte det lille landhandleriet og fikk med oss et stort stykke parmesanost hver.
Tidligere i uken var vi på besøk i utsalgsavdelingen i oljepresseriet og min kuffert var allerede tung av oljeflasker.
Ellers var det ikke noe shoppingreise, dette. Det var det ikke hverken tid eller mulighet til.
Siste middagen, med den deilige vegetarmaten. (Det var aldri repetisjon på noen retter og det virket som om variasjonsmulighetene var uendelige og alltid smaksrike)
Det ble taler og sang og masse hygelig prat, som ved alle de andre måltidene.
Denn gruppen var en flott sammensettning med herlige mennesker, som alle bidro til at det ble en fantastisk tur for både sjel og kropp.
Det var veldig interessant og hyggelig å registrere den positive forandringen som skjedde med alle i løpet av uken, fra å være litt slitne og bleke til å ha glitter i øynene og roser i kinn.
Jeg håper alle kan bevare dette langt inn i den nordiske vinterren.
Neste år er det planlagt ny tur med avreise 6 september.
Jeg tenkte jeg kunne snike meg til et lite innlegg om Italiaturen. Den var nemlig fin.
Og for meg, som ikke er noe særlig reisevant, så ble den hakket før et eventyr også.
Det begynte i vinter en gang, når Anne Tollnes kom og spurte om jeg kunne tenke meg å være med som akupunktør på denne helsereisen hun arrangerte.
Litt nølende (vi skulle jo kanskje få valp til våren...) sa jeg ja.
Torsdag grytidlig i forrige uke var det alltså dags å stå opp og komme seg til Gardermoen sammen med Anne og Ellen (en av deltagerne).
Vi skulle møte resten på flyplassen i Roma, for deltagerne kom fra øst og vest, syd og nord i Norge og noen var allerede i Italia.
Der skulle vi også plukke opp Lodak Lobsang, vår tibetanske massør.
Lodak er budhistisk munk og har studert budhistisk filosofi i 17 år samtidig som han har lært tradisjonell tibetansk massasje - og det er ikke massasje med silkehandsker, det er hakket før juling og veldig effektivt.
Når alle ti deltagerne samt vi tre behandlere endelig var samlet, gikk ferden videre med buss, 14 mil nord for Roma til Bovara di Trevi i Umbria der Live Mørstad ventet oss.
Live har driftet dette kloster som kurs- og konferansested siden 1998.
Vi fikk våre rom, en spennende omvisning med masse historikk og en nydelig middag (vegetarisk) til sist og etterpå var det ingen som orket så mye mere enn å finne sengen.
Hovedtema på denne turen var Qigong - et samlebegrep for helsebringende øvelser i sakte fart - passer for alle i alle aldre.
Anne er qigonginstruktør men en fartstid på ca 20 år innen den kunsten (i tillegg til alt annet hun kan - og det er ikke lite).
Deltagerne skulle få lære seg grunnformen innenfor Biyun-metoden; Jiu qigong i løpet av uken.
I tillegg skulle de få massasje av Lodak og akupunktur av meg.
Neste morgen var det fremmøte kl 07.15 og vi hadde en presentasjonsrunde av alle deltagere og oss tre utøvere.
Så var det frokost og etterpå var vi igang med dagens program; qigong, nåler og knaing.
Det var veldig varmt i været og de kjølige klostergangene var behagelige å trekke seg inn i og det lille bassenget i hagen ble flittig brukt.
Om ettermiddagen, etter avsluttet økt, dro jeg ut på planløs vandring i området rundt.
Bovara er en liten landsby med en gate på langs, en på tvers, noen veistubber, en landhandler og masse oliventrær. Det var stort sett det man drev med her - oliven - og man har eget olivenpresseri hvor det produseres nydelig olje.
Jeg surret meg oppover i lia gjennom olivenlundene til en kirke og skvatt når det rasslet i buskene. Man kan jo ikke vite hva som er der. Det var firfisler (ödlor). Søte, små, med gule fartstriper langs sidene. Puh!
Søndag var hviledag (etter den faste morgenqigongen) og de som hadde lyst gikk formiddagstur til Trevi som lå få kilometer unna som en liten sukkertopp blandt olivenlundene. Der kunne vi få oss capuccino og italiensk is. Den er fantastisk.
Jeg gikk en omvei tilbake og så en stor ørn sveve høyt oppe i fjellsiden. Majestetisk.
Det er klostere, kirker, madonnaer og rester av romerske templer bak annehver busk her. Et land med utrolig mye historie, for den som liker det.
Dagene gikk og vi ble mer og mer avslappde. Den vegetariske maten var alldeles nydelig og vi stappet innpå alt som Agatha, Esmeralda og Albertina serverte oss fra kjøkkenet av kortreist mat.
Det var heller ikke noe i veien med vinet som ble servert til måltidene. (For mit vedkommende fikk jeg holde meg til middagsvinet om kvelden. Det tar seg ikke ut å være brisen når en skal stikke presise nåler i folk.)
Et tordenvær passerte natt til søndag og det dundret så hele klosteret ristet. Jeg tenkte at har bygget stått i over 800 år, så står det vel et tordenvær til, men det var rart å kjenne at et tordenvær kunne lage så heftige vibrasjoner.
Mandag kveld var det nattmeditasjon og Anne hadde spurt Lodak om han ville ta seg av den. Det ville han og vi satt som tente lys i en hel time mens han chantet og trommet oss igjennom Tara's budskap.
Tara, fikk jeg lære, var Budhas kvinnelige motstykke. Hun levde for ca 1500 år siden og var en sterk og klok kvinne. Hennes budskap var kjærlighet og medfølelse.
Det er jo noe man kan ta med seg i tankene.
Det ble en sterk opplevelse for de fleste - enten man var åndelig interessert eller ikke - og etterpå var det ikke mange som satt oppe den kvelden.
Tirsdag ettermiddag dro vi til Assisi. Det regnet og var kaldt når vi kom dit og vi løp nesten ned vår svenske guide Eva for å komme oss til turistkiosken og få oss regnponchoer. Som pastellfargete sukkertøy i våre nye antrekk ble vi så geleidet gjennom Assisis gater av Eva fra Örebro (men bosatt i Italien i 40 år). Eva var et vell og en foss av kunnskap, ord og vittigheter. Fantastisk veileder gjennom denne by med ekumeniske og fredsfremmende ønsker.
Det som fascinerte meg mest var at byen faktisk var bygget oppå en gammel romersk by og under dagens piazza ligger en gammel piazza fra den tiden.
Det var også fantastiske kunstverk og malerier og uendelig mye å kikke på. Tre timer var ingenting. Gi meg tre dager i Assisi!
Plutselig var det siste dagen. Det var ekstra mange som ville sikre seg en behandling til før hjemreise.
Alle aktiviteter bar preg av avsluttning med seremonier, diplomutdeling for de som var nylærte jiu qigongere. Litt vemodig, men godt.
Lodak og jeg besøkte det lille landhandleriet og fikk med oss et stort stykke parmesanost hver.
Tidligere i uken var vi på besøk i utsalgsavdelingen i oljepresseriet og min kuffert var allerede tung av oljeflasker.
Ellers var det ikke noe shoppingreise, dette. Det var det ikke hverken tid eller mulighet til.
Siste middagen, med den deilige vegetarmaten. (Det var aldri repetisjon på noen retter og det virket som om variasjonsmulighetene var uendelige og alltid smaksrike)
Det ble taler og sang og masse hygelig prat, som ved alle de andre måltidene.
Denn gruppen var en flott sammensettning med herlige mennesker, som alle bidro til at det ble en fantastisk tur for både sjel og kropp.
Det var veldig interessant og hyggelig å registrere den positive forandringen som skjedde med alle i løpet av uken, fra å være litt slitne og bleke til å ha glitter i øynene og roser i kinn.
Jeg håper alle kan bevare dette langt inn i den nordiske vinterren.
Neste år er det planlagt ny tur med avreise 6 september.
lørdag 24. september 2011
På nett igjen!
Hallo der!
Nå er jeg med igjen.
Ja, alltså, jeg har jo egentlig vært med hele tiden, men jeg har jo ikke fått noen skrivehjelp på en stund, så det var litt vanskelig å være på nett. Men i torsdags kveld kom mor hjem fra Italia (som nok ligger litt lengere unna enn andre sidan av Mjøsa...) og nå er det nesten som før her.
Far og jeg hadde det veldig fint sammen her hjemme. Jeg fikk morgenturene mine og frokost før han dro på jobb og jeg var hjemme og passet huset uten å gjøre noe ugagn. Jeg fikk jo et godt ben å gnage på, så da hadde jeg ikke tid til noe særlig annet.
Noen dager fikk jeg besøk av Lars, som kom innom til lusj. Andre dager kom far hjem en liten tur på dagen eller så sluttet han litt tidligere.
En dag fikk jeg være med i bilen, for far skulle helt til Lillehammer og derfra var det langt å stikke innom i lunsjpausen. Det gikk bra allt sammen, for jeg er jo en veldig klok og flink jente.
Om ettermiddagene gikk vi tur igjen og far har fått masse trim nå.
Hver dag sendte far sms til mor, så hun ikke skulle være engstelig for oss og vi fikk hilsen fra mor, så vi visste hvordan hun hadde det.
I helgen hadde vi også lange, fine turer og på lørdagen møtte vi Lars, Stine og Erle i byen og spiste på uterestaurant. Jeg fikk ikke lov å ligge under bordet der, men lå like utenfor inngjerdingen og de andre fikk et bord like ved meg, så det var bare å slappe av. Smakebiter fikk jeg også.
På mandagen dro vi sammen med Nils og Ludvig på dressurtrening uten mor og Eva. Det gikk veldig bra.
Jeg tenkte at jeg måtte være flink med far og oppførte meg så eksemplarisk som det lar seg gjøre med mange andre hunder rundt om. Jeg fikk skryt av Elisabeth og far fikk skryt av mor på sms etterpå. Nils og Ludvig var også flinke, så vi kan dra på egen hånd flere ganger, vi.
På tirsdagen ble vi søsken fra Kennel Clayhill 6 måneder. Gunnel og Joachim la ut bilder på oss på siden sin og eierne våre fikk oppdatering, høyde og vekt på oss via e-post.
Jeg har de lengste bena, men Ture, som bor hos pappa Ludde veier mer enn meg nå.
Om onsdagskvelden fikk vi besøk av Ella.
Ella er også Barbet. En av de få som bor her i Norge.
Hun bor på andre siden av fjellet i Sogndal. Ellas matmor Ane og Kari som har kontor innenfor oss (og er matmor til Frøya Leonberger) er venninner, så derfor visste det om meg.
Har man muligheter å møte artsfrender, så må man jo gripe sjansen.
Det var kjempemorsomt å leke med Ella. Hun er to år, så det var hun som var sjefen - selv om jeg er større enn henne. Det er bare sånn det er.
Mor ble veldig missunnelig når far sendte sms og fortalte om besøket. Hihi...
På torsdagskvelden kom alltså mor hjem igjen.
Vi hentet henne på stasjonen, for hun hadde tung bagasje å dra på.
Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var hun som kom, men jeg ble veldig glad da alltså - og det tror jeg hun var også. Jeg fikk sitte foran i bilen sammen med mor når vi kjørte hjem så vi kunne kose hele veien. Jeg tror hun har savnet meg.
I går var det arbeidsdag for mor og meg igjen og det var greit å ligge på kontoret som vanlig.
Vi hadde litt lenger lunsjpause enn vi pleier og det var bra, for da kunne jeg treffe Ella igjen.
Ella og matmor Ane skulle reise hjem over fjellet etterpå, så det var fint for Ella å få luftet seg ordentlig før de skulle dra. Vi møttes nede ved Koigen så vi kunne løpe masse langs stranden. Deilig!
Så fikk mor da også hilst på Ane og Ella og det var hun veldig glad for.
Om ettermiddagen dro vi på hjemmebesøk der vi pleier å være på fredager.
Jeg tenkte jeg kunne ligge i sofaen ved siden av hun som bor der når jeg skulle gnage benet mit, men det syntes ikke mor at jeg skulle og da var det bare å klive ned igjen. Men det kunne jo ha blitt veldig koselig...
Rett som det var ble jeg hentet av far, som var på vei hjem fra jobb, så da avsluttet jeg arbeidsdagen jeg også. Mor hadde litt igjen å gjøre og måtte fortsette en stund til.
Siden det var solskinn, ble det grillet mat til middag (kveite/ helleflundra) og vi spiste ute. Men nå kan vi ikke sitte ute så lenge for mor synes det er for kaldt når solen blir borte bak naboens tak.
Pingle!
Hun kan da bare ha på seg litt pels som jeg.
Før vi gikk inn la mor ut fiskeskinnspor til meg rundt bærbuskene. Det er bare helmaks, alltså!
Nå er det lørdag morgen og strålende sol. Jeg håper det blir noen fine turer etter frokost.
Så har jeg på følelsen at klørne mine ligger tynt an og jeg må finne meg i at de blir klippet.
Mor har antydet klipping av hele meg også. Min lange, fine pels!!!!
Nåja, det er ikke sikkert at det blir noe av ennå.
Hei og hopp så lenge!
Nå er jeg med igjen.
Ja, alltså, jeg har jo egentlig vært med hele tiden, men jeg har jo ikke fått noen skrivehjelp på en stund, så det var litt vanskelig å være på nett. Men i torsdags kveld kom mor hjem fra Italia (som nok ligger litt lengere unna enn andre sidan av Mjøsa...) og nå er det nesten som før her.
Far og jeg hadde det veldig fint sammen her hjemme. Jeg fikk morgenturene mine og frokost før han dro på jobb og jeg var hjemme og passet huset uten å gjøre noe ugagn. Jeg fikk jo et godt ben å gnage på, så da hadde jeg ikke tid til noe særlig annet.
Noen dager fikk jeg besøk av Lars, som kom innom til lusj. Andre dager kom far hjem en liten tur på dagen eller så sluttet han litt tidligere.
En dag fikk jeg være med i bilen, for far skulle helt til Lillehammer og derfra var det langt å stikke innom i lunsjpausen. Det gikk bra allt sammen, for jeg er jo en veldig klok og flink jente.
Om ettermiddagene gikk vi tur igjen og far har fått masse trim nå.
Hver dag sendte far sms til mor, så hun ikke skulle være engstelig for oss og vi fikk hilsen fra mor, så vi visste hvordan hun hadde det.
I helgen hadde vi også lange, fine turer og på lørdagen møtte vi Lars, Stine og Erle i byen og spiste på uterestaurant. Jeg fikk ikke lov å ligge under bordet der, men lå like utenfor inngjerdingen og de andre fikk et bord like ved meg, så det var bare å slappe av. Smakebiter fikk jeg også.
På mandagen dro vi sammen med Nils og Ludvig på dressurtrening uten mor og Eva. Det gikk veldig bra.
Jeg tenkte at jeg måtte være flink med far og oppførte meg så eksemplarisk som det lar seg gjøre med mange andre hunder rundt om. Jeg fikk skryt av Elisabeth og far fikk skryt av mor på sms etterpå. Nils og Ludvig var også flinke, så vi kan dra på egen hånd flere ganger, vi.
På tirsdagen ble vi søsken fra Kennel Clayhill 6 måneder. Gunnel og Joachim la ut bilder på oss på siden sin og eierne våre fikk oppdatering, høyde og vekt på oss via e-post.
Jeg har de lengste bena, men Ture, som bor hos pappa Ludde veier mer enn meg nå.
Om onsdagskvelden fikk vi besøk av Ella.
Ella er også Barbet. En av de få som bor her i Norge.
Hun bor på andre siden av fjellet i Sogndal. Ellas matmor Ane og Kari som har kontor innenfor oss (og er matmor til Frøya Leonberger) er venninner, så derfor visste det om meg.
Har man muligheter å møte artsfrender, så må man jo gripe sjansen.
Det var kjempemorsomt å leke med Ella. Hun er to år, så det var hun som var sjefen - selv om jeg er større enn henne. Det er bare sånn det er.
Mor ble veldig missunnelig når far sendte sms og fortalte om besøket. Hihi...
På torsdagskvelden kom alltså mor hjem igjen.
Vi hentet henne på stasjonen, for hun hadde tung bagasje å dra på.
Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var hun som kom, men jeg ble veldig glad da alltså - og det tror jeg hun var også. Jeg fikk sitte foran i bilen sammen med mor når vi kjørte hjem så vi kunne kose hele veien. Jeg tror hun har savnet meg.
I går var det arbeidsdag for mor og meg igjen og det var greit å ligge på kontoret som vanlig.
Vi hadde litt lenger lunsjpause enn vi pleier og det var bra, for da kunne jeg treffe Ella igjen.
Ella og matmor Ane skulle reise hjem over fjellet etterpå, så det var fint for Ella å få luftet seg ordentlig før de skulle dra. Vi møttes nede ved Koigen så vi kunne løpe masse langs stranden. Deilig!
Så fikk mor da også hilst på Ane og Ella og det var hun veldig glad for.
Om ettermiddagen dro vi på hjemmebesøk der vi pleier å være på fredager.
Jeg tenkte jeg kunne ligge i sofaen ved siden av hun som bor der når jeg skulle gnage benet mit, men det syntes ikke mor at jeg skulle og da var det bare å klive ned igjen. Men det kunne jo ha blitt veldig koselig...
Rett som det var ble jeg hentet av far, som var på vei hjem fra jobb, så da avsluttet jeg arbeidsdagen jeg også. Mor hadde litt igjen å gjøre og måtte fortsette en stund til.
Siden det var solskinn, ble det grillet mat til middag (kveite/ helleflundra) og vi spiste ute. Men nå kan vi ikke sitte ute så lenge for mor synes det er for kaldt når solen blir borte bak naboens tak.
Pingle!
Hun kan da bare ha på seg litt pels som jeg.
Før vi gikk inn la mor ut fiskeskinnspor til meg rundt bærbuskene. Det er bare helmaks, alltså!
Nå er det lørdag morgen og strålende sol. Jeg håper det blir noen fine turer etter frokost.
Så har jeg på følelsen at klørne mine ligger tynt an og jeg må finne meg i at de blir klippet.
Mor har antydet klipping av hele meg også. Min lange, fine pels!!!!
Nåja, det er ikke sikkert at det blir noe av ennå.
Hei og hopp så lenge!
onsdag 14. september 2011
Die vogelfengerin bin ich, ja...
I går fanget jeg nesten en fugl igjen. Den satt på bakken og var egentlig bare valpen. Jeg var helt borte i den, men så sa mor at jeg ikke fikk leke med den.
Jeg tror den hadde det helt fint etterpå. Bare ristet seg litt.
Sånn sett kunne jeg like godt hete Papagena som hun i Tryllefløyten.
Det var dressur i mandags igjen. Endelig fikk Ludvig også være med.
Han hadde jo ikke vært der før og ville helst bare hilse på og leke med alle som var der.
Eva fikk trent armene ordentlig.
Jeg tror hansyntes det var morsomt i alle fall.
Neste mandag må far og jeg dra alene, sammen med Nils og Ludvig.
Mor skal ut og reise.
Hun har dratt frem en diger dings hun kaller kuffert og plukket frem en masse klær. Noen har hun plukket inn igjen men det meste har hun puttet i denne kufferten, sammen med nålene sine og en masse annet rart.
Hun skal til Italia, sier hun. Ligger det på andre siden av Mjøsa, tro?
I alle fall blir hun borte en hel uke på helsereise, hvor hun skal jobbe, så da må far og jeg klare oss på egen pote.
Nå er det han som må stå opp tidlig hver morgen og gå tur sammen med meg!
Jeg må være alene hjemme i stedet for på kontoret, men Lars skal komme innom i alle fall i morgen og fredag.
Far skal forsøke å flekse litt til uken og kanskje titte til meg i lunsjen også.
Han har fått en hel masse formaninger og beskjeder av mor. Meg har hun ikke sagt noe til.
Jeg tenker vi skal klare det der fint. Jeg er jo etterhvert blitt en meget fornuftig pike - nesten hele tiden - og far er en pliktoppfyllende far.
I går var vi på "miljøtrening" ved Vikingskipet. Det er Hamar omegn hundeklubb som har det hver tirsdag.
Man kan komme innom hvis det passer.
Det var ganske OK, men jeg fikk ikke hilse noe på de andre hundene der heller.
Vi skulle trene på kontakt ; se på mor og få ros / godbit. Ikke kikke på de andre, helst.
Og så trente vi på at menneskene skulle hilse på hverandre uten at vi hoppet på den som kom bort til oss.
Det er litt vanskelig, for jeg vil gjerne si at jeg liker alle, men det gikk da etter hvert ganske så bra - der og da.
I dag var vi innom hundebutikken på vei til jobb. Gunnel og Joachim vil vite hvor store vi valpene har blitt, for på tirsdag blir vi et halvt år.
Jeg veide 22,7 kg og mor målte meg (nå igjen) og kom til ca 57 cm over gulvet i potelesten.
Det er ingen som tror på at jeg er bare et halvt år nå, bortsett fra når jeg leker, for da sier alle at det syns på måten jeg hopper og spretter på at jeg ikke er så gammel ennå.
Samme for meg. Jeg har det bra, jeg.
Nå skal jeg kose med mor - eller kanskje omvendt ; mor koser med meg.
Det blir dårlig med blogging en stund nå, for jeg tror ikke jeg får far til å være sekretær for meg. Kommer sterkt tilbake om en drøy uke.
Pass godt på skinnet deres så lenge og ha det fint!
Vennlige voffer
Bella
Jeg tror den hadde det helt fint etterpå. Bare ristet seg litt.
Sånn sett kunne jeg like godt hete Papagena som hun i Tryllefløyten.
Det var dressur i mandags igjen. Endelig fikk Ludvig også være med.
Han hadde jo ikke vært der før og ville helst bare hilse på og leke med alle som var der.
Eva fikk trent armene ordentlig.
Jeg tror hansyntes det var morsomt i alle fall.
Neste mandag må far og jeg dra alene, sammen med Nils og Ludvig.
Mor skal ut og reise.
Hun har dratt frem en diger dings hun kaller kuffert og plukket frem en masse klær. Noen har hun plukket inn igjen men det meste har hun puttet i denne kufferten, sammen med nålene sine og en masse annet rart.
Hun skal til Italia, sier hun. Ligger det på andre siden av Mjøsa, tro?
I alle fall blir hun borte en hel uke på helsereise, hvor hun skal jobbe, så da må far og jeg klare oss på egen pote.
Nå er det han som må stå opp tidlig hver morgen og gå tur sammen med meg!
Jeg må være alene hjemme i stedet for på kontoret, men Lars skal komme innom i alle fall i morgen og fredag.
Far skal forsøke å flekse litt til uken og kanskje titte til meg i lunsjen også.
Han har fått en hel masse formaninger og beskjeder av mor. Meg har hun ikke sagt noe til.
Jeg tenker vi skal klare det der fint. Jeg er jo etterhvert blitt en meget fornuftig pike - nesten hele tiden - og far er en pliktoppfyllende far.
I går var vi på "miljøtrening" ved Vikingskipet. Det er Hamar omegn hundeklubb som har det hver tirsdag.
Man kan komme innom hvis det passer.
Det var ganske OK, men jeg fikk ikke hilse noe på de andre hundene der heller.
Vi skulle trene på kontakt ; se på mor og få ros / godbit. Ikke kikke på de andre, helst.
Og så trente vi på at menneskene skulle hilse på hverandre uten at vi hoppet på den som kom bort til oss.
Det er litt vanskelig, for jeg vil gjerne si at jeg liker alle, men det gikk da etter hvert ganske så bra - der og da.
I dag var vi innom hundebutikken på vei til jobb. Gunnel og Joachim vil vite hvor store vi valpene har blitt, for på tirsdag blir vi et halvt år.
Jeg veide 22,7 kg og mor målte meg (nå igjen) og kom til ca 57 cm over gulvet i potelesten.
Det er ingen som tror på at jeg er bare et halvt år nå, bortsett fra når jeg leker, for da sier alle at det syns på måten jeg hopper og spretter på at jeg ikke er så gammel ennå.
Samme for meg. Jeg har det bra, jeg.
Nå skal jeg kose med mor - eller kanskje omvendt ; mor koser med meg.
Det blir dårlig med blogging en stund nå, for jeg tror ikke jeg får far til å være sekretær for meg. Kommer sterkt tilbake om en drøy uke.
Pass godt på skinnet deres så lenge og ha det fint!
Vennlige voffer
Bella
søndag 11. september 2011
Lammmmestek
Det er godt det!
Den steika som hadde ligget i ovnen over natta og luktet godt, den smakte like godt også.
Alltså, som vanlig har jeg bare fått små smakebiter, men de var gode.
Inni steika var det ben som mor hadde skåret ut. De skulle det kokes kraft (buljong) på. Men før de ble kokt fikk de en omgang i ovnen og så skulle de sages i biter for å få plass i gryta og gi mere smak.
Da tenkte jeg, hjelpsom som alltid, at nå trengte de min hjelp, for begge to holdt i hver sin ende i et ben mens far sagde ivei.
Jeg stakk frem snuten og foreslo at jeg kunne tygge på dem i stedet, men fikk beskjed om å passe den snuta mi.
Nåvel, jeg syntes nok de tregnte min støtte likevel, så jeg reiste meg i min nesten fulle legnde og la en fremlabb på hver deres rygg og på den måten kunne jeg virkelig støtte dem i deres arbeide og samtidig ha god overblikk over de bena i tilfelle et av dem skulle finne veien til meg.
Ingen ben fant veien til meg men ble kokt leeeegne sammen med krydder og grønt (men jeg fikk benmelet som ble når de sagde)
Etterpå tok far og skrapte av alle kjøttrestene, brusk og sener og sparte det til meg så jeg kunne få litt ekstra godt på helgematen. Jeg fikk smake litt kraft også. Mmmm
Mor hadde en hel masse hun skulle ordne i går, så far og jeg gikk langtur alene og så arbeidet vi i hagen. Det er visst slik at mesteparten av det vi bar ut i våres skal ryddes vekk nå.
Vi tømte krukker og potter, feiet gulvet i drivhuset så det ble riktig fint der og nå henger det en masse tomater i stuevinduet.
På kvelden fikk vi besøk av Polly. Han heter egentlig Arne, men det er det ingen som sier.
Han har vært her før, når jeg var liten og bare hoppet og bet. Nå hoppet jeg bare litt og kløp litt i buksebena for å liksom si at det var hyggelig å se ham igjen. Jeg får ikke lov, men det er vanskelig å huske på det. Han syntes likevel at jeg hadde blitt mye roligere - og myyye større. ( Mor målte 56,5 cm i dag)
Det er forresten veldig greit å ha lange ben, for nå kan jeg sette labbene på kjøkkenbenken og raskt få full overblikk over det som er der for nå har jeg hodet godt over kanten. Jeg tilbyr stadigvekk mine tjenester; prøvesmaking etc, men får alltid et vennlig, men bestemt beskjed om å gå ned.
De forstår ikke å sette pris på mine fabelaktige egenskaper, min formidable luktesans og min utsøkte smak...
Nok om det.
Vi spiste middag ute i hagen i går også, for det var jo riktig så pent vær og vi ble sittende til klokken var halv elve og det var kullsort. Men vi tente lys og lykter og hadde det veldig hyggelig.
I dag var det ikke sol og det gjorde ingenting at jeg sov en hel time lengere enn jeg pleier.
Det regnet hele formiddagen og var så mørkt at det så ut som det aldri skulle bli dag.
Men så ble det opphold og da dro vi til skogs med soppkurven.
Det er et pes å holde orden på mor og far når vi plukker sopp. Jeg har sagt det før og jeg mener det fortsatt. De soser rundt i alle retninger og jeg må holde øye med dem så de finner sammen igjen og ikke roter seg bort.
Men det veier veldig opp bare det å få være i skogen og løpe fritt med bare langline på.
Når vi kom hjem kom sola en liten stund også, og jeg fikk klippet klør og pillet ører i fullt dagslys. Det er tryggest at den som klipper ser hvor mye som blir klippet...
Når det var gjort sovnet både far og jeg i sofaen.
Nytt fra mit barndomshjem, Kennel Clayhill, er at tante Ebba kom seg igjennom utstillingen i går uten å rygge for dommeren, men hun hadde for kort pels (sommersveis) syntes dommeren og selv syntes hun det var kjedelig å gå rundt i ringen. Det går sikkert mye bedre en annen gang.
Nå skal jeg ha kveldsmaten min!!!
Hej då!
Den steika som hadde ligget i ovnen over natta og luktet godt, den smakte like godt også.
Alltså, som vanlig har jeg bare fått små smakebiter, men de var gode.
Inni steika var det ben som mor hadde skåret ut. De skulle det kokes kraft (buljong) på. Men før de ble kokt fikk de en omgang i ovnen og så skulle de sages i biter for å få plass i gryta og gi mere smak.
Da tenkte jeg, hjelpsom som alltid, at nå trengte de min hjelp, for begge to holdt i hver sin ende i et ben mens far sagde ivei.
Jeg stakk frem snuten og foreslo at jeg kunne tygge på dem i stedet, men fikk beskjed om å passe den snuta mi.
Nåvel, jeg syntes nok de tregnte min støtte likevel, så jeg reiste meg i min nesten fulle legnde og la en fremlabb på hver deres rygg og på den måten kunne jeg virkelig støtte dem i deres arbeide og samtidig ha god overblikk over de bena i tilfelle et av dem skulle finne veien til meg.
Ingen ben fant veien til meg men ble kokt leeeegne sammen med krydder og grønt (men jeg fikk benmelet som ble når de sagde)
Etterpå tok far og skrapte av alle kjøttrestene, brusk og sener og sparte det til meg så jeg kunne få litt ekstra godt på helgematen. Jeg fikk smake litt kraft også. Mmmm
Mor hadde en hel masse hun skulle ordne i går, så far og jeg gikk langtur alene og så arbeidet vi i hagen. Det er visst slik at mesteparten av det vi bar ut i våres skal ryddes vekk nå.
Vi tømte krukker og potter, feiet gulvet i drivhuset så det ble riktig fint der og nå henger det en masse tomater i stuevinduet.
På kvelden fikk vi besøk av Polly. Han heter egentlig Arne, men det er det ingen som sier.
Han har vært her før, når jeg var liten og bare hoppet og bet. Nå hoppet jeg bare litt og kløp litt i buksebena for å liksom si at det var hyggelig å se ham igjen. Jeg får ikke lov, men det er vanskelig å huske på det. Han syntes likevel at jeg hadde blitt mye roligere - og myyye større. ( Mor målte 56,5 cm i dag)
Det er forresten veldig greit å ha lange ben, for nå kan jeg sette labbene på kjøkkenbenken og raskt få full overblikk over det som er der for nå har jeg hodet godt over kanten. Jeg tilbyr stadigvekk mine tjenester; prøvesmaking etc, men får alltid et vennlig, men bestemt beskjed om å gå ned.
De forstår ikke å sette pris på mine fabelaktige egenskaper, min formidable luktesans og min utsøkte smak...
Nok om det.
Vi spiste middag ute i hagen i går også, for det var jo riktig så pent vær og vi ble sittende til klokken var halv elve og det var kullsort. Men vi tente lys og lykter og hadde det veldig hyggelig.
I dag var det ikke sol og det gjorde ingenting at jeg sov en hel time lengere enn jeg pleier.
Det regnet hele formiddagen og var så mørkt at det så ut som det aldri skulle bli dag.
Men så ble det opphold og da dro vi til skogs med soppkurven.
Det er et pes å holde orden på mor og far når vi plukker sopp. Jeg har sagt det før og jeg mener det fortsatt. De soser rundt i alle retninger og jeg må holde øye med dem så de finner sammen igjen og ikke roter seg bort.
Men det veier veldig opp bare det å få være i skogen og løpe fritt med bare langline på.
Når vi kom hjem kom sola en liten stund også, og jeg fikk klippet klør og pillet ører i fullt dagslys. Det er tryggest at den som klipper ser hvor mye som blir klippet...
Når det var gjort sovnet både far og jeg i sofaen.
Nytt fra mit barndomshjem, Kennel Clayhill, er at tante Ebba kom seg igjennom utstillingen i går uten å rygge for dommeren, men hun hadde for kort pels (sommersveis) syntes dommeren og selv syntes hun det var kjedelig å gå rundt i ringen. Det går sikkert mye bedre en annen gang.
Nå skal jeg ha kveldsmaten min!!!
Hej då!
lørdag 10. september 2011
Heia Ebba!!!
Vi krysser fingrene for Kennel Clayhills Ebba i helgen, for hun skal på utstilling.
Forrige gang hun var det fikk hun en dommer som hadde på seg solbriller og luktet rart. Da blir man jo skeptisk - det ville jeg også ha blitt (vi hunder vil helst se øynene på dem vi snakker med og det burde jo en dommer vite) - så da ble det trekk i poengene.
Vi håper på en dommer som ikke er så dustete at han/hun har på seg mystiske ting og som skjønner at Ebba er en prima donna.
Lykke til!
Forrige gang hun var det fikk hun en dommer som hadde på seg solbriller og luktet rart. Da blir man jo skeptisk - det ville jeg også ha blitt (vi hunder vil helst se øynene på dem vi snakker med og det burde jo en dommer vite) - så da ble det trekk i poengene.
Vi håper på en dommer som ikke er så dustete at han/hun har på seg mystiske ting og som skjønner at Ebba er en prima donna.
Lykke til!
Ukejournalen
Hei!
Etter den fantastiske dagen i Hundorp sist søndag, var det greit å gå på jobb og sove på kontoret.
Far skulle være borte til neste dag, så jeg ble ikke hentet og jeg fikk middagen servert på bakrommet også.
Siden dro vi omtrent direkte til Elisabeth oppe i Engelien for å endelig få starte på dressuren.
Ludvig ble ikke med denne gangen heller, for hans mor og far hadde noe annet å gjøre.
Det var derimot mange andre hunder. Ingen like. Noen var "ekte" og andre var "blandis", men oss hunder imellom er vi alle ekte vare med pels og poter, haler og snuter.
Vi skulle øve på "sitt på plass" - dvs å sitte pent ved siden av den som sier "sitt", og så skulle vi "bliiiii sittende".
Vi har da øvet på å bli sittende hjemme og der går det helt fint, men her var det jo fristende å hilse litt på de andre...
Så øvde vi på "dekk" og "bliiiii liggende".
Det var vanskeligere å bli liggende, faktisk. Særlig når mor kom inn på andre siden og gikk bak og rundt meg. Hva skulle hun der? og når får jeg den godbiten da?
Braaaa! sa hun når jeg var flink og så var det godbit.
Det er det beste med treningen, så jeg gjør nesten alltid det jeg kan for å skjønne hva hun mener, så jeg kan få en bit til.
Vi trente også på å ha øyekontakt med hverandre - kjipt, når det er så mye annet å følge med på, og på å gå "slalåm" mellom de andre ekvipasjene. Det siste klarte vi ganske bra.
Men fikk vi være løse og leke med hverandre? Nei da. Over hode ikke. Jeg som ville leke med alle og gjorde meg til allt jeg kunne selv om jeg var koblet.
Men de store gutta som var over ett år, syntes jeg var for fremfusig og de små valpene syntes jeg var for stor og Lisa, hunden til Elisabeth som jeg lekte med sist, fikk ikke være med.
Jeg sa feil om Lisa forrige gang jeg fortalte om henne. Hun er en Hvit gjeterhund og ikke Australsk.
Hun ble forresten beste valp in show på utstillingen i søndags. Hipp hurra!
Etter pausen tok Elisabeth frem et langt rør som vi kulle løpe gjennom. Noen syntes det var kjempeskummelt og måtte øve seg på et litt kortere rør. Lille Griffon Basset gikk rett gjennom uten å nøle og jeg hadde jo prøvd det i parken tidligere i sommer, så jeg gikk jeg også. Det var morsomt! Så når jeg fikk lov å gå en gang til, da gikk jeg frem og tilbake mange ganger på en gang. Hihi!
Siden far var borte med jobbet måtte mor og jeg passe huset alene den natten og nå er det jo mørket ute og alltid noen som beveger seg i vinduene når vi tenner lyset inne (speilreflekser, red anm.). Jeg er ikke sikker på at jeg liker det.
Det er en hund der også. Jeg må boffe litt på den alltså....og på de menneskene.
Da sier mor at det er jo bare oss. Men vi er jo her og ikke der..!?!
Torsdag hadde vi god tid om morgenen og gikk en ekstra lang omvei til jobbet. Da trente vi litt på å gå på plass.
Vi møtte en hund, som jeg ikke fikk hilse på for eierne våre syntes vi skulle øve på det. (Hvorfor det da?)
Like etterpå gikk vi forbi en hel masse hunder som stod i rader foran noen vogner med hjul på.
Det var trekkhunder som skulle på tur med en gruppe turister langs Mjøsstranden.
De bjeffet hele tiden og ville bare dra avgårde med vognene.
Det ble litt for mange på en gang, så jeg syntes det var helt greit å gå på andre siden av mor og bare gå forbi uten å hilse - litt fort helst.
Mjøsa har forresten blitt kjempestor igjen. Det er nesten like mye vann som når det var flom i sommer. Brygga nede ved Koigen er helt borte. Så mye har det regnet siste tiden. Det ligger en masse greier på stranden som har kommet flytende og blåst i land.
I går fikk jeg besøk på kontoret.
Wilje (Portugisisk vannhund) kom sammen med sin mamma og vi fikk leke en hel time.
Wilje er ca to år, så hun var sjefen (selv om jeg er større), men hun ville gjerne leke alikevel og vi kunne drikke vann av samme skålen nesten samtidig. Jeg håper vi kan møtes flere ganger - snart!
Sist på dagen var det dags for hjemmebesøk hos damen vi var hos forrige fredag. Det er veldig koselig å være der og jeg ligger pent og venter på at mor blir ferdig med sin stikking.
Ettersom det var sol i går ble det grillmat til middag - kveite (hälleflundra) - og vi satt ute til det ble helt mørkt og mor og far syntes det ble litt kaldt. (Det var 9 varmegrader når vi gikk inn, men vi insisterte på at det fortsatt var sommer. Red. anm.)
Etter middagen delte mor opp fiskeskinnet og plasserte bitene i og rundt bærbuskene så jeg skulle få lov å bruke snuta mi en stund. Jeg liker den slags oppgaver veldig godt!
Jeg vet ikke hva som skjer i dag, men det er sol nå også, så det blir sikkert en fin dag og i hele natt har det ligget en lammestek i ovnen og luktet deilig, så det kan hende det blir en liten smak til middagen.....
Ha det!
Etter den fantastiske dagen i Hundorp sist søndag, var det greit å gå på jobb og sove på kontoret.
Far skulle være borte til neste dag, så jeg ble ikke hentet og jeg fikk middagen servert på bakrommet også.
Siden dro vi omtrent direkte til Elisabeth oppe i Engelien for å endelig få starte på dressuren.
Ludvig ble ikke med denne gangen heller, for hans mor og far hadde noe annet å gjøre.
Det var derimot mange andre hunder. Ingen like. Noen var "ekte" og andre var "blandis", men oss hunder imellom er vi alle ekte vare med pels og poter, haler og snuter.
Vi skulle øve på "sitt på plass" - dvs å sitte pent ved siden av den som sier "sitt", og så skulle vi "bliiiii sittende".
Vi har da øvet på å bli sittende hjemme og der går det helt fint, men her var det jo fristende å hilse litt på de andre...
Så øvde vi på "dekk" og "bliiiii liggende".
Det var vanskeligere å bli liggende, faktisk. Særlig når mor kom inn på andre siden og gikk bak og rundt meg. Hva skulle hun der? og når får jeg den godbiten da?
Braaaa! sa hun når jeg var flink og så var det godbit.
Det er det beste med treningen, så jeg gjør nesten alltid det jeg kan for å skjønne hva hun mener, så jeg kan få en bit til.
Vi trente også på å ha øyekontakt med hverandre - kjipt, når det er så mye annet å følge med på, og på å gå "slalåm" mellom de andre ekvipasjene. Det siste klarte vi ganske bra.
Men fikk vi være løse og leke med hverandre? Nei da. Over hode ikke. Jeg som ville leke med alle og gjorde meg til allt jeg kunne selv om jeg var koblet.
Men de store gutta som var over ett år, syntes jeg var for fremfusig og de små valpene syntes jeg var for stor og Lisa, hunden til Elisabeth som jeg lekte med sist, fikk ikke være med.
Jeg sa feil om Lisa forrige gang jeg fortalte om henne. Hun er en Hvit gjeterhund og ikke Australsk.
Hun ble forresten beste valp in show på utstillingen i søndags. Hipp hurra!
Etter pausen tok Elisabeth frem et langt rør som vi kulle løpe gjennom. Noen syntes det var kjempeskummelt og måtte øve seg på et litt kortere rør. Lille Griffon Basset gikk rett gjennom uten å nøle og jeg hadde jo prøvd det i parken tidligere i sommer, så jeg gikk jeg også. Det var morsomt! Så når jeg fikk lov å gå en gang til, da gikk jeg frem og tilbake mange ganger på en gang. Hihi!
Siden far var borte med jobbet måtte mor og jeg passe huset alene den natten og nå er det jo mørket ute og alltid noen som beveger seg i vinduene når vi tenner lyset inne (speilreflekser, red anm.). Jeg er ikke sikker på at jeg liker det.
Det er en hund der også. Jeg må boffe litt på den alltså....og på de menneskene.
Da sier mor at det er jo bare oss. Men vi er jo her og ikke der..!?!
Torsdag hadde vi god tid om morgenen og gikk en ekstra lang omvei til jobbet. Da trente vi litt på å gå på plass.
Vi møtte en hund, som jeg ikke fikk hilse på for eierne våre syntes vi skulle øve på det. (Hvorfor det da?)
Like etterpå gikk vi forbi en hel masse hunder som stod i rader foran noen vogner med hjul på.
Det var trekkhunder som skulle på tur med en gruppe turister langs Mjøsstranden.
De bjeffet hele tiden og ville bare dra avgårde med vognene.
Det ble litt for mange på en gang, så jeg syntes det var helt greit å gå på andre siden av mor og bare gå forbi uten å hilse - litt fort helst.
Mjøsa har forresten blitt kjempestor igjen. Det er nesten like mye vann som når det var flom i sommer. Brygga nede ved Koigen er helt borte. Så mye har det regnet siste tiden. Det ligger en masse greier på stranden som har kommet flytende og blåst i land.
I går fikk jeg besøk på kontoret.
Wilje (Portugisisk vannhund) kom sammen med sin mamma og vi fikk leke en hel time.
Wilje er ca to år, så hun var sjefen (selv om jeg er større), men hun ville gjerne leke alikevel og vi kunne drikke vann av samme skålen nesten samtidig. Jeg håper vi kan møtes flere ganger - snart!
Sist på dagen var det dags for hjemmebesøk hos damen vi var hos forrige fredag. Det er veldig koselig å være der og jeg ligger pent og venter på at mor blir ferdig med sin stikking.
Ettersom det var sol i går ble det grillmat til middag - kveite (hälleflundra) - og vi satt ute til det ble helt mørkt og mor og far syntes det ble litt kaldt. (Det var 9 varmegrader når vi gikk inn, men vi insisterte på at det fortsatt var sommer. Red. anm.)
Etter middagen delte mor opp fiskeskinnet og plasserte bitene i og rundt bærbuskene så jeg skulle få lov å bruke snuta mi en stund. Jeg liker den slags oppgaver veldig godt!
Jeg vet ikke hva som skjer i dag, men det er sol nå også, så det blir sikkert en fin dag og i hele natt har det ligget en lammestek i ovnen og luktet deilig, så det kan hende det blir en liten smak til middagen.....
Ha det!
søndag 4. september 2011
Utstilling
I dag var mor oppe før meg og det var jammen tidlig.
Etter forkosten pakket far en masse sekker i bilen - mat og klær og flere ting til meg.
Kl 07.00 kjørte vi ut og vendte snutene nordover.
Det regnet og var grått og kaldt.
Etter nesten to timer var vi fremme ved et sted der mange hadde parkert og det kom hunder ut av nesten alle bilene. Hundorp hette stedet - og det passet jo bra med så mange hunder.
Jeg visste ikke helt hva vi skulle der, selv om de har sagt det til meg, men det er jo alltid spennende med mange artsfrender. Kult!
Nå regnet det ikke lengere og vi gikk bort til en stor gressplen hvor det sto en masse telt og i nesten alle teltene var det hunder også.
Ja, det var hunder overalt, store og små, gamle og unge, og jeg ville jo gjerne hilse på dem alle. Men det var det ikke lov til her, nei. Kanskje litt snusing, da, men ingen lek og tjohei, nei.
Etter en stund, når vi hadde gått rundt og kikket litt her og der, stilte vi opp ved noe som de kalte ring.
Der gikk det hunder rundt sammen med eierne sine og en man stod og kikket på dem. Han var dommer her og den som bestemte. Så kjente han litt på hundene, kikket på tennene og så sa han hva han syntes om dem.
Rett som det var fikk jeg på meg det smale halsbåndet som vi har brukt hjemme i hagen noen dager.
Mor og jeg gikk en liten runde for å repetere litt av det vi hadde øvet på.
Så var det plutselig jeg som skulle inn i den ringen og vise meg frem.
Det var altså dette som var utstilling. Jeg glemte nesten helt å bite i båndet.
Dommeren var veldig hyggelig og han fikk gjerne kikke på tennene mine og kjenne på meg.
Han likte meg og sa at jeg var fin og hadde lette bevegelser.
Mor fikk en sløyfe hvor det sto BIR - best i rasen - og et papir hvor det sto hvor fin jeg var. Mor og far var veldig stolte.
Når det var gjort gikk vi tilbake til bilen.
Jeg sovnet med en gang, for det var så mange hunder og lukter og lyder i hodet mitt, at det ikke var plass til mere på en stund.
Da kom regnet og det var ganske fint å ha tak over hodet.
Vi hadde fått høre at vi skulle stille i en konkuranse til som gikk senere på ettermiddagen så det passet bra med en hvil.
Når det sluttet å regne gikk mor og far ut igjen men jeg fikk sove litt til. De hentet en premie til meg og det var et lite glass.
Det fanns telt der de solgte hundeting også.
Jeg fikk et nytt, mykt pledd å ha i bilburet og et laaangt kobbel for koseturer.
Så ble jeg hentet og vi gikk runtd og snakket med mange og kikket på enda flere.
Alle likte hunder her og mange spurte om meg. Far synes det er morsomt å fortelle at jeg er en sjelden dame.
Om sider ble det dags igjen. Denne gangen stilte vi i andre grupper og det var vinneren i hver raseklasse som skulle konkurere om tittelen "Best i Gruppen". Jeg tilhører gruppe 8, Apporterende hunder
Det var en annen dommer, men hen var også grei. - og svensk, så han var landsmann til meg og mor.
Han syntes at jeg var den tredje fineste i gruppen og jeg fikk enda en sløyfe som det står BIG på og et stort glass.
Nå kan jeg også drikke av glass, for jeg har to egne. Jeg vil ha utevann i det ene og yoghurt i det andre!
Da var det ikke mere å gjøre i Hundorp.
Vi kom oss i bilen passe tidsnok for å ikke bli våte av neste regnskyll og jeg sovnet jammen med en gang igjen. Langt borte hørte jeg hvordan det regnet på biltaket. Det ble bare mere og mere jo nærmere hjem vi kom og jeg tenkte at værgudene i Gudbrandsdalen var veldig greie mot oss i dag.
I morgen er det hverdag og dressurkurs igjen. Denne gangen er det med oss hunder også.
Ha en god snork så lenge. Zzzzz
Etter forkosten pakket far en masse sekker i bilen - mat og klær og flere ting til meg.
Kl 07.00 kjørte vi ut og vendte snutene nordover.
Det regnet og var grått og kaldt.
Etter nesten to timer var vi fremme ved et sted der mange hadde parkert og det kom hunder ut av nesten alle bilene. Hundorp hette stedet - og det passet jo bra med så mange hunder.
Jeg visste ikke helt hva vi skulle der, selv om de har sagt det til meg, men det er jo alltid spennende med mange artsfrender. Kult!
Nå regnet det ikke lengere og vi gikk bort til en stor gressplen hvor det sto en masse telt og i nesten alle teltene var det hunder også.
Ja, det var hunder overalt, store og små, gamle og unge, og jeg ville jo gjerne hilse på dem alle. Men det var det ikke lov til her, nei. Kanskje litt snusing, da, men ingen lek og tjohei, nei.
Etter en stund, når vi hadde gått rundt og kikket litt her og der, stilte vi opp ved noe som de kalte ring.
Der gikk det hunder rundt sammen med eierne sine og en man stod og kikket på dem. Han var dommer her og den som bestemte. Så kjente han litt på hundene, kikket på tennene og så sa han hva han syntes om dem.
Rett som det var fikk jeg på meg det smale halsbåndet som vi har brukt hjemme i hagen noen dager.
Mor og jeg gikk en liten runde for å repetere litt av det vi hadde øvet på.
Så var det plutselig jeg som skulle inn i den ringen og vise meg frem.
Det var altså dette som var utstilling. Jeg glemte nesten helt å bite i båndet.
Dommeren var veldig hyggelig og han fikk gjerne kikke på tennene mine og kjenne på meg.
Han likte meg og sa at jeg var fin og hadde lette bevegelser.
Mor fikk en sløyfe hvor det sto BIR - best i rasen - og et papir hvor det sto hvor fin jeg var. Mor og far var veldig stolte.
Når det var gjort gikk vi tilbake til bilen.
Jeg sovnet med en gang, for det var så mange hunder og lukter og lyder i hodet mitt, at det ikke var plass til mere på en stund.
Da kom regnet og det var ganske fint å ha tak over hodet.
Vi hadde fått høre at vi skulle stille i en konkuranse til som gikk senere på ettermiddagen så det passet bra med en hvil.
Når det sluttet å regne gikk mor og far ut igjen men jeg fikk sove litt til. De hentet en premie til meg og det var et lite glass.
Det fanns telt der de solgte hundeting også.
Jeg fikk et nytt, mykt pledd å ha i bilburet og et laaangt kobbel for koseturer.
Så ble jeg hentet og vi gikk runtd og snakket med mange og kikket på enda flere.
Alle likte hunder her og mange spurte om meg. Far synes det er morsomt å fortelle at jeg er en sjelden dame.
Om sider ble det dags igjen. Denne gangen stilte vi i andre grupper og det var vinneren i hver raseklasse som skulle konkurere om tittelen "Best i Gruppen". Jeg tilhører gruppe 8, Apporterende hunder
Det var en annen dommer, men hen var også grei. - og svensk, så han var landsmann til meg og mor.
Han syntes at jeg var den tredje fineste i gruppen og jeg fikk enda en sløyfe som det står BIG på og et stort glass.
Nå kan jeg også drikke av glass, for jeg har to egne. Jeg vil ha utevann i det ene og yoghurt i det andre!
Da var det ikke mere å gjøre i Hundorp.
Vi kom oss i bilen passe tidsnok for å ikke bli våte av neste regnskyll og jeg sovnet jammen med en gang igjen. Langt borte hørte jeg hvordan det regnet på biltaket. Det ble bare mere og mere jo nærmere hjem vi kom og jeg tenkte at værgudene i Gudbrandsdalen var veldig greie mot oss i dag.
I morgen er det hverdag og dressurkurs igjen. Denne gangen er det med oss hunder også.
Ha en god snork så lenge. Zzzzz
Byfistur
Ettersom det ikke ble noen skogstur igår - for di jeg ikke skulle ha barnåler i pelsen i dag - så ble det byfistur.
Vi gikk ned til gågaten alle tre og det synes jeg er veldig hyggelig.
Men jeg sier bare det, at det er komplett umulig å gå pent i båndet på en lørdag. Da er det jo ekstra mange ute og går og dermed like ekstra mye å følge med på.
Mor hadde fulle hyre med både far og meg, for når han gikk foran oss, så ville jeg jo nå i fatt ham, så hun måtte stoppe og holde både ham og meg når jeg begynte å dra for mye.
Det er så at man snart skal velge hvem som skal styre her i byen, og det er det mange som vill. Alle var de ute i gatene og ville fortelle hvor bra det kommer å bli hvis de får bestemme.
Jeg synes at mor og far skal finne ut av hvem som legger forholdene best til rette for oss firbente og så kan de stemme på dem.
Som vanlig traff vi mange, både kjente og nye, to og firbente, som ville hilse på meg. Jeg liker det og er veldig høflig mot alle. Vi tok en kopp kaffe ute sammen med Noa Toller Retriver og pappa Reidar.
Noa gidder ikke leke med meg og kan være litt sjalu, men ellers er han helt OK. Pappa Reidar hadde pølse som vi fikk dele.
Om ettermiddagen skulle det støvsuges her, men jeg gadd ikke hjelpe til noe særlig denne gangen. For det første var jeg trett etter byvandringen og dessuten hadde jeg et meget viktig ben å tygge, så de fikk klare seg selv.
Så besemte mor og jeg oss for at vi skulle forsøke å klippe klørne uten fars hjelp. Det vil si, mor bestemte oss og så var det bare å innordne seg... Men det gikk faktisk veldig bra og jeg fikk masse ros. Flink, jeg.
Til sist var det bløting av pelsen infor morgendagen. Det ble gjort uten min aksept og under stor motvillighet, men ettersom det ikke var sjampo med i bildet gikk det kjappt.
Det ble tidlig kveld for å hvile ut innfor denne dagens innsats.
Se neste avsnitt.
Vi gikk ned til gågaten alle tre og det synes jeg er veldig hyggelig.
Men jeg sier bare det, at det er komplett umulig å gå pent i båndet på en lørdag. Da er det jo ekstra mange ute og går og dermed like ekstra mye å følge med på.
Mor hadde fulle hyre med både far og meg, for når han gikk foran oss, så ville jeg jo nå i fatt ham, så hun måtte stoppe og holde både ham og meg når jeg begynte å dra for mye.
Det er så at man snart skal velge hvem som skal styre her i byen, og det er det mange som vill. Alle var de ute i gatene og ville fortelle hvor bra det kommer å bli hvis de får bestemme.
Jeg synes at mor og far skal finne ut av hvem som legger forholdene best til rette for oss firbente og så kan de stemme på dem.
Som vanlig traff vi mange, både kjente og nye, to og firbente, som ville hilse på meg. Jeg liker det og er veldig høflig mot alle. Vi tok en kopp kaffe ute sammen med Noa Toller Retriver og pappa Reidar.
Noa gidder ikke leke med meg og kan være litt sjalu, men ellers er han helt OK. Pappa Reidar hadde pølse som vi fikk dele.
Om ettermiddagen skulle det støvsuges her, men jeg gadd ikke hjelpe til noe særlig denne gangen. For det første var jeg trett etter byvandringen og dessuten hadde jeg et meget viktig ben å tygge, så de fikk klare seg selv.
Så besemte mor og jeg oss for at vi skulle forsøke å klippe klørne uten fars hjelp. Det vil si, mor bestemte oss og så var det bare å innordne seg... Men det gikk faktisk veldig bra og jeg fikk masse ros. Flink, jeg.
Til sist var det bløting av pelsen infor morgendagen. Det ble gjort uten min aksept og under stor motvillighet, men ettersom det ikke var sjampo med i bildet gikk det kjappt.
Det ble tidlig kveld for å hvile ut innfor denne dagens innsats.
Se neste avsnitt.
lørdag 3. september 2011
Ukeslutt
Hei!
Nå er det lørdag igjen.
Jeg har hørt rykter om at det ikke blir skogstur i dag og at jeg skal bløte pelsen så krøllene kommer frem.
Hmmm
Jeg hadde gjerne tatt en tur i skogen.
Vi var der i torsdags o plukket sopp igjen.
Alltså, jeg plukker ikke. Jeg løper rundt og sjekker opp det som er å sjekke opp og så holder jeg orden på mor og far. De soser jo rundt i alle retninger.
Jeg liker dise turene hvor vi går og snuser og kikker alle tre og jeg kan løpe masse rundt blandt trærne. Jeg løper fort iblandt og kjører både slalåm og rundkjøring. Det er kjempemorsomt. Og så kan jeg puste ut en stund. Gjerne oppå noen sopper, som noen andre vil plukke.
Mor viser meg soppene og jeg må snuse på dem. Hun mener nok at det er fine greier og at jeg med tiden skal bli soppsøker. Kan hende det, ja.
De var i alle fall fornøyde med det de fikk med seg i kurven denne gangen også. Det var både gul trompetkantarell, traktkantarell og gul piggsopp, hørte jeg. Vanlig kantarell har vi ikke sett deromkring, så jeg vet ikke hvordan de ser ut, men det vet sikkert de andre.
Vi var på bytur også, tidligere på torsdagen. Da skulle vi øve på å gå pent i båndet.
Det er vanskelig det, når det er masse å titte på, hilse på, snuse på. Hver gang jeg drar for hardt, stopper mor og vi kommer ingen veien før jeg har kikket på henne og slakket på draget. Da tar det sin tid å komme frem.
Dessuten var det veldig mange som ville hilse på meg og snakke med både meg og mor.
Hvis jeg selv hadde fått bestemme farten, så hadde den turen bare tatt fem minutter. Nå tok den nesten en time og var både hyggelig og slitsom for hodet.
Jeg liker å gå forbi skolegården når barna er ute. Helst hadde jeg villet være med å leke og løpe, men det er fint når de kommer og hilser på meg også.
I går morges kom en gutt som husket hva jeg het og ropte på meg. Så kom flere av kameratene hans og jeg fikk masse klapp og kos. Felre av dem har nok hund hjemme. Det kunne jeg lukte.
Det er lettere å hilse på de litt større barna, for de står stille og er rolige. De mindre har lett for å bli litt hoppete og da blir jeg også hoppete. Da får mor det travelt med å si ifra til oss alle sammen at vi må stå stille og være rolige og det er nok greit, for vi skjønner ikke alltid helt hvordan vi skal snakke sammen, selv om vi gjerne vil.
Litt ut på dagen i går gikk vi på hjemmebesøk til en dame som har hatt hunder en gang. Mor skulle behandle henne og jeg skulle være med som assistent. Dvs. jeg skulle hilse pent - og det gjør jeg jo nesten alltid - og så fikk jeg et tyggeben å kose meg med når mor stakk og ordnet.
Vi har vært der en gang før i sommer og hun syntes jeg hadde vokst veldig siden sist og blitt enda roligere.
Alle liker pelsen min.
Vi satt ute i hagen i går kveld og det var grillet fisk til middag.
Det ble helt mørkt ute før vi gikk inn og mor og far kledde på seg en masse klær.
Jeg synes det er deilig å ligge ute når det er litt kjølig, for jeg har så varm pels. Jeg kunne nesten ha sovet ute hele natten. I hvert fall hvis de andre også hadde vært der.
Nå er ellers stua og sofaen min faste soveplass. Jeg bytter littt på sofaen og teppet mitt, eller rett på gulvet, hvis det er for varmt. Det er fint å kunne velge det som passer.
Men nå synes jeg at far også kan stå opp så vi kan spise frokost. (Jeg har egentlig spist min, men jeg pleier få en liten smak når de andre har spist sin, og det hadde passet meg fint nå).
Vi voffes!
Nå er det lørdag igjen.
Jeg har hørt rykter om at det ikke blir skogstur i dag og at jeg skal bløte pelsen så krøllene kommer frem.
Hmmm
Jeg hadde gjerne tatt en tur i skogen.
Vi var der i torsdags o plukket sopp igjen.
Alltså, jeg plukker ikke. Jeg løper rundt og sjekker opp det som er å sjekke opp og så holder jeg orden på mor og far. De soser jo rundt i alle retninger.
Jeg liker dise turene hvor vi går og snuser og kikker alle tre og jeg kan løpe masse rundt blandt trærne. Jeg løper fort iblandt og kjører både slalåm og rundkjøring. Det er kjempemorsomt. Og så kan jeg puste ut en stund. Gjerne oppå noen sopper, som noen andre vil plukke.
Mor viser meg soppene og jeg må snuse på dem. Hun mener nok at det er fine greier og at jeg med tiden skal bli soppsøker. Kan hende det, ja.
De var i alle fall fornøyde med det de fikk med seg i kurven denne gangen også. Det var både gul trompetkantarell, traktkantarell og gul piggsopp, hørte jeg. Vanlig kantarell har vi ikke sett deromkring, så jeg vet ikke hvordan de ser ut, men det vet sikkert de andre.
Vi var på bytur også, tidligere på torsdagen. Da skulle vi øve på å gå pent i båndet.
Det er vanskelig det, når det er masse å titte på, hilse på, snuse på. Hver gang jeg drar for hardt, stopper mor og vi kommer ingen veien før jeg har kikket på henne og slakket på draget. Da tar det sin tid å komme frem.
Dessuten var det veldig mange som ville hilse på meg og snakke med både meg og mor.
Hvis jeg selv hadde fått bestemme farten, så hadde den turen bare tatt fem minutter. Nå tok den nesten en time og var både hyggelig og slitsom for hodet.
Jeg liker å gå forbi skolegården når barna er ute. Helst hadde jeg villet være med å leke og løpe, men det er fint når de kommer og hilser på meg også.
I går morges kom en gutt som husket hva jeg het og ropte på meg. Så kom flere av kameratene hans og jeg fikk masse klapp og kos. Felre av dem har nok hund hjemme. Det kunne jeg lukte.
Det er lettere å hilse på de litt større barna, for de står stille og er rolige. De mindre har lett for å bli litt hoppete og da blir jeg også hoppete. Da får mor det travelt med å si ifra til oss alle sammen at vi må stå stille og være rolige og det er nok greit, for vi skjønner ikke alltid helt hvordan vi skal snakke sammen, selv om vi gjerne vil.
Litt ut på dagen i går gikk vi på hjemmebesøk til en dame som har hatt hunder en gang. Mor skulle behandle henne og jeg skulle være med som assistent. Dvs. jeg skulle hilse pent - og det gjør jeg jo nesten alltid - og så fikk jeg et tyggeben å kose meg med når mor stakk og ordnet.
Vi har vært der en gang før i sommer og hun syntes jeg hadde vokst veldig siden sist og blitt enda roligere.
Alle liker pelsen min.
Vi satt ute i hagen i går kveld og det var grillet fisk til middag.
Det ble helt mørkt ute før vi gikk inn og mor og far kledde på seg en masse klær.
Jeg synes det er deilig å ligge ute når det er litt kjølig, for jeg har så varm pels. Jeg kunne nesten ha sovet ute hele natten. I hvert fall hvis de andre også hadde vært der.
Nå er ellers stua og sofaen min faste soveplass. Jeg bytter littt på sofaen og teppet mitt, eller rett på gulvet, hvis det er for varmt. Det er fint å kunne velge det som passer.
Men nå synes jeg at far også kan stå opp så vi kan spise frokost. (Jeg har egentlig spist min, men jeg pleier få en liten smak når de andre har spist sin, og det hadde passet meg fint nå).
Vi voffes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)