Oslo tur/retur

Nå har jeg vært på skikkelig storbytur alltså. I alle fall en liten tur i storbyen.

I går når vi hadde spist frokost gikk far og jeg i forveien for mor bruker så lang tid på å bli ferdig. Etter en stund dukket hun opp med bilen og så bar det av til Oslo.
Jeg har så vidt vært der før, den dagen jeg kom til Norge, men da for vi bare rett gjennom og i følge mor lå jeg på ryggen og sov akkurat da.

Det tar ca 1 1/2 time å kjøre dit og da brukte jeg tiden fornuftig nok til formiddagshvil.

Vi satte fra oss bilen litt utenfor sentrum (på Tveita, ikke så langt fra Hellerud). Jeg hadde jo ikke vært der før, så det var mange spennende ting å lukte på.
Mor var tydeligvis godt kjendt i området og ledet an over en gangbru og opp en trapp. Der oppe stod det noe som liknet på togene som går forbi på Hamar, men dette var T-banen, sa mor.
Det viste seg at vi skulle gå inn på denne greia, som åpnet dørene på siden sin og slapp oss inn. Etterpå gikk dørene igjen og greia begynte å kjøre.
Det satt mange mennesker der inne. Et par barn stod mellom vognene og forsøkte å holde balansen i svingene. En annen hund satt i neste vogn og jeg hadde gjerne hilst på den, men det fikk jeg ikke lov til.
Banen stoppet flere ganger, åpnet dørene, slapp folk ut og inn, lukket dørene og kjørte videre.
Det var i grunnen ganske så trivelig å reise med denne dingsen, for det var flere som ville hilse på meg og mor og far syntes jeg var veldig flink.

Rett som det var skulle vi gå av, men da vi kom ut, var vi likevel liksom inne et sted og det var kjempemange mennesker på en gang som gikk i alle retninger og det var litt vanskelig å holde orden på hvor far og mor var midt opp i allt dette.
Når vi var samlet til sist, gikk vi ut på or'ntilg. Ut i storbygatene.

Det duskregnet i Oslo og det var mange flere biler og busser der enn hjemme og masse mennesker over allt, men med mor på ene siden og far på den andre var det likevel helt greit.

Vi skulle tydeligvis ikke så langt, for rett som det var svingte vi inn i en portgang og lengst inn i bakgården lå en butikk som vi skulle besøke. Bare Jazz heter den og der kunne jeg også få lov å bli med inn.
Det kan være litt kjedelig når både mor og far kikker i butikkhyllene på sånt som jeg ikke er så interesster i, men det var mange som ville hilse på meg her også, så det bel ikke så langsomt likevel.
Far var veldig fornøyd, for han fant noe han hadde lett etter lenge.

En trapp opp lå det en kafé. Dit kunne jeg ikke bli med, men man kunne ta med seg det man hadde kjøpt ned i butikken eller ut i bakgården, så da gjorde vi det og jeg tigget nesten ikke, bare en stund og så ga jeg opp. Men jeg fikk en liten smule til sist når vi skulle gå, for jeg var så flink.

Når vi var ferdige der inne gikk vi ut i Karl Johans gate. Det er hovedgaten i Oslo og den var heller ikke folketom. Puh! Jeg ble nesten litt ør i hodet av alle ben som passerte og alle lyder og lukter også. Men det gikk jo bra da, likevel.

Rett som det var gikk far over gaten uten mor og meg. Han skulle innom et sted hvor jeg ikke kunne være med, sa mor og dro meg med i en annen rettning.
Jeg var ikke helt sikker på om det skulle gå bra og ville helst samle flokken igjen, men mor er jo både bestemt og sta, så det ble som hun ville.

Vi gikk inn i en kjempehall. Oslo S - jernbanestajonen. Ikke for å ta toget, men for at mor syntes at jeg skulle trene på å være i alle mulig slags miljøer.
Ja,ja. Jeg begynte å bli litt trett av alt dette nå, men det var bare å henge med i svingene.

Rulletrapp er skumle greier. Jeg fikk støtte av en mann som ropte til mor når hun absolutt skulle ha meg opp på en sån levende trapp. Men av og til hender det at det  ikke er andre muligheter og da kan det være greit å ha prøvd det en gang. Man må bare være veldig påpasselig når en er oppe (eller nede) der trappen kryper under gulvet og hoppe av med en gang, så ikke potene setter seg fast. Så vi hoppet (mor med et godt grep om halsbåndet mitt) og reddet oss på fast grunn og lot det være med det forsøket for denne gangen. Nå har vi testet det - og overlevd.

Etter en stund inne i den stor hallen gikk vi endelig tilbake til der vi skiltes fra far og der sto han jammen og ventet på oss. Herlig!
Vi tok T-banen igjen, tilbake til dit hvor vi hadde gått på først. Nå følte jeg meg godt vant til denne måten å reise på.
Når vi klev av gikk vi ikke til bilen, men andre veien. Og kan dere gjette hvor vi havnet da? Jo, hos Amie, kusina mi og hennes eiere Solveig og Geir!
Vi ble veldig godt mottatt. Særlig jeg, for Amie hadde ikke spist opp maten sin, så den tok jeg.
Mor syntes det var litt flaut, så hun tilbød Amie min matpakke i stedet, men den vile hun ikke ha.

Vi hadde veldig lyst å leke, men måtte holde oss "på matten", så vi ikke rotet det til og vi måtte være inne for ellers hadde vi blitt lortgriser begge to, for det var veldig vått ute.
Mor og far fikk kaffe og kaker, og det hørtes ut som det smakte godt.

Det ble bare en kort visitt denne gangen, men det blir sikkert ikke siste gangen vi treffes.

Så var det dags for nytt besøk.

Per og Kari har jeg ikke truffet før, men mor og far har kjent dem lenge. Det var hyggelige mennesker og siden det var Per som for øyeblikket hadde kjøkkentjeneste, så ble jeg særlig god venn med ham.
Det var veldig rolig hos dem og det var riktig deilig å slappe av etter byturen. Så fikk jeg middagsmaten min og da var jo allt bra.

Til sist var det på tide å dra hjem igjen. Vi kom hjem sånn passe til sengetid og det var deilig å bare synke ned på teppet hjemme. Jeg tror jeg sovnet med en gang.

I dag har vi ikke gjort annet enn kjente ting og det har vært helt i orden. Men jeg kan gjerne dra til Oslo flere ganger. Det var ingen problem.

Jeg klarer det meste, jeg.

Hei da!

Romjul (mellandagar)

Jaha, så dette er alltså jul.
Jeg har jo lurt på lenge hva allt dette juleriet skulle innebære; julestri, julevask, julestjrener, julenisser (tomtar), julepølse, juleskinke, juleribbe (revben), julegløgg, juledram (nubbe), juleøl, julebrus (must - utan att det egentligen kan jämföras. Must smakar mycket bättre. Red. anm.), julegaver, juletre (det har vi ikke i år), juleengler, julesanger, julaften, julenatt, juledag, juleglede (begonia), jule-, jule-...
Vi har nå julet i mange dager og det har vært veldig trivelig og avslappende.

Julaften var det bare vi tre hjemme.
Mor må se på "Kalle Anka och hans vänner" (Donald) på svensk TV, ellers blir det ikke helt jul. Far skal se og høre Sølvguttene (Oslos bästa gosskör) synge julen inn. Etter det var det mat og så fikk vi julegaver. Jeg også. Det ene paketet åpnet jeg selv og spiste opp med en gang. Det var en griselabb og den var god. I en annen pakke var det en undrelig dings som mor puttet godbiter i og som stod på gulvet og skramlet når den vippet. Det er jeg ikke helt sikker på om jeg liker. Far har forsøkt å få meg til å sette labben på den, men jeg er alltså ikke helt sikker på om jeg vil det. Det er mye bedre at noen andre vipper på den så kulene kommer ut og jeg kan plukke dem opp fra gulvet da.


For å bøte på all mat som vi har fått innabords, så har vi gått ekstra lange turer i det fine solskinnet.
Julaften gikk vi jo til kirken der fars foreldre er gravlagt. Den turen tok 2 1/2 time og ble en mil lang.

Juledagen gikk vi langs Mjøsstranden og hadde med te og matpakke. Far hade laget en egen til meg, med pølseskinn (av ekte tarm) og ribbesvor (svål). Sånne matpakker liker jeg. Da var vi ute i tre timer. Mor fant femti kroner og jeg fant en død fisk. Mor tok med seg sitt funn, men jeg fikk ikke ta med mitt. Det er urettferdig.
Men jeg fant en kompis, en Gordonsettergutt som var like gammel som meg og vi fikk lov å løpe sammen på stranden og det var herlig. Jeg løp til og med fortere enn ham, selv om settere er raske løpere. Fint med lange ben! Hvis jeg ville ha litt pause i løpingen, så plasket jeg ut i vannet for dit ble han ikke med. Det var vel for kaldt for ham. Pyse, hihihi.

I går hadde mor og Eva avtalt å møtes sammen med meg og Ludvig og vi gikk 1 1/2 time i skogen så Ludvig og jeg kunne leke og løpe fritt. Det var kjempemorsomt.
Vi møtte et par hester med mennesker på ryggen der inne i skogen. Mor og Eva ropte på oss, men vi syntes det var så spennende med hestene at vi ikke hørte så godt etter.
Damen på den ene hesten sa at de var vant til hunder og så stod hesten hennes helt stille en stund, så vi fikk snust litt på den. Det var vi svært fornøyde med og så begynte vi å leke med hverandre igjen og hestene promenerte videre sin vei.
Mor og Eva pustet lettet ut, for de sa at det kunne ha gått verre hvis hestene hadde vært redde for oss hunder.
Hmmm, det må jeg tenke litt over...

Ut på ettermiddagen kom Eva, Nils og Martin på besøk - Ludvig måtte være hjemme - og så kom nabo Peer-Ola. Alle ville smake på Janssons fristelse, silden, den svenske juleskinken og på köttbullarna.
Besøk betyr som regel mye kos og muligens litt smakebiter til meg. Men etter alle de lange turene fannt jeg det aller mest behagelig å bare ligge henslengt på gulvet og slappe av og bare høre med et halvt øre på når de pratet om løst og fast.

I dag har jeg mest lyst å sløve. Det har blitt myfrisk luft og masse hygge som jeg må fordøye.
Vi skal hjem til Kjersti i kveld og mor har sagt at hun og jeg skal gå dit. Det er ca 7 km, så det får bli dagens langtur.

I morgen skal vi reise inn til Oslo for å prøve på storbylivet. Det har jeg aldri gjot før, men Ture, bror min som bor hos pappa Ludde har vært i Stockholm og det gikk bra og Gaston bor jo i Gøteborg og det går også fint, så da må vel jeg også klare det.
Vi skal også besøke Per og Kari, som jeg ikke har hilst på før. De er sikkert hyggelige og de har to marsvin i pensjon, men dem får jeg nok ikke leke med. Kanskje rekker vi å si hei til Amie også hvis hun er hjemme og det passer.

Voff og hei!






Vi har sovet mye lenger om morgenen også. Selv jeg har sovet til både kl 8 og nesten til kl 9 en dag.

Det har blåst veldig de to siste nettene og da bråker det ganske så mue rundt omkring. Det er stormen "Dagmar" som herjer ute ved kysten, som sender en liten hilsen over fjellet også.
Nå har jeg vennet meg til blåslydene, men første natten måtte jeg opp og sjekke litt i vinduene en stund. Da kom mor også og vi kikket sammen ut gjennom glasset i balkongdøren.

Jul i stua

Hei alle sammen!

Nå er det da jul i stua - med 110 nisser i alle størrelser på alle mulige steder.
Det har ikke vært som vanlig her i mange dager. Mor og far har laget mat og feiet gulv, tørket støv (damm) og plukket frem nisser (tomtar) og andre rare greier.

I går var vi bare som snarest innom kontoret for å yte nødhjelp til en truende bihulebetennelse (bihåleinfektion), så bar det ut i sentrum og diverse butikker, som for meg var nok så uinteressante bortsett fra all kos og oppmerksomhet som jeg får da.
Det hører med til en slik tur at vi avslutter med en hundebutikk, så jeg geleidet mor inn til Anita's Hund og Katt. Der ble jeg fotografert og skal bli lagt ut på Facebooksiden deres. Kult!

Vel hjemme igjen begynte mor og etter hvert også far å ståke verre med mat og med gulvvask, så jeg la meg på teppet mitt for å slappe av og å nyte de deilige duftene fra kjøkkenet.
Der lå jeg da, intet ont anende når mor kom ut fra badet og tok meg med inn dit igjen.
Jeg vet hva det betyr når døren blir stengt bak meg; Dusj! Usj!!!!
Så der stod jeg og ble bedusjet, besåpet og betørket mens jeg følte meg bedrøvet og frarøvet min identitet i form av deilige dufter i skjegg og pels.
Julebad, sa mor og alle må være rene til jul, sa far.
Det er bare det at jeg får så utrolig mye spring i bena når jeg har stått stille så lenge og bare måttet finne meg i allt mulig og nå er det så kaldt ute at jeg ikke får gå ut med klissvåt pels og da må jeg få ut allt springet inne på et eller annet vis. Det er ikke bare enklet.

Det hele ble glemt når Erle kom sammen med Lars og Stine.
Erle har begynt å gå, så jeg har hatt fulle hyre med å følge med.
Men nå har hun fått vasket ørene sine til jul, hun også. Det har jeg sørget for.

Etter en stund begynte det å komme frem masse mat på kjøkkenbenken og det duftet herlig av pølser, skinke, ribbe (revben) og en mye annet. Mmmmm

De spiste mye og lenge og til sist fikk jeg smakebiter i skåla mi, jeg også.
Jeg synes jo som alltid att mor og far er gjerrige (snåla) på smakebitene, men de sier at det ikke er bra for hunder å spise så mye menneskemat.
Hva med dem selv, da? Har de så godt av all den maten?
Etter middagen satt nemlig alle i sofaen og stønnet over at de var så mette.
Jeg kunne ha hjulpet dem, jeg!

I dag er det julaften. Det er strålende sol ute, glittrende snø og akkurat passe kaldt.
Vi skal gå langtur til kirkegården der fars foreldre ligger og der skal vi tenne lys.

Erle, Stine og Lars har overnattet, så jeg har fått grøt til frokostdessert. Julegrøt.

GOD JUL ALLE SAMMEN!!!!!!

Hej då

Ni måneder

I dag er jeg ni måneder.
Jeg har ikke fått noe griseøre for det, men det får man kanskje ikke.

Her om dagen var Per Arne innom med mere mat til meg fra "Husse". Det liker jeg.
Nå får jeg "voksenmat", for alle synes visst at jeg har vokst ferdig - i alle fall i høyden.
Den smaker veldig bra den også, i alle fall de kulene jeg har smakt på. Jeg fikk litt forskjellige smaker å velge mellom, så vi får se hvad jeg foretrekker til sist. Foreløpig må jeg få dem blandet med valpekulene, så ikke magen får kula av for mye nytt på en gang.
Jeg har jo egentlig stålmage og tåler det meste, men det er best å følge gode råd når det gjelder denslags.

Det var det for i dag.

Ha det i julestria!

Ludvigbursdag, lørdagsstrev og søndagstur.

I torsdags var vi i bursdagsselskap hos Ludvig for da ble han ett år.
Vi slo besøket sammen med kveldsturen, så det var bare vi som var på besøk da og Ludvig og jeg kunne bruke all vår oppmerksomhet på hverandre.
Han er en fin sparringspartner og vi forbedrer stadigvekk våre teknikker og ferdiheter i "martial arts".
Vi fikk servert hvert vårt grisøre i en velfortjent pause ute i snøen i stedet for bløtkake med lys.
Menneskene syntes det var kaldt ute og satt inne og drakk gløgg i stedet.
De er litt pysete (mesiga) og må ha på seg en masse klær før de går ut nå.
Det betyr også at det tar en evighet før en kommer seg ut av huset og det kan være en stor prøvelse for tålmodigheten.

Det går litt for lenge mellom hver gang vi møtes, Ludvig og jeg. Vi har det nemlig morsomt sammen og får oss noen skikkelige treningspartier.
Men nå har mor og Eva sagt at vi skal gå tur sammen i juleferien.
Jeg vet jo ikke hva "juleferien" er, men det kan være det samme, bare vi får gått tur og ha det gøy.

Jul, ja. Nå for tiden heter all noe med jul. Lurer på hva det er egentlig...

I går var det lørdag og lenge siden vi hadde vært på sånn ordentlig bytur, så nå var det på tide med en runde.
Etter frokost ble jeg med mor og jeg dro ivrig ivei på det glatte føret, mens hun hele tiden forsøkte å få meg til å gå pent.
Vi startet med en av hundebutikkene - den med vekt. (For den som ikke vet, så har vi fått en ny dyrebutikk her i byen. Anita's hunde- og kattebutikk. Kan varmt anbefales)
Jeg veier nå 25.5 kg. Ingen tør å måle (mäta) meg lengere, men selv er jeg svært fornøyd med min høyde.

Etter vekt og viktige innkjøp inntok vi postkontoret. Etter posten - post postumt - strenet vi videre til Østre Torg for der var det Bondens Marked med masse mennesker i alle størelser og aldre og mange hunder i ulike størelser og aldre og ikke minst en masse deilige dufter av mat og smaksprøver i akkurat min snutehøyde. (Gjett hvorfor jeg er så fornøyd med mine lange ben...)
Vi traff mange både kjente og ukjente som ville snakke med både mor og meg og mor hadde fulle hyre med å holde orden på seg og meg og innkjøp og smaksprøver som jeg gjerne ville teste men ikke fikk lov (dårlig gjort!).
Til sist var hun fornøyd med det hun hadde kjøpt til dyre penger og så bar det av til neste stopp som var en sportsbutikk. Der fant hun ikke det hun skulle ha. Jeg syntes det ble for kjedelig , for det var ingen som snakket med meg der, så da gikk vi til en annen butikk som for meg var like kjedelig, men mor fikk da handlet det hun skulle.

Nå satte vi kursen ned mot Strandgateparken med store, fine plener uten folk. En liten pust i lørdagsvrimlet.
Vi hadde vendt nesen hjemover, men vi måtte innom Stortorget også for å få med oss tre havrenek som fuglene skal ha til jul.
Med henden fulle av nek, handleposer og meg subbet vi så hjemover.
Jeg fikk endelig litt ros for å ikke dra i båndet. Men hvem orker da dra i båndet etter to intensive timer i sentrum!?

Hjemme hadde far vasket og ordnet i underetasjen og det duftet friskt.
Litt utpå ettermiddagen begynte de å flytte rundt på ting og tang og det kom frem en masse små gubber med skjegg. Nisser (tomtar).
Den største stilte far i døråpningen til rommet hvor jeg lå og hvilte meg. Han var større en meg og så jo ut som et levende menneske som bare helt plutselig stod der. Jeg måtte jo si noe om det, og da lo han av meg.
Nå er det nisser og bukker både her og der og det skal visst komme flere.
Siden de kalles julenisser så regner jeg med at de hørere med til denne jula som alle snakker om. Lurer på hvor lenge de skal være her.

Om kvelden fikk vi middagsgjester.
De skule spise Janssons Frestelse og smake på köttbullarna vi lagde i tirsdags. De smaker veldig godt. Det gjorde sylten vi hadde med fra Bondens Marked også.
Vi hadde det så hyggelig at gjestene ble til i dag og jeg syntes det var veldig fint å være mange til frokost også.

Denne dagen har vi vært på biltur og kaffebesøk på to steder.
På første stedet traff jeg Joppe, som er en godt voksen Wheaten terrier. Han er egentlig litt skeptisk til store, sorte hunder, men meg likte han, så vi hadde en hyggelig stund ute i hagen.
Etterpå dro vi til Bodil og Kai på andre siden av Randsfjorden. Dit skal vi om to uker også og feire nyttår. Hvis det innebærer griseører til meg, som det gjorde hos Ludvig, så er det helt i orden med nyttårsfeiring for meg.

Nå er det sengetid.
Far har sett på at  de norske hånballsjentene slo de franske, så han er veldig fornøyd og kommer til å sove godt.
Det skal jeg også, og drømme om allt jeg har vært med om denne helgen.

God natt da!

Luciamorgon

I morges spiste vi frokost foran TVn.
Det pleier vi aldri å gjøre, så jeg fikk litt leverpostei i margbenet mit også for at jeg ikke skulle bli masete (tjatig) for mor ville absolutt se Lucia på svensk TV.
Jeg maste ikke i det hele tatt, men krabbet opp i sofaen jeg også og så satt vi der og koste oss med fin sang og pepperkaker. Det skulle ha vært en lussekatt også, men det hadde vi ingen. Nabokatten var ikke ute når vi gikk morgentur, så vi kunne ikke låne den heller. Det var forresten ikke en sånn katt vi skulle ha, sa mor, men jeg visste ikke att det fanns katter som hette Lusse og som man spiser...
Mor satt med tårer i øynene nesten hele programmet, for hun syntes det var så fint og så husket hun når hun var ung og sang Luciasanger hun også. Men man trenger vel ikke få tårer i øynene for det..?
Jeg satte meg tett intil mor og hun syntes sikkert det var veldig godt å ha meg der så hun kunne klappe på den myke pelsen min. Pelsterapi.

Snøen som kom i helgen har krympet inn til nesten ikke noe og det har duskregnet hele dagen. Det var synd, for jeg likte så godt å putte snuten langt ned i det hvite teppet.
Nå er det grått og glatt (halkigt) ute.
Det hindret ikke at vi gikk lang omvei till jobb i dag. Vi gikk om Odden og langs stranden.
Rett som det var kom en storpudeljente løpende og lurte på om vi kunne leke.
Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder denslags, så vi tok noen skikkelige løperunder på de store slettene nedenfor museet.
Herlig!
Jeg hadde lengst ben, så jeg løp først, men hun var ganske sprtetten hun også og var aldri langt bak.
Mor og hennes husfar stod og pratet en stund, tills vi måtte passe tiden og komme oss på jobb.

I kveld skal mor steke "köttbullar". Hun må ha det til jul, sier hun.
Jeg har på følelsen at jeg må assistere på kjøkkenet under tillagingen.

Hei så lenge!

Julebord og barnepass

Hallo!

Så ble det søndagskveld og stille i heimen denne helgen også.
Vi har hatt litt av hvert å fare med siden fredag ettermiddag.

Julebordet på kontoret gikk pent og pyntelig for seg og for meg også. Jeg skjønte ikke helt hva som skulle foregå, for jeg har jo ikke vært med på denslags før - det er noe nytt de har begynt med på denne årstiden og allt heter noe med jul - og hvorfor mor og far dekket bord der på jobb, når det egentlig var spisetid for meg og da pleier vi å være hjemme.
Jeg tillot meg å si noe høyt om det, men ble bare hysjet ned.
Så fikk jeg middagen min servert til sist og da kunne jeg slappe av.
Gjestene kom ned trappen og jeg tok dem imot med hoppende glede. Fisk med tilbehør, desert og kake til kaffen gikk ned og så gikk gjestene opp igjen til seg. Vi ryddet og gikk en omvei hjem så vi fikk luftet oss alle sammen.

Lørdag formiddag gikk vi en omvei ned til kontoret igjen og hentet restene fra kvelden før.
Det var betydelig kaldere ute og jeg fikk isbiter i barten som hang og slang, men ingen snøballer rundt potene.

Litt ut på ettermiddagen kom Erle. Hun hadde vært hos mormor en natt og nå skulle hun være hos oss hele dagen og natten og neste dag også.
Pappa Lars spiler i et metallrockband og de slulle delta på en festival i Helsinki (hvor det nå er) og mamma Stine skulle være med på turen.
Jeg var ute i hagen når de kom, så jeg sørget for en hjertelig mottagelse med rundvask og det hele.
Erle lo godt og vi hadde det fint fra første sund.
Det faller ganske mye på meg når vi passe lille frøken, synes jeg, selv om det stort sett bare er hyggelige oppgaver.
For eksempel å holde damen selskap under måltidene.
Nå, etter at hun har begynt i barnehagen,  vil hun gjerne ha en skje selv å spise med, men siden ikke allt kommer inn i munnen på den måten, satt mor med en skje og matet også. Våre måltider tedde seg stort sett slik at mor matet Erle med sin skje og Erle matet meg med sin  skje og av og til spiste vi med samme skje også. Mor putte brødbiter i munnen på Erle og Erle puttet  brødbiter i munnen på meg. Innimellom tok hun biten tilbake igjen og spiste den selv. Det er bare å finne seg i den salgs.
Jeg har blitt matet med så mye at jeg bare fikk halve posjoner med kveldsmat både i går og i dag.
Vi bytter på å bite i lekene også. Jeg tygger på Erles og hun på mine.

Mors nyvaskede vinduer (fönstrer) i stuen (vardagsrummet) har vi to nå pyntet med snute og potekunst etter kunstens alle regler; Trykk snuten/nesen innpå ruten, gjerne flere steder og klin godt utover, skrap eller klapp med frempotene for å få en mer spennende effekt.

Erle holder på å lære seg å gå på to ben som de voksne. Når hun trener på det har hun en liten vogn som hun holder seg i mens hun marsjerer bortover i full fart helt til hun butter i veggen eller i en stol. Da sier hun Øh, Øh meget høyt og det betyr at noen må hjelpe henne å komme løs - nå!. Det er bare å skygge banen når hun kommer farende, for hun viker ikke for hindringer.
Det er tryggere når hun velger å gå på alle fire, som meg. Da er hun dessuten så liten at hun kan krabbe under meg eller rettere sagt, jeg kan klive over henne.

Det var ingen problemer under natten. Vi sov alle som steiner og våknet ikke før klokken var over syv. Da ropte Erle på oppmerksomhet og jeg pilte til og pep utenfor hennes dør, så mor skulle slippe meg inn.

I dag har vi vært på lang trilletur med vogn når frøken skulle sove middag. Det var deilig å strekke godt på bena også.
Ellers har det gått i ett kjør med aktiviteter hele dagen. Ofte har vi vært på gulvet alle fire samtidig og det synes jeg er så koselig.

Nå er det, som sagt kveld og roen har senket seg. Erle sover her i natt også, men Stine og Lars har kommet tilbake og skal også sove her, så jeg trenger ikke å ha noe ansvar.
Helt ærlig, så synes jeg det skal bli godt å hvile litt nå, men jeg ser likevel frem til neste gang vi skal være barnepassere.

Ha det!

Snøøøøøø!!!

I går kveld, når jeg var ute for å tisse natta så var gressplenen helt hvit. Mye hvitere enn når det var sånn rimforst og det kom mere hvitt dalendes ned fra oppi luften.
Snø.
Rare greier, men veldig interssant.
Jeg fikk ikke undersøkt det noe særlig mere da, siden det var sengetid, men når vi stod opp i morges hadde det blitt enda mere.
Far slapp meg ut i hagen på egen hånd og det var jo kjempemorsomt jo!
Så morsomt at jeg nesten ikke hadde tid å bli med mor på første morgenrunden.
Det går jo an å spise snøen og å stikke snuta langt nedi og når jeg kikker opp igjen så har jeg en snøtopp på snuta og masse snøballer i skjegget.
Jeg får snøballer rundt potene også og det er veldig strevsomt for mor å få dem av igjen når jeg kommer inn.
Det ble det mye av i dag, for vi hadde fri på formiddagen og jeg ville ut hele tiden. Kom bare innom for å sjekke hva mor drev med og så ut igjen.
Jeg fant ut av at jeg kunne hoppe opp i den store kompostbingen også og der var det jammen mye å snuse på og dessuten kom jeg meg litt opp i høyden, så jeg fikk bedre oversikt over naboens oppkjørsel.

Når vi så omsider kom oss ut og på vei til jobb måtte vi stoppe ute i gaten for å se i furuhekken til naboen på andre siden.
Der var det noe som rørte seg og det var ikke en fugl. Den hadde ører og lang hale og nesten samme farve som spøkelsesreven jeg hilste på i Filipstad.
Dette var ikke noe spøkelse. Den var helt levende og trivdes tydeligvis godt blandt grenene.
Det tok litt tid før mor skjønte hva det var, men så kunne hun fortelle at det var et ekorn og de pleier å være i skogen, så dette var kanskje et litt spesiellt besøk. Kanskje den kommer til oss også en gang.

I kveld skal vi ha julebord her på kontoret. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men det virker som det skal bli hyggelig. Torild og Ingar, våre naboer i etasjen over skal komme ned hit og så skal vi spise rakfisk - nå igjen.
Det er visst det man spiser mye av på denne tiden.
Helt OK for meg så lenge jeg får smake.

Ha det!

Spøkelser

Tror dere på spøkelser?

Det gjør jeg. Jeg så nemlig et i lørdags hjemme hos Johnny og Balder. Helt sant, helt ekte!
De bor jo i et gammelt hus, som til neste år er 250 år og atpåtil er det en prestegård, så da må det jo være noen som går igjen.

Det var litt ut på senkvelden etter middagen som jeg tenkte at jeg kunne ta meg en tur rundt på egen pote og se på noen av de andre rommene. Det var jo mange av dem i dette huset.
Der tasset jeg da intetanende inn i det som ble kalt skriverommet og plutselig så jeg den.
Den stod der helt stiv, med ører, pels og hale (svans) og viste alle tennene uten å si et knyst.
Jeg ble veldig misstenksom til dette-hva-det-nå-var og tok frem den mørkeste stemmen min for å holde det på avstand og samtidig tilkalle assistanse.
Både mor og far kom for å se hva jeg derv med - og så lo de av meg.
Mor gikk bort til hva-det-nå-var og klappet på det og sa at det va jo bare en oppstoppet rev.

Åssen skulle jeg kunne vite det da!?!? Jeg har da aldri sett noe sånt før, ikke levende en gang, og den så jo helt virkelig ut.

Når mor nå stod der så turte jeg gå bort å snuse på den. Den sa ingenting og gjorde heller ingenting, men det var noe merkelig med den likevel. Pelsen var jo ekte og den så jo levende ut selv om den var død.

Etter at vi hadde snakket ferdig om reven gikk vi inn til de andre.
Jeg følte meg likevel ikke helt sikker på saken, så jeg måtte inn i skriverommet igjen for å  se på den en runde til. Man kan aldri vite med spøkelser...
Den stod der fortsatt like stiv og taus (tyst) og hadde tydeligvis ikke tenkt å komme å ta meg. Ikke ville den leke heller, så da gadd jeg ikke å forsøke å snakke med den mere.

Men jeg skjønner ikke hva man skal med døde, røde rever i rommene. Det kan da ikke være noe selskap i det?

Nei, da er det bedre å ha en rev bak øret og finne på litt  moro og spøk (skämt) og ekte revestreker i stedet.

Plättar med leverpasej

Hallo!

Vi har vært på Sverigetur igjen. Denne gangen besøkte vi Kjell i Filipstad.
Det er han som steker plättar (små pannekaker) og serverer dem til meg med leverposei på.
De andre får også plättar, men de må holde til gode med syltetøy. Jeg liker best posteivarianten, den kan varmt anbefales.

Jeg begynte å få misstanker om at det var tur på gang i torsdags kveld, for det kom frem vesker som ble stappet med klær og min sekk kom også frem og ble fylt med mat og annet man kan trenge på tur.
Ingen hadde fortalt meg hvor vi skulle, så så jeg var litt spendt.

Fredag morgen bar det avsted og tidlig på ettermiddagen var vi fremme hos Kjell.
Der duftet det herlig av nystekte plättar langt ute i trappegangen, så det var ikke vanskelig å finne ut hvilken dør man skulle inn og der var det hyggelig velkomst.

I Filipstad, som i andre byer med respekt for seg selv og sine firbente innbyggere, finnes det en hundebutikk. Dit gikk mor og jeg litt senere på ettermiddagen, for hun syntes at jeg skulle ha et margben å kose meg med når de satt og pratet sammen utover kvelden. Jeg var helt enig med henne for jeg drikker jo ikke whiskey som de gjør, men en "pinne" må da jeg også få.
I butikken fikk jeg ros for min opptreden. De syntes jeg var meget rolig for min alder og flink som bare snuste på alle godsakene som lå der og fristet, uten å røre dem  - ikke denne gangen....
Så finns det et bakeri i byn, som selger kaffe og te og litt delikatesser.
Mor oppdaget at den ikke skulle være åpen på lørdag og  hun skulle veldig gjerne ha handlet litt der. Siden vi to var alene ute og far ikke kunne passe meg på utsiden - jeg kommer jo ikke inn i butikker med mat i - så fikk vi nøye oss med en "bli-betjent-i-døråpningen"-handel. Det er vi bra på (og det kan til en viss grad være pengebesparende...).
Tenk for en tullete regel egentlig, at hunder ikke får komme inn i matbutikkene. Det er jo masse deilige ting å snuse på på et sånt sted.
Hunder kunne forresten sikkert bistått Mattilsynet (Livsmedelsverket) med å finne ut av en mye rart hvis vi bare hadde sluppet inn. Det er jeg sikker på.

Vi hadde med oss rakfisk til Kjell som vi serverte litt ut på kvelden. Han liker det han også, akkurat som jeg.
Jada, jeg fikk en liten fint dandert talerken med små fiskebiter på erterbrød etter at de hadde spist ferdig. Skulle bare mangle.

Jeg kan ikke se noen grunn til å sove lenge når vi er borte heller, så jeg fik mor opp av køya ganske så tidlig på lørdag.
Når vi alle hadde fått frokost - samt ekstra smakebiter til meg når bordet ble ryddet - så var det dags for en litt lengere luftetur.

Vi gikk langs srtandpromenaden utmed sjøen Dagløsen.
Nærmest inn mot sentrum er det alltid masse, masse store fugler. Ender sier mor de heter. Noen er ute i vannet og noen på land.
Jeg bare må stoppe å se å dem, lenge, og jeg kjenner på meg at det er noe som ligger for meg, dette med fugler, særlig de som bader.
Lengere vekk fra byen slapp jeg å gå i bånd og det er herlig å kunne strekke ut i full fart og å få snuse der en vil, så lenge en vil.

Litt ut på ettermiddagen skulle vi på kaffebesøk til tant Ingrid. Hun var nabo til mor når mor var liten.
Tant Ingrid er snill og så gammel at hun gjør akurat som hun vil.
Mor og far forsøkte å si at jeg bare skulle få en kakebit, men hun hørte ikke på det øret, så jeg fikk smake både pepperkake og mandelflarn - flere ganger. Jeg lurer på om hun kanskje ikke husket hver gang jeg hadde fått kake heller og da fikk jeg enda en til.

Når vi hadde kommet oss hjem fra tant Ingrid og jeg hadde fått middagskulene mine (noe mindre porsjon nå, ja! red. anm.) Så skiftet alle til andre klær og så gikk vi ut igjen.
Nå skulle vi til besøke noen som ikke vi kjente. Bare Kjell visste hvem han var, men Kjell sa at det bodde en hund der også, så det hørtes lovende ut.

Johnny, som egentlig kommer fra Norge (Bergen) bor i den gamle prestegården i Filipstad. Et kjempestort hus med masse rom og trapper.
Sammen med Johnny bor Balder. Balder er fire år og er en sjokoladebrun Labrador.
Vi fant fort tonen, Balder og jeg, og inntok hagen der vi kunne leke og vise hverandre hva vi kunne av kromspring og kunster.
Balder er veldig glad i mennesker også og en ypperlig vert liksom husfar, så vi måtte jo inn av og til og snakke med alle som var invitert.
Inne måtte vi være litt roligere, men det var ikke lett å bare være stille - det syntes hverken jeg eller Balder - så vi måtte gå ut igjen når det ble for morsomt. Sånn gikk vi ut og inn mange ganger i løpet av kvelden.

Under middagen fikk jeg lov å ligge under bordet hvis jeg lovet å ligge stile. Og det gjorde jeg. Det var jo ikke noe problem så lenge alle satt stille og jeg hade full oversikt over alle føttene.
Det var så mørkt under bordet at jeg tror jeg sovnet en stund med Kjells fot som hotepute.
Balder måtte være alene på kjøkkenet.
Etter en stund syntes han det ble kjedelig og begynte å synge sørgelige sanger. Jeg forsøkte å snakke litt med ham fra andre siden av døren, men mor kom og hentet meg og sa at han bare kom til å synes mere synd på seg da, så da la jeg meg under bordet igjen.

Det ble en lang kveld for vi hadde det veldig hyggelig alle sammen.
Til sist ble jeg og Balder så trette at vi bare la oss på gulvet og sov på hvert vårt myke teppe, helt til vi skulle gå hjem til Kjell igjen.

Søndag morgen sov vi alle veldig lenge av en eller annen grunn.
Mor og jeg dro på den samme langturen etter frokost som dagen før. Etterpå gikk hun og far ut for å handle, men da ble jeg hjemme hos Kjell, som sørget for at jeg fikk både grisører og hyggelig selskap.
Hos Kjell er det nemlig veldig fint å være hund - særlig på kjøkkenet, for han er en utmerket kokk som lager veldig god mat og skjønner at det skal smakes på maten før den serveres og jeg er jo selvskreven som avsmaker, så klart, både før og etter servering.

Til sist var det dags for hjemreise og de første kilometrene tok far og jeg bena fatt. Vi satte snutene mot nordvest, trasket langt og lenge og vi kunne nesten ha gått hele veien hjem, men rett som det var kom mor og pukket oss opp i bilen og når hun først kom, så var det for så vidt like så greit å hoppe inn og sove den siste biten.

Håpet det ikke går så lenge før vi skal til Sverige igjen.

Hej då!

Sløve dager

Hallo dere!

Jeg sov meg gjennom hele mandagen, jeg.
Mor fiik klare seg best hun ville på kontoret. Jeg holdt meg på bakrommet og hadde nok med å være i drømmeland.
De sa at jeg var trett fordi det hadde foregått så mye hele helgen, men jeg syntes det var akkurat passe som foregikk. Morsomt hele tiden, var det.

Trisdag formiddag hadde vi by- og kontorrunde igjen. Vi var innom flere steder - også i butikker der jeg kunne være med. Det er morsomt en stund, og så synes jeg vi kan gå videre. Men man får mye oppmerksomhet i alle fall og det er alltid fint.

I går gikk vi i gågaten og det var nok meningen at jeg skulle gå pent uten å trekke i båndet, for hver gang mor ble lang i armene stoppet hun opp og rikket seg ikke før jeg slakket litt på draget og kikket på henne for å se hva hun drev med der bak. Det såg sikkert ganske så merkelig ut, for vi gikk ikke mange steg om gangen, før det var stopp igjen og så stod vi der og ventet ut hverandre.
Målet til mor er at jeg skal gå like pent som mamma, Ebba og tante Axa. De drar ikke i det hele tatt - i hvertfall ikke når vi var i Lillestrøm.
Målet mit er å få med flest mulige avisartikler og andre partikler underveis. Det er ikke sikkert at det går an å kombinere de to målsettningene.
Far har ikke helt samme kravene når vi to er ute, men så har han litt mere tyngde å legge på bakbremsene hvis han mener det skulle være nødvendig. Det er enklere på det viset.

Når vi gikk strandpromenaden i dag, bråkte det veldig i vannet og det kom store bølger for det blåser ganske så mye. Men ikke så mye som det har blåst ute på kysten. Mor fortalte at stranden og havnen utenfor Lerberget - der som jeg lekte når jeg var bitte liten - var nå spist opp av havet som stormen hadde blåst inn mot land sist søndag.
Da blåser det mye!

Det blir skumlere om natten når det blåser, for da er det så mange ting som rør på seg og lager lyder. Da må jeg si noe om det alltså. Boff, for eksempel, eller et litt stillferdig vhaff.

Jeg har forresen et ganske stort register med forskjellige voffer, viffer, wowwer og bjeff. Jeg kan være veldig dyp og grov i stemmen eller ta i bruk en høy og intens diskant, forsiktige små "jeg vil bare gjøre opp merksom på att"-voffer, og så har jeg en god del snakke og koselyder også. Allt etter behov og ønske. Men for det meste er jeg stille og snakker mest med halen og resten av kroppen. Det er som regel tydelig nok for de fleste.

Nå sier mor at hun må vanne blomstene på kontoret, så da blir det ikke mere skriving i dag.

Ha det!