Dragens år

Sist mandag, den 23e januar, var det nyttår i Kina og da begynte Dragens år.
Det varer helt frem til 10e februar 2013.
Den kinesiske kalenderen følger månen så derfor varierer nyttårsdagen fra år til år, men det er alltid nymåne da.

Merkelig! Vi feiret jo nyttår for flere uker siden...
Og så har jeg hørt at noen andre igjen ikke feirer nyttår før ved vårjevndøgn.
(Det synes jeg forresten høres fornuftig ut, for da begynner våren også og jeg har fødelsedag sånn omtrent på den tiden og det må vel også være en slags nyttårsfeiring.)

Jeg har aldri sett en drage, forresten.
De finnes ikke på ordentlig sier mor, men i Kina finnes de likevel på et vis, som et mytologisk dyr -  hva nå det betyr. De er  i alle fall farverike, sterke og snille.
Hvert år i den Kinesiske kalenderen har et dyr og det finnes 12 stykker av dem som går på omgang.

Jeg er forresten født i Harens år.
En hare vet jeg i alle fall hva er for noe, for det så vi utenfor hotellet i Skövde der vi overnattet i høst. De hopper når de går.

En isdrage?

På sparken

I dag har vi vært på sparketur.
En spark er en slags stol med lange stålføtter som man kan stå på og hvis man sparker bakut med det ene benet sklir greia fremover på snøen.
Jeg har sett sånne sklistoler mange steder de siste ukene, særlig blandt skolebarna. De som ikke kommer til skolen på sånne lange føtter som heter ski de kommer som regel med spark nå for tiden.
Men jeg har likevel ikke vært i riktig nærkontakt med disse skapningene før i dag.
Jeg visste ikke at det fantes slike her i huset også, før i går, når den ene sparken ble hentet ut fra garasjen og skrudd sammen slik at den kunne stå selv. En til kom frem i dag og plutselig skulle vi på tur med dem også.

Jeg syntes først at det var noe usikkert med den der saken på glid ved siden av meg, men etter noen meter skjønte jeg at den ikke skulle ta meg.
OK. Jeg kan da ta nye ting på sparken - denne gang i dobbelt forstand.
Egentlig var det litt greit, for vi kom mye fortere frem når mor og far hadde skliføtter (meier/medar) uder skoene.
Jeg fikk virkelig lyst å galoppere ivei, men det fikk jeg ikke lov til.
"Ikke ennå" sa mor, som er litt nøye slik, for jeg er ikke utvokst ennå og da må man ta det litt forsiktig.
Turen gikk så i lett trav og vi gjorde unna en runde som vanligvis kan ta et par timer, på en og en halv time.
Ikke verst! (Inte dåligt!)
Innimellom gikk vi helt vanlig så jeg kunne snuse litt og gjøre nødvendige ærenden. Ellers var det ikke lov å stoppe og snuse på det en hadde lyst til. Det var heller ikke lov å hilse på andre og det var ikke lurt å prøve på å løpe foran sparken. Plassen var ved siden av. Punktum.
Jeg ble faktisk litt sliten i hodet av å holde orden på allt hele tiden, så det var greit at det ikke ble lengere tur.

Vel hjemme var det kjøkkentjeneste.
Lars, Stine og Erle skulle komme til middag så vi kokkelerte og smakte ivei. Pasta med hjemmelaget kjøttsaus og vaffelrøre (av isrester (glassrester) som stod i fryseren og likevel ikke ble spist - blir deilige vafler med vaniljesmak).
Midt i middagen kom Camilla, Lars storesøster, sammen med en venninne og så ble vi plutselig mange til bords. Det tok vi også på sparken og sånt er koselig, synes jeg.
Det var godt vi hadde kokt stor gryte og lagd mye vaffelrøre å steke til dessert.
Det dufter forresten himmelsk når en steker vafler og jeg viker helst ikke fra min kjøkkenpost da.

Erle var like villig til å dele på spiselige goder som vanlig og jeg setter stor pris på hennes generositet.
Når Erle var forsynt (nøjd) og ikke ville ha flere vaffelhjerter, gjorde jeg og far tryllekunster for henne med vaffebiter som plutselig ble borte i munnen min.
Det var virkelig et storslått nummer som gjerne kan gjentas ved flere anledninger.

Nå har alle gått. Kjøkkenet er ryddet og mit husfolk har satt seg i sofaen.
Jeg har fått middagen min (noe redusert) med Erles matrester oppå. Smask!
Det er dags for midagshvil før kveldsturen.

Hei, hei!

Potter og votter

Hei!

Votter (vantar) er morsomt!
Særlig når en kan knabbe (knycka) dem i full fart.
Skikkelig troffé!
Og da må jeg løpe en stor triumfrunde også og riste byttet mitt ordentlig.
Jeg pleier å forsøke å gjøre det når jeg er løs ute på tur og mor kaller meg inn.
Jeg synes det er den beste belønningen for tiden.
Mor er nok ikke alltid like enig med meg der, men hun tar det veldig fint og når jeg endelig gir den fra meg - helst i bytte med noe annet - får jeg ros.
Hvis jeg skulle legge fra meg vottetrofféen ett eller annet sted, så sier hun at jeg må hente den.
Det kan hende at jeg gjør det også, men det er ingen garantier, selv om jeg skjønner at jeg er veldig flink da også (som alltid).

Det er nå et godt stykke ut i Januar. I hagebladet til mor står det at i neste måned så er det på tide å begynne med små forberedelser til våren. Noen potteplante kan pottes om og man kan så en del frø inne.
Jeg husker jo fra i sommer hvor mye det var å holde på med ute i hagen, så jeg tenkte att det er like greit å begynne med en gang.
Nede i TV-stuen står det tre store mønjeliljer, som far godt nok pottet om i fjor, men jeg syntes at den ene så litt pjusk ut og bestemte meg for å begynne med den.
Jeg plukket møysommelig bort tørre blader og begynte så å fjerne noe av jorden fra selve potten.
Så ble jeg avbrutt og allt mitt arbeid ble feiet (sopat) opp og puttet tilbake i potten.
Flere ganger har jeg forsøkt å ordne opp i den potten, men har nå fått beskjed om å ikke rote det til (böka till det).
Hva da? Jeg trodde man skulle til roten for å gjøre skikkelig arbeid!

Nabokatten har fast trassé under hageporten her og nå har den begynt å legge igjen skarpe dufter rundt omkring også. Her om dagen hadde jeg fått sånne dufter med i barten (mustagen). Det var ikke så populært.
Men å andre siden, så betyr det sannsynligvis at nabokatten mener våren nærmer seg.
Noen fugler mener det også, men ikke så lenge om gangen.

Ellers er det ikke mye som likner på våren sånn som jeg husker den fra i fjor, når jeg var liten.
Det er, som sagt, en masse snø ute og det har blitt enda litt mere av den de siste dagene.
Neste måned, som heter Februar her, den heter visst "vintermåned" på finsk; Talvikuu.
(Mamma Soya kommer opprinnelig fra Finnland, så det kanskje hun vet.)
Det må jo bety att det skal være vinter en stund ennå.

 Her er jeg på tur på Randsfjord-isen første nyttårsdag. Det var fint.

Hei for i kveld!

Hei!

Nå er flokken samlet igjen.

Far og jeg hadde det helt fint uten mor, men jeg liker best når alle er hjemme, så det var en fin overraskelse når mor kom inn døren sent natt til tirsdag.
Ja, jeg forstod jo ingenting når far dro ivei mitt i natten uten meg! Men siden han tydeligvis visste noe jeg ikke visste og fant mor der ute og tok hene med hjem igjen, så var det jo greit.
Jeg visste slett ikke vilken labb jeg skulle stå på når jeg så hvem det var som kom, så det ble mye hopp og sprett og tjo og hei før vi kom i seng alle sammen. Så gla ble jeg.

Hva far og jeg har drevet med i helgen er det ingen av oss som har sagt så mye om til mor. Litt kan vi ha for oss selv.
Far måtte på jobb noen timer både på fredagen og mandagen, så da måtte jeg passe huset alene.
Det var helt greit, det. Helt til på mandag. Da ble det litt kjedelig en stund.
Heldigvis fant jeg fars tøfler på gulvet. De var fine å gnage på - bare en liten bit... jeg pleier jo ikke å gjøre sånt - så nå er den ene tøffelen litt mer åpen bak på hælen og det er ingen fare for gnagesår der. Jeg gjorde et ganske så pent arbeide, hvis jeg kan si det selv.
Får du gnagesår av skoene dine, så kan jeg gnage det til  så det ikke gnager mer. Bare si ifra!

På lørdagen skulle far og Lars rydde på Stavsberg så jeg måtte passe hus da også.
Søndagen dro de ut og spiste pizza uten meg. Er det noe rart at jeg spiste tøffel på mandagen!?

Men jeg fikk også mange fine turer og vi hadde det hyggelig sammen når far var hjemme.
Jeg fulgte ham ganske tett så han ikke skulle bli borte for meg sånn helt plutselig. Man vet jo aldri.

Den ene dagen så vi noe rart når vi var ute.
Det kom en liten greie i hvit pels hoppende etter veien.Den hadde sele på som om det skulle vært en hund, (men det var det definitivt ikke, det kjendte jeg på lukten) og et menneske i andre enden av båndet.
Den var lang i kroppen, hadde korte, korte ben og lang hale. Den pilte bortover veien og stoppet opp og kikket rundt før den løp igjen og stoppet og løp og stoppet og løp...
Jeg stoppet helt opp jeg og satte meg rett ned, for dette hadde jag jo ikke sett før og da måtte jeg jo se etter ordentlig.
Jeg pleier å sette meg ned når jeg ser noe nytt og spennende, for da forstår de att jeg må få studere dette hva-det-nåmåtte-være. Det funker nesten hver gang.
Jeg pleier forresten å sette meg ned hvis det er en sur og bjeffende hund inne på en gårdsplass også. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor de er så sinte. Det hender at de slutter å bjeffe etter en stund.
Men tilbake til den der hvite greia. Far sa at det var en Ilder. De pleier visst å bo ute i naturen vanligvis, men denne bodde nok sammen med noen mennesker.
Rart (konstigt)

Nå er vi i gang med vanlige hverdager igjen.
Mor og jeg har hatt tid til å gå litt ekstra lange turer på vei til jobb og da får jeg som regel også løpe fritt der det er passende.
Åååå, det er herlig å strekke ut hele seg i full fart. Det er fin snø å putte snuten langt ned i og masse spor å følge. Er jeg heldig så kommer det en lavtflyvende kråke også, som jeg kan løpe etter en stund.
I dag imponerte jeg mor ved å hoppe opp på en mur uten minste besvær. Det var bedre utsikt der oppe.

Apropos snø, så var det ikke noe snø i Danmark, der mor var i helgen. Nesten vår, sa hun og hun hadde sett både vårblomster og en Bokfink (som jo er en vårlig gjest her oppe).
Der hun var bodde det også en hund, en Borderterrier som heter Minken.
De var ute på lang, fin tur om søndagen og da sa mor at hun savnet meg. Det tror jeg på.

Mere apropos snø, så har nesten alle skolebarna lange planker på bena og pinner i hendene når de drar til skolen nå.
Ski og staver heter det visst - og mor har sagt at vi også skal gå på ski snart.
Jeg tror det kommer til å bli veldig komplisert å ha ski på alle labbene.
Ja, det må bli sånn, for jeg kan nok ikke bruke sånne pinner (staver). Hvordan skal jeg kunne hoppe rundt da?
Nei, når jeg tenker etter, så får nok mor og far ha de skiene for seg selv og så kan jeg løpe ved siden av eller foran eller noe sånt. Vi får se hva det blir til. Dere skal nok få vite hvordan det går.

Foreløpig blir det bare labbetur ut uken i alle fall.

Ha det!

Dansketur

Mor har pakket kuffert. Bare til seg og ikke til meg. Far har ikke pakket heller, så det betyr at mor skal på tur alene. Far og jeg blir hjemme og passer huset.
Da kan han og jeg gjøre akkurat som vi vil! Hihi

Det er alltid en mase formaninger og "husk nå på" før hun drar, men vi har klart oss på egen pote før, så dette skal gå fint.

Hun selv skal til Danmark (Haderslev) og blir borte til mandag, så da blir det heller ikke noe blogging i helgen.

Kommer strekt tilbake til uken.

Hei hei!

Trappenekt

I julen var det noen av nissene som hadde bosatt seg i svingen i trappen hjemme.
Til å begynne med var det helt greit og det var ingen problem å gå forbi dem.
Men så en dag snublet jeg de siste trappetrinnene (det var sikkert den ene nissen som spendte ben på meg...) og etter å ha snublet enda en gang til så syntes jeg det ble ugreit med den svingen.
Mor flyttet nissene så de ikke skulle være i veien og kunne erte meg, men det hjalp ikke helt og jeg foretrakk å få selskap (nektet å gå. red anm.) den siste biten (2-3 steg).

Nå har mor sett seg lei på dette og lagt opp ny strategi;. Jeg skal gå "på plass" ned trappen og det er løfte om godbit ved veis ende.
Jeg lar meg lokke hver gang og glemmer helt at det kan være skummelt de siste trinnene.
Jeg klarer faktisk det hele med glans! Flink er jeg.!
Rart...

Wow, vi fikk det til!

                                                       Skirver du det jeg sier nå?

Hei!

Endelig fant vi ut av hvordan man får lastet opp bilder igjen, så nå kan dere få se meg også.

I dag er det 19/1.
For et år siden, i disse dager, hadde mamma Soya og pappa Ludde romantiske møter under fullmånen utenfor Stockholm.
Resultatet av de møtene ble fem knøttsmå nøster og jeg var en av dem.

I morgen er det ti måneder siden vi ble født og det er vel ingen av oss som er knøttsmå lengere.
I hvert fall ikke jeg.

                                               Jeg er i alle fall mye større enn Erle...

                                                men vi er pErlevenner!

Nu är glada julen slut

Hei!

Nå har alle nissene flyttet opp på loftet igjen.
Det gjorde de i fredags, for da sa mor at det var 20e dag Knut og da skal julen ut.
Så da så.

20e dag faller alltid på den 13e januar, forstod jeg. I år fallt denne dagen attpåtil på en fredag. Tilsammen blir det alltså fredag den 13e.
For noen er det kjempeskummelt.
Vi kjenner en som helst ikke går ut sånne fredager - på ramme allvor - og vedkommende er visstnok ikke alene om det.

Vi gikk ut allikevel, vi og det gikk veldig bra.

Mor fnyser litt av nordmennene, som ikke helt klarer å holde styr på 13e dag jul og 20e dag Knut.
Hvert år er det noen i media som forkynner at julen er slutt på 13edagen.
Men det er den da  ikke, for det er den dagen da de hellige tre konger - eller de tre vise menn kom frem til Betlehem.
I noen land er det forresten det som liksom er selve jula og da deler de ut sine julegaver og gjør allt det vi her i nord gjør et par uker tidligere.
13e dag jul faller alltid på den 6e januar  - og i Sverige er det også en helligdag, men ikke i Norge - og 20e dag Knut faller alltså på den 13e...
Kanskje ikke så rart at det går i surr for noen.

Men her surres det ikke;
Jula varer helt til påsken.
Og det var ikke sannt, for der imellom kommer fasten!

Da fikk alltså nissene ferie helt til neste jul. Adventstjernene også, så nå er det helt mørkt i stua om natten igjen.
Avskjedsfest for og nedpakking av nissene foregår med full julemusikk, en øl og en akkevitt (snaps) for å underlette arbeidet; Hej tomtegubbar, slå i glasen...

Mesteparten av denne helgen har ellers gått med til å tømme resten av loftet på Stavsberg.
Jeg trodde aldri det skulle ta slutt, så mange ganger som de trasket opp og ned den trappen.
Jeg går ikke opp der mere, for da må jeg bli båret ned igjen. Den trappen er bratt alltså.
De fikk jammen klare seg selv der oppe. Jeg holdt kontrollen på bakkeplan.

Til sist ble det slutt der oppe og mor og far er svært fornøyde med det.

Innimellom all bæring og sjauing fant mor på at hun skulle klippe panneluggen min.
Med bzzze-maskinen!

Hør nå her en gang for alle;
Jeg liker ikke bzzze-maskiner på nesa mi! Jeg nekter!!!

Så det endte opp med en fredelig saks, som gjorde en bra jobb og jeg har nå full oversikt igjen.

Jeg har fått klippet potene også, mellom trampdynene, for at det ikke skal bli sånne store isklumper der.
Da gikk det fint med bzzer'n. I alle fall så lenge far assisterte med godbiter og en støttende hånd. Etterpå ble oversiden frisert, så det ikke skal henge seg så mye snø der. Det hjalp godt, både det ene og det andre.

Far ville helst at mitt fine skjegg også skulle friseres (for renholdets skyld), men der var både mor og jeg uenige med ham og veldig enige med hverandre; Skjegg er stilig - og hvis det nå skulle være så nødvendig, så kan det faktisk vaskes. Det tåler vann. Og han har jo skjegg selv, så da må da jeg også få ha det.
To (jenter) mot en (mann). Jeg har skjegget i behold!

Nå er vi alle slitne etter en arbeidsom helg, så det blir tidlig natta her i kveld.

Hei hei!

Aftenbønn

Hei!

Matmor her.
 
Jeg kom til å overhøre Bellas lille aftenbønn i forrige uke. Jeg tillater meg å publisere den.(Den var på svensk, så hun har sikkert lært den under sin barndomstid i Sverige)


Du som haver hundar kär
se till mig som biten är
Vart jag mig i soffan vänder
står en lus med vassa tänder
Loppan hoppar, lusen går
lycklig den som luskur får...


Når det gjelder lusingene som har husert i pelsen til den unge damen, så er de absolutt på deffensiven etter bad og dråper i nakken, så Bella ble bønnhørt denne gangen.

Matmor

Soldag

I dag er det søndag. Det skal visst bety soldag og det stemte i dag.
I går kom det litt ny snø og gjorde det fint ute og, som sagt i dag kom sola og gjorde det enda finere.

Appropos sola, ja.
To dager før julaften ble det sagt at "nå snur sola".
Hva da snur?
For det første så var det overskyet den dagen, så det var ikke mulig å se hva den sola holdt på med.
Når den så kom til syne igjen på julaften så gikk den da samme veien som den pleier.
Den stod opp ved den venstre poten og gikk ned ved den høyre når jeg stod på terrassen og det har den gjort hele tiden.
Jeg synes forresten at den har blitt mer og mer morgentrett ut over høsten og lagt seg tidligere og tidligere.
I sommer var den da oppe før meg og da kom den opp allerede ved bakpoten, når jeg tenker meg om.
Høyt på himmelen kom den også. Det gjør den ikke nå. Den orker ikke en gang titte over hustaket på nabogården ved kontoret. Og så var den oppe leeenge om kvelden.
Nå er jeg våken før den står opp og legger meg ikke før mange timer etter den har gått ned.
Mor sier at der pappa Ludde og broder'n min Ture bor, der gidder sola nesten ikke å stå opp i det hele tatt på denne tiden av året. Rart!
Det nytter ikke å være mørkeredd nå i alle fall, for da må en være inne nesten hele tiden.
Men hvis jeg tenker meg om og er ørlite velvillig, så har sola kanskje begynt å kikke over skogkanten en liten tanke tidligere enn den gjorde i jula. Det er jammen ikke mye, alltså, men kanskje det var det sola gjorde når den snudde - den har tenkt å bli morgenfugl igjen!

Fuglene digger i alle fall sola, når den først er fremme og da setter de seg høyest oppe i trærne for å få med seg så mye lys som mulig og om morgenen synger de for full hals for å heie på den så den skal forte seg over skogkanten.

Siden jeg ikke skal leke med andre hunder på en stund, så gikk mor og jeg litt andre veier på tur i dag, der hvor ikke alle andre går søndagstur.
Far ville være hjemme å se på skisport og fikk selskap av Aurora, som er litt forkjølet. (Det var et lite nederlag for Øyvind at Northug ble slått av en svenske. Hihi, haha, hoho! Behöver jag säga något mer om det...? Retlig red. anm.)
Vi gikk rundt i smågatene i de fine villakvartalene (kvarterena) som finnes her i byen. Jeg hadde ikke gått der før og det var mye å kikke og snuse på. Veldig fint rundtomkring, alltså og egentlig er det rart at ikke flere går søndagstur der. Det er ikke så mye biltrafikk der heller og vi møtte ingen hunder, bare så noen få på lang avstand.
Det skal bli mye oppmerksomhetstrening nå, tenker jeg, så jeg skal lære meg å ikke skulle ville hilse på alle hele tiden (endelig/äntligen?). Kjeeeedelig (tråååkigt)- bortsett fra at jeg må få godbiter i haugevis når jeg er flink. I alle fall hvis jeg får lov å bestemme. Men det er vel ikke sikkert jeg får det.

En ting er i alle fall sikkert og det er at kamming er mye deiligere nå enn det pleier å være. Det gjør godt å bli stelt (omskött) når det klør i pelsen og jeg står stille nesten hele tiden nå når mor kammer i vei. Det er bare skjegget og barten som er litt ugreit, for der har jeg som regel en liten matreserve hengende, og det lugger når kammen henger seg opp i den. Au! Da synes jeg att vi er ferdige, men det synes ikke mor. Hva skal jeg gjøre med henne?

Aurora skal bli her til i morgen og nå sløver vi alle i sofaen etter middagen. Det er deilig og hyggelig med trivelig besøk.

Sola har nå for lengst gått og lagt seg, men til gjengjeld er det en fin måne på himmelen. Det blir lyst og fint ute da, særlig når det er ny, hvit snø. Nesten så jeg får lyst å ule litt....

Aouyyyy!

Hoppsan og heisan!

Uønskede gjester

Jeg har fått uønskede gjester - i pelsen.
Ikke vet jeg hvor de kommer fra eller når de egentlig kom og jeg har ikke invitert noen, men de har det tydeligvis trivelig på min bekostning. Særlig rundt ørene og i "armhulene". Det er vel varmt og deilg der, tenker jeg.
Men jeg synes ikke det er deilig.
Jeg synes jo at, når de først gjester mit skinn, så kan de vel gjøre det uten å genere vertinnen. Oppføre seg litt høflig, alltså. Det klør nemlig noe innmari når de holder gilde - eller lever loppan, som man sier i Sverige - og drikker mitt søte blod. Rene midvinterblotet.
Mor og far begynte å legge merke til kløinga mi for noen dager siden og kikket i pelsen med godt lys og briller på nesen. De fant ikke noe da, men mor ringte veterinær Lisel og klaget min nød. Hun syntes det hørtes ut som en lusen affære og foreskrev dråper mot denslags.
Dagen etter fant mot luseegg foran ørene under mine lange, fine flipper og da var det jo ikke noe å lure på lenger, sa hun.
Dermed er jeg badet enda en gang. - Hallo! Jeg badet jo til jul!!!!
Når jeg så var helt tørr i morges ble jeg dryppet i nakken med noe som skulle kverke både lopper og lus og innvoldskryp. (Stronghold - selamectin). Det luktet omtrent som parafin (fotogen). Rene hestekuren. Så nå skal det bli en slutt på julefeiringen til mine lusne og eventuelt andre ubudne gjester.
Det har jeg ikke noe imot, for den kløen kan være ganske intens når den står på. Heldigvis sover de tydeligvis mellom drikkeslagene så jeg får litt ro i skinn og sinn.
Jeg er nå beskyttet en stund fremover for nye invasjoner og slipper også helt sikkert å bade på minst en måned, for da minker effekten av dråpene. Noen fordeler skal en ha også.

Jeg får ikke lov å leke med andre hunder på noen dager, for da kan de få uventet og uønsket besøk de også. Det er jo ikke akkurat noe en ønsker sine omgangsvenner .
Mor har ringt eierne til de jeg har lekt med i senere tid, så de kan sjekke pelsene deres og holde øye med evt. ekstra kløe.
Ikke fikk jeg være med i Anitas hunde- og kattebutikk heller i dag, så jeg måtte stole på at mor greide affærene på egen hånd. Det var nemlig nesten slutt på det rå fôret.

Anita har jobbet i mange, mange år i dyrebutikk og med dyr, så hun og mor hadde en liten luseprat.
Slike lusegreier er visst noe en kan komme ut for fra tid til annen i et hundeliv, når en treffer andre og har det morsomt en stund. Ikke alle vet at hunden deres har ikke betalende leietakere - eller besettere (BZ) kanskje passer bedre, forresten - som gjerne sprer seg til så mange de kan komme til (unntatt til mennesker, for de har ingen pels de kan bo i og klistre eggene sine på).
Men når det først er ille, så er det tross alt bedre å ha kløe av noe en kan gjøre noe med enn å ha det av for eksempel allergi, som en må drasse med resten av livet. Det vil jeg ikke ha.

I kveld får vi besøk av Aurora, lillesøster til Lars. Hun som bodde her i våres når jeg flyttet hit. Hun er en velkommen gjest og klør ikke sånn som lusa, men oppfører seg pent og hun kan gjerne få klø meg bak ørene. Det er ekstra deilig nå.
Så nu blir alt så meget bedre!

Hei hei!

Godt Nytt År!!!

I følge mor og far er det nå alltså nytt år.

Jeg merker ikke så stor forskjell, bortsett fra at det har kommet litt ny snø i løpet av natten og det er jo fint, for den gamle hadde skrumpet inn og blitt hard og glatt.
Jeg liker bedre sånn snø som en kan stikke snuten nedi. Best er det når den er så kald at den ikke klumper seg som store baller rundt føttene.

I fredags kom det frem vesker og poser igjen som det ble pakket saker i. Min sekk ble også pakket med mat og annet som er kjekkt å ha.
En kejmpediger fugleskrott (kalkun, red. anm.) tok de også med og masse greier som skulle spises til den.

Så dro vi.
Når vi kom frem så var vi hos Bodil og Kai i fritidshuset deres ved Randsfjorden.
Her skulle vi være over natten - og over neste natt også, skulle det vise seg.

Bodil og Kai serverte kveite (hälleflundra) til middag og jeg fikk smakebiter på kulene mine.
Etterpå var vi ute og kikket på stjernene. Det var veldig mange stjerner på himmelen der. Flere enn hjemme.
Men det var også veldig mørkt når sola ikke var oppe for det er ingen gatelys rundt omkring der.

Neste morgen var mor og jeg oppe først - trodde vi.
Først oppe er Kai. Alltid.
Etter frokost gikk han ut og da trasket han rett ut på vannet, som hadde blitt helt stivt siden vi var der i sommer. Is.
Blankt og glatt var det når vi fulgte etter ham, men det var fint likevel.
Han hadde med øks og lagde hull i isen og da kom det frem vanlig vann. Rart.

Ut på ettermiddagen gikk jeg lang tur sammen med Bodil og mor. Bodil har hatt mange hunder, men har ingen nå, så hun synes det er veldig hyggelig å ha meg på besøk og leker og koser myyyye med meg og det liker jeg.

Litt sener ble det stor aktivitet på kjøkkenet.
Mor og far hadde stappet en masse rart inni maven på den store fuglen, smurt den med krydder og urter, puttet den i en pose (stekepose) og satt den i ovnen tidligere på dagen. Nå var den nesten ferdig og da skulle allt annet også være ferdig samtidig.
Alle hadde fulle hyre og jeg fulgte pliktoppfyllende med på alle aktiviteter.

Jeg skulle også ha mat omtrent på de tider.
Man hadde kokt kraft på leveren og halsen som også fulgte med fuglen. Kraften skulle i sausen, men jeg fikk lever og kjøtt fra nakken på kulene mine.
Da er det fest!

Det syntes visst menneskene også, for de spiste og smattet og så veldig fornøyde ut.
Jeg hjalp selvfølgelig til med å rydde vekk maten etterpå. Rester må ivaretas på best mulig måte - og man skulle jo tro at det ville være best å spise dem.
Jeg kan ikke forstå nødvendigheten av at det skal porsjoneres ut i små mengder om gangen. Jeg kunne da ha fått hele skrotten som ble igjen. Jeg lover at den hadde blitt meget godt ivaretatt.
Nei, nei. Det skulle kokes mere kraft på de bena når vi kom hjem. Kraften er nå på vei ned i fryseren og bena ute i søppla. Kjøttet er fordelt og skal spises en annen gang. Var det nødvendig å gjøre det så tungvint da?

Så var det kaffe og tilbehør og vi slappet av i stua.
Rett som det var begynte det å knattre på andre siden av vannet og da sa de at nå kom det nye året og så gikk vi ut allesammen.
Der ute så vi bedre hvordan det plutselig kom en masse stjerner på en gang på den andre siden. Gang på gang lyste det opp og det smalt og knattret. Sånt hadde jeg aldri sett før, så jeg måtte sette meg ned og se på ordentlig på dette for å kanskje skjønne hva de drev med der borte.
Vi på vår side hadde bare noen pinner som lagde små stjerner (stjerne-/tomtebluss) og de bare hveste litt.
Vi sa hipp hurra og godt nytt år og alle hadde rare hatter på unntatt jeg, for jeg hadde tygget på min.
Jeg så egentlig ikke noe som var nytt annet enn de der knattrestjernene på andre siden, men det gjorde ingenting, for vi hadde det hyggelig.

Som sagt, det hadde i alle fall kommet ny snø når vi stod opp i morges, og det var veldig fint ute.
Nå skulle vi tydeligvis hjem, for det ble pakket sammen igjen, det vi hadde hatt med oss og etter en sen og lang frokost og litt snømåking pakket far bilen.
Jeg hadde det egentlig fint i sofaen akkurat da og trengte ikke å reise noen steder, men dere vet vel hvordan det er. Man må bare finne seg i å bli med.

Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort å komme seg på veien, for det er en bratt bakke opp fra huset til hovedveien og med ny snø oppå gammel, hard is var det ikke så lett å få bilen opp.
Etter noen forsøk, først uten og så med hurtigkjetting og god fart så gikk det bra til sist og nå er vi vel hjemme.

Noen i nabolaget har ikke fått med seg att det nye året allerede har kommet, så utenfor smeller det i forsinkete sånne stjernesaker (raketter, red. anm).
Det bryr jeg meg ikke noe om, for nå har jeg fått mat, vi har gått tur og alt er som det pleier å være og jeg kan slappe av i min sofakrok.

I morgen er det mandag og for vår del er det slutt på fridager også.

Hej då!