Høydehopp og koseterapi

Hei!

Nå har jeg vært hos veterinæren og sjekket øyet.
Det var helt fint og vi skal bare dryppe det til og med i dag.

Når jeg først var der ble jeg veid og målt (vägd och mätt) også.
Vekta stoppet på 25,2 kg - uten ull - og høyden er 61,5 cm.
Det vil si at jeg så vidt er under tillatt mankhøyde - inklusive slingringsmonn - for jenter.

Fordelen med lange ben er at en kan hoppe høyt.

På vei til jobb går vi forbi en mur som er en drøy meter høy.
I går fant jeg ut at det gikk an å hoppe opp på den uten minste anstrengelse. (Det var en due (duva) der oppe som jeg ville se litt nærmere på)
Ned hoppet jeg også.
I dag fikk jeg hoppe opp, men ikke ned. Da måtte jeg gå langs kanten til et sted som ikke var så høyt.
Det var kanskje like greit.
Jeg må visst passe på skuldrene til jeg er helt utvokst (men jeg har ikke tenkt å bli høyere alltså, bare litt kraftigere) og da er det ikke så lurt å hoppe ned fra høye høyder ennå.

Her om dagen fikk jeg meg en liten ekstrajobb, nemlig som selskaps/terapihund inne hos Kari psykolog.
Det var veldig trivelig og kan gjerne gjentas.

Ellers har jeg en egen liten terapikylling inne hos Kari, som jeg får lov å låne når hun er her.
Hun har en hel eske full med kosedyr (mjukisdjur) inne hos seg og jeg pleier å stille opp fremfor den og vente på at hun sier værsågod.
Jeg får lov å velge selv hvem jeg vil låne og det blir alltid kyllingen.
Den har jeg ikke partert ennå, som jeg har gjort med de fleste kosedyrene hjemme.
Vi har en hyggelig liten samtale ute på venterommet og så får kyllingen gå inn til Kari igjen til neste gang.

Hei då!

Tidlig vårpyssel

Jeg vekket mor tidlig i går - selv om hun egentlig ikke hadde lyst å stå opp.
Vel oppe kom hun på at vi kunne gå langtur mens far sov enda en stund til.
Sånne ideer liker jeg.

Vi tok med et par vaffelhjerter som ikke hadde blitt spist i onsdags, mor hadde kaffe på termos og så ga vi oss ut på pilegrimsvandring.
I alle fall en liten stund.
Det går en pilegrimsled forbi Hamardomen på vei til Nidaros.
Den fulgte vi et lite stykke.
Så tok vi av inne i skogen og klatret opp til et utsiktspunkt der en kan se nesten hele verden - i alle fall mye av Mjøsa.
Der spiste vi vaffelhjertene før vi snudde og gikk en omvei hjem.
Detter var siste helgen jeg kunne løpe løs i skogen, så vi måtte jo passe på den muligheten.
(Fra neste søndag er det båndtvang - helt frem til i august - fordi da er det mange andre dyr som har småbarn i skogen og dem får vi ikke skremme eller jakte på.)

Vi var ute i nesten to timer og var nesten helt alene, for vi startet før det fleste hadde tenkt så langt som å gå på tur.

Når vi kom hjem hadde far begynt å pusle i hagen og etter frokosten ble det mer hagearbeid.

Til å begynne med tenkte jeg at jeg bare skulle se det hele an fra sidelinjen.
Jeg hadde jo tross alt løpt laaangt i skogen.
Men det ble for fristende når både mor og far klippet busker og la kvister i hauger.
Jeg bare måtte ta meg et par pinner.

Om kvelden var mor og far invitert på middag til de som bor over vårt kontor.
Jeg skulle ikke være med på middagen, men ble med til kontoret og lå der til det var dags å gå hjem.
Det er helt greit å ligge der og vi går alltid en omvei dit så jeg får rørt meg ordentlig før jeg blir forlatt for en stund.
Så skal vi jo hjem igjen og da blir det også tur.
Fin ordning.

I natt ble vi snytt (snuvade) på en hel time, så når jeg trodde at jeg vekket mor tidlig, så gjorde jeg ikke det allikevel.
Det ble ingen skogtur med kaffekos, men vi gikk en lang tur langs stranden i stedet.

Mjøsa har krympet i vinter og det er tørre land langt ut hvor det vanligvis er sjø.
Vi gikk helt nede ved vannkanten og jeg lurte litt på om jeg skulle jagte litt på et par lakseender (storskrake), men ga opp da de fløy av gårde.

Vi hørte forresten bokfinken synge i dag.
Da sa mor at nå er det vår.
Far så en trane fly forbi huset og sa det samme.
Det høres fint ut.

Det ble ordnet enda litt mer i hagen når vi kom hjem, og så fikk vi besøk av Erle, Stine og Lars til årets første grillmiddag.

Erle sørget selvfølgelig for at også jeg fikk pølse.
Hun er helt suveren der.
Ingen rekker å si et pip før hun har kastet ned en matbit til meg og jeg er superrask til å plukke det opp.
Vi er et uslåelig radarpar.

Hei hei!

Ps. Øyet mitt er ganske så bra nå, men jeg må få dråper noen dager til. Det er litt ekkelt, men det går bra.

Advarsel! (Varning!)

Kjære venner på fire ben!

Spis ikke på husfolkets filttøfler.

Det er nemlig noe som heter at man blir det man spiser og det skjedde med meg.

Jeg kunne ikke mostå fars venstre tøffel når mor var bortreist og jeg var alene hjemme.
Måtte bare smake aldri så litt på hælkappen...
Det må ha vært da det skjedde.
For når jeg ble klippet sist helg, sa mor at pelsen min var sammenfiltret både her og der og det så ut som det vokste ut små filttøfler på meg.

Så jeg sier det enda en gang.

Spis ikke filttøfler!

Hei alle sammen!

Det har skjedd en del på hjemmefronten den siste tiden.

Først var mor på kurs i København for en stund siden og  far og jeg koste oss på egen hånd og pote.
Så var vi en liten tur i Filipstad og besøkte Kjell og spiste "plättar", deilige plättar med mye egg og lite mel i røra.

I lørdags ble jeg klippet helt kort.
500 gram pels (!) forsvant for maskinskjæret.
Det var en effektiv slankekur og nå er jeg ganske mager om bena, så også om hale og hals.
Men hode er like tykkt og ørene kjempelange.

Denne gangen var det ikke så skummelt å bli klippet. Jeg hadde jo gjort det en gang før. Nå våget jeg tilogmed la mor klippe frembena med maskinen.
Det er alltså mor som er maskinfører.
Far står ved siden og passer på meg, støtter og trøster og sørger for en godbit i ny og ne. En viktig oppgave, synes jeg.

Nå, når jeg har fått ordnet vårfrisyren slipper jeg å måtte kamme annet enn ører og skjegg på lang tid.
Herlig!

Her om dagen hadde jeg bursdag (fødelsedag). Ett helt år gammel.
Det ble jammen feiret i to omganger.
På tirsdagen var det pølser til middag - for min skyld. For da fikk jeg masse pølsebiter når de andre hadde spist ferdig. Smask!
Om kvelden knekket jeg "koden" på hvordan jeg skulle få godbitene ut av en leke som jeg fikk til jul.
Den har bare ligget på gulvet til ingen nytte og mor har måttet hjelpe meg for å få noe fornuftig ut av den.
Men nå har jeg skjønt det! På min ettårsdag...

I går kom Ludvig på besøk sammen  med husfolket sit.
Det var invitert til vaffelselskap.
Vaffler til alle, enten de hadde to eller fire ben.

Vaffler er kjempegodt, men Ludvig og jeg hadde egentlig ikke tid til denslags.
Vi holdt egen fest med leker i hagen. Det var morsomt, det!
Gjørmebryting var en av yndingslekene.
Gressplenen er nemlig bløt av smeltet snø og egner seg godt til denslags.
Ludvig gjennomgikk en drastisk forandring fra lys Golden til Greyhound.
Meg syntes det ikke på, men jeg var nok minst like møkkete (lortig).
Tyggeben fikk vi også, men vi hadde ikke tid til det heller.
Først etter at gjestene hadde gått tok jeg meg tid til benet, men da smakte det også ekstra godt!

Vi festet og herjet så heftig at i dag måtte jeg til veterinæren med rødt øye...

Mor så at høyre øye så rart ut når vi skulle gå og legge oss i går og det var ikke bedre i dag, så da var det bare å ringe doktrorn.

Denne gangen var det far som ble med meg, for han kunne gå fra jobben en stund på dagen.
Vi klarte oss fint på egen hånd der også.

Lisel på Mjøsa Hesteklinikk kikket på meg og fant ut av a blinkhinnen på høyre øye var veldig betent (inflammerad) og i tillegg var den vrengt (!).
Det hadde hun bare sett en gang før, sa hun.
Jeg aner ikke hvordan det har gått for seg alltså, men hun greide  i alle fall å rette den til igjen.
Lisel er flink!
Jeg har fått dråper til øyet også, så betennelsen skal bli borte nå.
På tirsdag  skal vi dit igjen på kontroll.

Ja, sånn kan det gå på kalas.

Hei hei!

Minneord om Joachim

I dag er det vårjevndøgn og dagens navn er Joachim ( i alle fall i den svenske almanakken).
Det er også ett år siden Bella og hennes søsken ble født an Soya og tatt imot av Joachim og Gunnel i Lerberget.
Det skulle ha vært litt av en dag å feire med bursdager (födelsedagar) og navnedag og det hele og Joachim ville nok ha skrevet i bloggen ; ”Vi hyllar Soyas valpar”.

Men nå har vi ikke Joachim med oss lenger…

Joachim døde for snart to uker siden etter å ha vært syk en kort tid.
Det er veldig, veldig trist og tomt og underlig og vi har lyst å dvele (dröja) litt ved hans minne.

Første gang vi traff Gunnel og Joachim var helt tilfeldig på en kveldspromenade i Lerberget.
Vi stoppet for å hilse på hundene (Axa – den gang drektig, Soya og gamle Sanna) og fikk for første gang høre om Barbet.
Joachim holdt et helt lite foredrag om hundene og vi skjønte (förstod) fort at han var en ivrig og helhjertet ambassadør for rasen.
Nesten like tilfeldig fant vi igjen Kennel Clayhill på nettet og det var naturlig for oss å vende oss til dem når vi ønsket å skaffe ny hund.

Det var en fryd å følge bloggen til Joachim og Gunnel – om Soya, Axa og hennes datter Ebba, livet i Lerberget og mye annet.
Joachim skrev like godt og engasjert som han snakket, med stor humor, skarpe kommentarer og alltid et ord eller sitat for dagen.
En hundeelsker og en menneskeelsker, glad i livet og alt det bød å fra musikk til litteratur, mat, drikke, blomster, hagestell (trädgårdsskötsel) og natur.

Så kom den spennende tiden når Soya skulle pares.
Ble hun drektig? Hvor mange valper skulle det bli?

Soya var Joachims hund, en bursdagspresent (födelsedagspresent) til ham den gangen hun kom til Lerberget.
Det passet jo da også så fint at hun fødte sine valper akkurat på navnedagen hans.

Under hele valpetiden ble Soya og hennes små passet på som de fineste edelstener.
Gunnel og Joachim byttet på å sove hos dem, stelte med (skötte om) mor og barn og passet å at alt gikk som det skulle.
Sammen laget de en trygg ramme rundt valpene.
Gunnel hadde det medisinske hovedansvaret og Joachim passet på alt mulig praktisk.
(Mon ikke det var kjærlighet i hver skrue når han bygget valpekassen og etter hvert utvidet den også, når det ble behov for det.)
Selvfølgelig (naturligtvis) fikk også Axa og Ebba sine turer og sin omsorg. Ingen ble tilsidesatt.

Joachim skrev i bloggen nesten hver dag om valpenes utvikling, vekt, øyne og tenner, eventyr, eskapader, lykkelige stunder i valpekassen, våkenetter, store gleder og små bekymringer.
Alltid med stor kjærlighet å lese mellom linjene.
Det var heller ikke uten en tåre i øyekroken (ögonvrån) at han sa farvel til de små nøstene når de etter hvert var store nok til å flytte til sine nye hjem.

Med spenning og interesse fulgte han og Gunnel så valpenes utvikling etterpå og minnet, vennlig men bestemt, oss kjøpere på når vi måtte sørge for veterinærbesøk, ormekurer (avmaskning) og annet som vi burde være oppmerksomme på.
Det var alltid en hyggelig hyllest eller kommentar på bloggen når noen av valpene hadde fått en utmerkelse eller gjort noe spennende, enten det var Soyas eller Axas.

Vi var så heldige å få treffe Gunnel, Joachim og hundene igjen noen timer på utstilling i høst og fikk også bivåne at Soya ble internasjonal champion. Joachim turde nesten ikke puste mens han ventet på dommerens uttalelse.

Vår bekjentskap rakk ikke å bli så lang, men han var en preson som ikke gikk ubemerket forbi – engasjerende og inspirerende - og det har blitt et stort, tomt hull etter ham.

Han fikk sovne hjemme, med sin kjære familie og alle hundene rundt seg - og fullmånen viste ham veien over til den siden vi ikke vet noe om.

Bella sier at hvis det finnes en himmel på den andre siden, så håper hun at det er en blomstrende hage der det er plass for både mennesker og hunder for det ville være fint for både Joachim, hundene og blomstene.
Hun legger hodet på snei og minnes Joachim på sin måte og sender en myk snutehilsen til Gunnel og resten av familien.

Vi sender også våre varmeste tanker til Gunnel, barn, barnebarn og hundene.

Anna-Lena, Øyvind og Bella

Pause

Kjære alle blogglesere!

Av grunner vi ikke skal komme inn på ennå, velger vi å være litt stille og ikke ha våre vanlige innlegg på enda en ukes tid eller så.

Det er bra med oss alle og vi lover å kommer tilbake.

Bella og Anna-Lena