Frisk fisk

Jeg er frisk som en fisk.

I går var far og jeg ute hos veterinær Lisel for å vise frem flåttbittet.

Fine fisken, sa Lisel.

Jeg skal bare spise opp de siste pillene med antibiotoka - og de er jo deilige med leverpostei på - så er jeg ferdig med det.

Pinsehelgen

I fredags fikk jeg besøk av Wilje, min portugisiske vannhundvenninne. Hun skulle være hos oss helt til søndag.

Det var lenge siden sist og jeg ble kjempeglad over å få selskap.
Wilje var litt mer tilbakeholden og syntes jeg kunne oppføre meg ordentlig og ikke hoppe og sprette og leke hele tiden.
Men noen runder rundt bærbuskene fikk jeg henne med på i alle fall.
Det var veldig varmt i været, så det begrenset seg selv hvor mye vi orket å holde på.

Wilje, som er klippet på tradisjonellt vis, med masse pels på overkropp og fremben og kort over hofter og bakben, hun hadde det veldig varmt, sa hun og slo seg ned i skyggen.

Om natten slo hun seg ned i sengen mellom mor og far og det var ikke adgang for meg der da - sa Wilje.

Lørdag morgen var vi oppe tidlig og gikk lang tur før varmen kom og tok oss.
Vi gikk langs Mjøsa og Wilje fikk kjølt seg ned i vannet.
Jeg nøyde meg med å vasse opp til anklene. Jeg er jo nyklippet og har det ikke så hett i pelsen.

Når vi kom hjem stod vognen til Erle utenfor og Erle selv lå oppi og sov.
Vi hadde fått i oppgave å passe frøken noen timer, for Lars og Stine skulle kjøre flyttelass.

Mor satte seg i bilen og dro med en gang og overlot hele ansvaret til meg, Wilje og far.
Men hun kom tilbake like etter at Erle hadde våknet.

Det var kjekkt å ha vennine å dele barnepasseoppgaven med.
Vi greide det helt fint sammen og Erle var fornøyd med vårt selskap også. Vi fikk en stor balje full med vann å leke med og når mor lagde middag satt Erle i bæremis på hennes rygg og kaste ting og saker på gulvet - og i hodet på meg.
Da er det greit å være tjukk i skallen.

Når middagen var spist og jobben var gjort, var det tid for kveldstur og etter det sovnet alle (unntatt mor) ute på terrassen.
Sånn var vår pinseaften.

Neste morgen, første pinsedag, var vi ute enda tidligere. Det er nesten ingen ute så tidlig på en søndag.
Jeg skjønner ikke det. Det er jo så fint da. Fuglene synger for fulle halser, blomstene blomstrer og dufter og det er en hel masse nyheter i veikanten etter natten.

Wilje skule hjem i dag og når vi var ferdige med en planteøkt i hagen ble vi puttet inn i bilen alle sammen.

Når vi hadde sagt "ha det" til Wilje satte vi kursen mot andre siden av Mjøsa og til Bodil og Kai ved Randsfjorden.

Der ble det mere tur i skogen, deilig grillmat servert ute og en sen kveld.

Sene kvelder er ingen hindring for tidlige morgenstunder. I hvert fall ikke når en sover borte og nå var det blitt andre pinsedag og fridag på en mandag. Fint.
Men den trappen fra andre etasjen hvor soverommet er har ikke blitt mindre bratt siden sist.
Det var bare for mor å bære meg ned.

Utpå formiddagen dro vi opp i høyden  vest for Randsfjorden for å se på en foss (Hønefossen) som i gamle dager (17-1800-tallet) ble brukt til tømerfløting.
Det var litt av et byggverk, med lange murer i flere nivåer langt nedover langs fossen.Langt inne i skogen...

Det ble lunsj med jordbær før vi satte oss i bilen og reiste hjem og gjorde siste økt i drivhuset.

Så var pinsen over for i år og nå er det ikke flere sånne helligdager før til jul.

Ha det!

Stakkars meg

Hei!

Det har sin pris å dra ut på eventyr.

I tirsdags oppdaget mor en diger hævelse (svullnad) ved siden av mit høyre øye (alltså det som ikke ble skadet  i  fødelsesdagskalaset...).
Denne hævelsen var rød og litt klissen og stor som en klinkekule (spelkula). På toppen av kulen satt en flått (fästing) og flottet seg (höll fäst).

Det ble en tur til veterinär Lisel så fort som mulig.
Hun sa "huffa meg" og fotograferte kulen, for noe så stort og styggt hadde hun bare sett på bilde og da var det mennesker som var blitt bitt.

Den flåtten hadde nok med seg noen blindpassasjerere i form av skumle bakterier.

Det ble piller på meg (Noroclav - amoxicillin) og hele uka har jeg fått delikate kuler med leverpostei oppi maten min (med piller inni, red. anm)

I torsdags kom mor plutselig på (i alle fall virket det plutselig for både far og meg) at jeg skulle klippes.
Det ble kort prosess og superkort sveis.
Når all pelsen var minisert til et minimum fant de enda tre flått på meg.
Den siste hadde satt seg der hvor jeg selv pleier å sitte. Nemlig i baken, så midt i som det gikk an uten at den forsvant inn i tarmen.

Nå er jeg dryppet enda en gang med flåttmiddel. Denne gangen med Exspot.
Så får vitro at det holder.

Kule ved øyet er mye mindre nå og ikke rød i det hele tatt, men det er fortsatt litt skorpe på den og litt øm er den også.
Lisel skal se på den på tirsdag igjen. Men da tror jeg den er bra.

Så visst er det litt synd på meg.

Bortsett fra det har jeg det bare bra.

Hei då!

Hallands skoger

Vel i bilen etter runden på Sofiero, sovnet jeg ganske så med en gang.
Det var mye å sortere oppe i hodet nå. Både besøket i Lerberget og så slottspromenaden.
I bilen skjer det jo ingenting, så der er det bare å sløve.

Nå snudde vi snutene nord over og neste stopp var Kungsäter, langt inne i de Halländska skogene.
Der bor Benny og Eva-Lena sammen med tre hunder og en katt.

Jeg fikk nesten samme velkomsten der som i Lerberget.
Alle tre hundene skjelte meg ut etter alle de noter de kunne.
Jeg slapp inn i hagen etter en stund og til sist fikk jeg komme inn i huset også.

Strengest var Asta. Hun er en veldig liten mellompudel på 3 1/2 år.
Hun passet på det meste fra kjøkken til sofa og jeg fikk aller nådigst være der.

De gamle hundene (Selma, toller/goldenblandis, 11 år og Lisa, Tibetansk spaniel, tror jeg, 12 år), tok det med ro ganske snart og brydde seg ikke så mye med at jeg var der.

Etter en deilig middag for menneskene (det duftet veldig godt for en hundesnute, alltså) gikk vi tur i skogen, mor, Eva-Lena og alle vi hunder.
Det var fint der, med en masse nye dufter og etter hvert som vi gikk, ble vi også bedre venner, jeg og Asta.

Et sted var all skogen hogget ned, så man kunne se langt, og på neste kolle så jeg et rådyr.
Jeg vurderte en stund om jeg skulle løpe dit, men ble enig med meg selv og mor (som sa at jeg skulle bli) at jeg skulle bli der jeg sto.
Det luktet forresten rådyrspor både her og der i den skogen. Asta og jeg måtte gjøre et par små utflukter for å følge sporene litt, men var flinke og kom tilbake når fløyta fra Lerberget pep.
(Den fløyta blir bare brukt av og til, så den har sterkere effekt enn vanlig plystring (vissling). Red. anm.)

Neste dag måtte Asta til veterinæren, for hun hadde vondt i det ene øret sit.
Det ble til at mor og Eva-Lena dro ivei og jeg ble hjemme med Benny, far og de andre hundene.

Katten som bor der er veldig forsiktig med fremmede hunder og viste seg ikke før langt ut på ettermiddagen den andre dagen.
Da kom den tassende forsiktig langs grusgangen og hilste på sine hundevenner. Jeg sto helt stille, for så nære en katt hade jeg aldri vært. Da den var en meter fra meg smøg den ned bak noen blomster, og jeg tasset frem for å se hvor den ble av og om jeg kanskje kunne få hilse på den.
Men det ble litt for skummelt for katten og da løp den.
Jeg løp ved siden av den bort til garasjen, men der forsvant den inn under noe redskap, så jeg ga opp å bli kjent med den for denne gangen.
Kanskje en annen gang.

Det var dags for mat for både meg og menneskene og når vi hadde spist var det avskjed og vi skulle reise igjen.

Tusen takk for hyggelig samvær. Håper vi ses snart!

Jeg sovnet ganske fort bak i buret mit og våknet bare for å bli luftet når bilen skulle ha bensin.
Nå var vi på vei hjemover.

En liten luftetur til i skogen når mor og far skulle bytte plass bak rattet og så sov jeg meg hele veien hjem.
Når vi til sist kom frem, var det mørkt og midt på natta.
Bare å gå å legge seg igjen.
Men du verden, så deilig det er å sove hjemme i egen seng etter å ha vært ute på sepnnende eventyr...

Søndagen var det full rulle i hagen. Både mor og far gravde og stod i. Gamle bedd ble som nye og nye bedd ble det også - egne bedd til mynteplantene, som ellers tar over det meste hvis de bare får lov.
Jeg holdt oversikten fra en plass i skyggen og var storfornøyd med det.

 Snipp snapp snute, så var det eventyret ute.

Hej då!

Sofiero

Neste stopp på vår turné var Sofiero.

Sofiero er et slott som ligger like nord for Helsingborg.
Det ble bygget på midten av 1800-tallet og har tinder og torn, som slott skal ha.

Ethvert slott med respekt for seg selv har også en park eller hage.
Sofiero har en stor, fin slottsträdgård hvor også hunder er velkomne.
Parken ble kåret til Europas vakreste i 2010.

På denne tiden av året blomstrer det en masse busker der som heter Rhododendron.
De finnes i mange forskellige farver og størrelser og noen dufter deilig.

Mor og far syntes det var veldig vakkert der og vi gikk rundt lenge og kikket og luktet på blomstene og så på statuer og kunstverk som stod der rundt omkring.
Jeg for min del syntes vel det var mere interessant å drikke vann i fontenene og i bekken som rant i en dal nedenfor slottet, snuse på alle trestammene og se på de andre hundene som var der. (Vi traff blandt annet et par damer med Whippets, som visste hvem min mamma, tante og kusine var. Verden er ikke så stor blandt hunder heller).
Sammen syntes vi i alle fall at det var et trivelig sted å være.

Til sist ble man kaffetørst og vi gikk til kafeen som ligger i slottet.
Der fantes en fin terrasse, med utsikt over rhododendronbuskedalen og Øresund.
Det var varmt og solig, så vi fant en fin plass helt øverst.
Den samme plassen hadde også en kråke funnet og den flyttet seg ikke så veldig langt når vi kom.
Når kaffen var drukket fikk både kråka og jeg vær vår kakebit ved bordet.

Så bar det av til bilen igjen og mot neste mål.

På turné

Hei!

Vi har vært på turné. I Sverige.

Næemere bestemt i Skåne og Halland.

Det var en hendelsesrik tur, så jeg tror jeg forteller den i flere avsnitt.

Jeg forstod jo at vi skulle ut å reise igjen, for det kom frem vesker og det ble pakket.
Sekken min ble også fyllt med det man trenger for noen dager (mat, førstehjelpsting, beautybag (kam og saks, red. anm.), mere mat (og enda holdt det på å bli for lite....) godbit osv.)

Onsdag kom far og hentet oss på jobb og vi kjørte langt og lenge til vi kom frem til et hotell i Åmål. Der skulle vi sove en natt.

Jeg har jo prøvet hotellivet et par netter før, så det gikk helt fint.
Etter frokost og en god spassertur kjørte vi langt og lenge igjen.

Når vi til sist stoppet, var vi et sted hvor jeg visste at jeg hadde vært før. Det tok bare litt tid å komme på hvordan det hang sammen.
Vi hadde kommet til mit barndomshjem i Lerberget!
Å, så hyggelig.

Ut av døren på huset kom alle tre hundene (med Gunnel på slep) og skjellte meg ut etter alle mulige noter og unoter. (Gunnel skjellte ikke)
Den som skjellte mest var mamma Soya - hun er streng - men tante Axa og kusine Ebba hadde også sitt å si.
Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var svær (stor)...
Det var bare å legge seg paddeflat for øvrigheten og gjøre seg så liten som mulig - og det er jo ikke så lett når en har blitt litt for stor....
Jeg forsøkte å gjemme meg bak bena på mor eller far, men det hjalp ikke.
Du verden for en mottakelse, men likevel var jeg glad for å se dem alle, både to og firbente.

Etter en grundig innføring i flokkens rangordning med meg nederst, kunne vi gå en liten sving uten alltfor mye irettesettelser og det var veldig hyggelig å være sammen med familien igjen.

Litt senere kom det flere på besøk.
Det var Gabby, søsteren min, som kom sammen med sine folk, Kerstin og Berndt og Lagottogutten Chipo.
Gabby fikk den samme hjertlige mottakelsen som jeg hadde fått og nå var vi to helt nederst på rangstigen. Vi hadde inget å krangle om der nede og syntes det var hyggelig å møtes igjen.

Når alle nødvendige instrukser om orden og rang var gitt og oppfattet, dro vi på tur på stranden.
Det var morsomt.
Vi løp og plasket og et var deilig å strekke på hele seg etter mange timer i bil.

Jeg tror vi var et imponerende syn; Et gjeng med fem mørkhårete damer og en lys herremann.

Så reiste Gabby med familie hjem til seg.
I stedet kom søster og svoger til Gunnel og det var også hyggelig.
Flere mennesker til å kose med oss hunder.
Men vi var egentlig ganske så fornøyde etter strandtur og mat, så vi maste ikke om oppmerksomhet.

Om natten sov mor, far og jeg på rommet hvor jeg hadde mine første ni uker her i verden. Det kjendtes godt og tryggt ut og jeg sov som en stein.

Vi rakk tre turer neste formiddag og jeg fikk møtt flere hunder, vi var innom skogen en sving og selvfølgelig en tur på stranden og i vannet
Nede i havnen hadde en andemor elve små andunger å passe på. De var kjempesøte, de små nøstene og veldig spennende å følge med på.

Jeg ble mer og mer godtatt i gjenget, særlig av tante Axa, og like før vi skulle dra var jeg nesten en av dem.

Men så var det dags for avferd og neste eventyr.

Tusen takk til Gunnel og jeneten for kjempehyggelig samvær!
Håper det ikke går mange år før neste gang vi ses.

Supernanny

Jeg kan snart kalle meg supernanny, for det er ikke måte på barnepass for tiden.

I fredags var det Peik som skulle passes på kontoret og i dag har vi passet Erle.

Fordelen med Erle er jo, som kjent, at hun er velvillig når det gjelder å dele med seg av maten.
Peik har desto større respekt for meg og det er jo greit. Han er jo bare en liten snørrvalp og skal vite sin plass. Men det er veldig koselig når han kommer innom. Det blir litt mere røre på kontoret da - også i ordets rette forstand, for han er veldig glad i å henge over kanten til papirkuvene og finner alltid noe han kan finfordele og spre ut over gulvet.
Mor og jeg synes det er helt OK. Det er viktig at alle trives som kommer til oss, enten de har to eller fire ben.

Men tilbake til Erle.
Mor og jeg hentet henne hjemme hos mormor i formiddags og trillet en sovende Erle hjem til oss.
Det er en kunst å gå pent ved siden av vognen, men i dag synes jeg at det gikk ganske så bra.
Senere på dagen dikk vi tur rundt på Odden med Erle i bæremeisen.
Det er veldig trivelig og mye bedre for meg, for da kan jeg få svinse rundt litt mere og snuse på det jeg vil.
Erle synes også det er fint der oppe på ryggen til den som bærer, prater og synger hele tiden.

Vi hilste på hestene som bor der nede også.
Jeg synes de er veldig store, alltså, og litt skumle. Men i dag dristet jeg meg til å strekke meg opp på bakbena og snutehilse litt på en av dem når mor og Erle snakket med den. Det gikk bra...

Vi så forresten svaler på Odden - flere enn en - og da skal det vel være sommer, sies det.

Lørdager er ofte uforutsigbare.
I går fant mor på at vi skulle gå en lang morgentur på kort tid.
Da må man gå fort - eller løpe.
Vi gjorde begge deler. Fin for meg, men mor har ømme muskler i dag for hun har ikke løpt på lenge (mange år...)
Til sist endte vi opp hos Anita's hund og katt og kjøpte med en masse rått fôr, så vi har en stund.
Jeg fikk godbit, kanskje fordi vi kom så tidlig på besøk i butikken, og så ble jeg veid og funnet passe tung (25,9 kg) for min høyde.
Det var en fin start på dagen.

Ettermiddagen derimot, ble ganske så kjedelig.
Mor og far skulle på to jazzkonserter og plasserte meg på kontoret - alene uten en eneste pasient på besøk. Godt nok fikk jeg et smakfullt tyggeben, men det tok jo slutt ganske snart.
Etter et par timer ble jeg luftet og fôret og forlatt igjen for enda et par timer.
Sukk.
Gjett om jeg var happy når det endelig bar hjemover og alt var som det pleier (brukar).

Siden vi skulle passe Erle fra formiddagen i dag regnet jeg med at det var greit å starte dagen i god tid, så jeg fikk opp mor kl.06.30. Hun fikk i sin tur opp far ikke så lenge etter og før vi dro for å hente frøkna så hadde vi plantet om opptil flere bønner, alle agurklpantene og noen andre planter og satt dem i drivhuset. Far hadde gravd et hull (for å flytte peonen en gang), rensket noe av oppkjørselen og assistert mor med plantepottene.
De fleste pelargonene (av de som har overlevd) har fått midlertidig plass i drivhuset og nå håper vi at det går bra med dem.
Ja, jeg sier "vi" for jeg er jo med om enn ikke fullt så aktivt som i fjor. Jeg har valgt en litt mer tilbakelent holdning i år og fungerer mere som inspektør og overvåker.

Nå er det kveld.
Mor har vært på enda en konsert. Denne gangen en klassisk i Hamardomen med tre sopraner og Hedmarken symfoniorkester.
Jeg og far ble hjemme med Erle til Lars og Stine kom og hentet henne.
Noen må passe huset også.

Nå har jeg tenkt å passe sofaen i noen timer.
Kanskje jeg passer fotenden i fars seng også om en stund.
Vi får se.

Mor har forreste meldt seg og meg på en "hundeskoleuke" til sommenen ved Hundcampus i Hällefors.
Det blir fem fulle dager med hundeaktiviteter, skole, lek og allmen hundegalskap.
Det blir helt sikker alldeles herlig.

Hej då!

Flått (fästing)

Første fete flotten fjernet fra fronten på frøkna!

Jeg fant en fet flått på Bellas bryst i morges.
Ekkle kryp...

Det var bare å finne frem flåttfjerneren å få dratt den vekk.

Heldigvis hadde jeg snakket med Per Arne (han med dyrefôret Husse) om å teste noen dråper mot insekter  fra Husse, basert på vegetabilske fettsyrer.
Jeg fikk dem i dag og nå skal det dryppes mot flere flått.

Håper virkelig det fungerer.

Hilsen Moder'n

Kjerringrokk (Åkerfräken)

Hei!

Jeg har funnet en ny delikatesse.

I lørdags når vi gikk luftetur utenfor selskapslokalene, snubblet jeg over noen vekster som jeg instinktivt følte at jag bare måtte ha.
Mye.
De så ut som tynne, hvite asparges (sparris).
Mor syntes jag kunne begrense inntaket noe, for de vokste i grøftekanten (dikeskanten) langs en bilvei og var kanskje ikke så rene.
I mandags fant jeg flere sånne stilker med knupper nede ved Mjøsa og jeg kastet meg straks over dem. Det er knuppene som er best.

Planten heter Kjerringrokk (Equisetum arvense på latin) og brukes av mennesker for bl. a. å forebygge bærekatarr, men det inneholder også ting som styrker immunforsvaret, er nyttige for maven og for hud, hår og negler.
Nå på våren stikker de opp av bakken som bleke asparges, men senere på sommeren ser de mere ut som grønne reverumper.
Den inneholder mye kisel, men også andre plantestoffer som kan være nyttige og etter en lang vinter kan det jo være nødvendig å fylle på med litt av hvert.

Vi hunder har ofte nese for det vi trenger og finner vi det ute i naturen så er det jo bare å forsyne seg.
Mor vi gjerne ha overoppsynet, så jeg ikke spiser noe som ikke er så bra likevel, men hun har da ikke så god nese som meg!!!?!!

Overnattingsgjester

Vi har hatt overnattingsgjester i helgen.

Det var yngste søster til Lars sin mamma - altså tante Kari - og hennes to døtre, Emilie og Anna, som kom.
Det var kjempekoselig.

Emilie og Anna koste masse med meg. Jada, tante Kari også, så klart.
Anna er yngst (12 år) og veier ikke så veldig mange kilo mer enn meg. Hun og jeg ble ekstra gode venner. Jeg syntes vi liksom var litt på samme nivå på et vis. I alle fall i størrelse.

Grunnen til at vi fikk besøk var at Kristoffer, som er yngste sønn til Lars søster Camilla, skulle konfirmeres.
Jeg vet ikke hva konfirmasjon er, men på lørdagen kledte seg alle i fine klær. Kari og jentene forsvant før oss og skulle være med på selve seremonien.
Mor fikk på seg noen rare klær med et kjempelangt skjørt (Sverigedrakten, red. anm.) som jeg aldri har sett før. Jeg ble litt usikker et lite sekund, for jeg kunne jo ikke vite hva dette skulle bety, men det gikk fort over.
Jeg skulle jo få lov å bli med, ble det sagt.

Det jeg skulle få lov til var å ligge i bilen mens de andre satt inne et sted og spiste masse mat og kaker og feiret konfirmanten.
Dårlig gjort.
Jeg kunne da godt ha fått være med, for jeg liker Kristoffer.
Både Erle og jentene til Kari, Lars og alle de andre jeg kjenner i familien var der.
Erle hadde sikkert sørget for at jeg hadde fått smake på litt av hvert.

Etter en stund kom far og tok meg ut av bilen. Mor dukket også opp og så fikk jeg en luftetur før jeg måtte i bilen igjen.
Det går helt fint å ligge der altså, men det hadde vært mye morsommere å være inne med de andre.
Jeg fikk et øre til trøst, men det spiste jeg ikke før jeg kom hjem.

Nå vel. Til sist reiste vi hjem og etter en stund kom Kari og jentene også og da ble det straks veldig mye hyggeligere.

I dag spiste vi frokost ute alle sammen selv om det var litt kaldt. Det var jo sol som vi måtte nyte ( I går morges snødde det!). Så pakket gjestene og reiste sin vei.

Resten av dagen har mor og far ordnet i hagen. De har  luket ugress, fjernet løvet som lå over urtene, gravd opp en stor rot og herjet verre.
Jeg foretrakk å betrakte det hele litt på avstand. Vi hadde jo tross alt gått lange morgenturer både i går og i dag. Dessuten syntes jeg at jeg kunne hvile litt etter å ha vært lillvertinne i flere dager.

På ettermiddagen kom nabo Peer Ola og hjalp oss med å lage hull i noen plank som mor og jeg skal bruke til øvingsbane når vi trener på søk.
Det ble fint og fungerte bra. Nå triller ikke krukkene med luktesaker over ende lengere, så det blir lettere å holde orden på dem både for mor og meg.

Det var det for i dag.

Hei, hei!

Barnepike

Hei!

Når vi avsluttet sist innlegg, sa jeg at Peik kom på besøk på kontoret.
Peik er altså den lille Shetland Sheepdog-valpen, som nå er tre måneder.

Denne gangen syntes matmødrene våre at vi kunne få være sammen litt mere og Peik slapp å ligge i buret når mammaen hans lå på benken.
Det betydde i praksis at det var jeg som måtte være barnepike og passe på ham.
Mor kikket til oss innimellom - ganske ofte faktisk - men jeg klarte oppgaven veldig bra og tasset etter ham når han var på oppdagelsesferd, vasket ham både her og der, delte pinne med ham og lekte sånn passe mye.
Han synes nok at jeg har litt stor snute og labber, for han piler inn under en stol og tar "time out" av og til.
Da venter jeg rolig ved siden av.

Rett som det er tar han fart og kommer som et lite skudd og løper forbi meg.
Da må jeg late som leg løper litt etter, men jeg tar ham ikke.
Det lager så morsom lyd når han løper fort, fort med de bittesmå potene sine over gulvet.
Jeg tror han synes det er både skrekkelig skummelt og kjempemorsomt på en gang.

Jeg tro jeg passet ham i nesten to timer og det må ha vært en mere krevende oppgave enn jeg hade trodd, for etterpå sovnet jeg - og det tror jeg han gjorde også.

Hei!

Oisan, det gikk litt lang tid fra forrige innlegg... Men nå er vi her igjen.

Siden sist har vi gjort litt av hvert. Det har jo vært noen ekstra fridager.

For eksempel så var vi barnevakt for Erle i lørdags.
Hun ble levert i sovende tilstand om formiddagen og det var bare å liste stille rundt og vente tålmodig på at hun skulle våkne.
Under tiden trasket mor rundt i hagen med saks og hansker og plukket små brennesler som har kommet opp under busker og i blomsterbedd.
De skulle hun koke suppe på, sa hun og den skulle krydres med løpstikkebladene som også har begynt å stikke opp av jorden.
Det har hun visstnok som tradisjon hver vår - å koke en stor porsjon brennesselsuppe.
Og så sier hun at det er skrekkelig nyttig.
Tja...? Jeg liker bedre å spise jord og kveke, hvis jeg først skal ha noe ute i hagen nå. Ikke trenger jeg å koke det heller. Spiser det naturell og skyller ned med regnvann fra en eller annen krukke som har stått lenge og godgjort seg.

Når Erle våknet og var ferdig fôret og skiftet på, så dro hun og jeg og mor til Furuberget.
Der møtte vi Ludvig og Eva.
Med Erle i bæremeisen dro vi på skogstur med innlagt spisepause oppe ved en av gapahukene (vindskydden) som er satt opp inne i skogen.
Å, det var så herlig. Masse dufter for hundesnuter. Erle som pludret storfornøyd på ryggen til mor.
Når vi hadde mulighet forsøkte Ludvig og jeg finte hverandre.(Men vi fikk ikke lov til så mye av det...)
Eva og mor beundret alle blåveisene (blåsipporna) som blomstret innover skogbunnen.
Kjeks og godbit til alle i spisepausen.
Jeg håper det blir mange sånne turer fremover.

På søndagen var det en helt annen tur vi skulle på.
Etter en solid morgenpromenade, frokost og litt pussel i hagen ble jeg kommandert inn i bilen, som var pakket med vesker og sekker og ivei bar det.
Til Sverige og til Kjell - han med plättarna (små pannekaker).

Det var ingen unntak denne gangen. Plättarna stod på kjøkkenet og ventet på meg og smakte himmelsk.

Vi fikk selskap av Bosse til middag  om kvelden. Han hadde også med seg pannekake til meg, som jeg slukte i et jafs. Mmmm, deilig. Jeg er heldig, jeg
På  mandagen kom Olof og Agneta til middag og det var også koselig.

Alle var vi oppe tidlig om morgnene og jeg fikk lange turer i skog og på landevei.
Kjell har et lite torp litt utenfor Filipstad som vi var innom for å kikke til.
Det var et fint sted, for der kunne jeg løpe fritt.

Mandagskvelden ble jeg med mor og far for å se på ilden.
I Sverige feirer man noe som heter Valborgsmesse den 30 april.
Da tenner man et stort bål, holder tale til våren og synger friske vårsanger.
Det var mange mennesker samlet rundt bålet. Mange hunder også og jeg kunne egentlig tenkt meg å hilse på de fleste av dem, men det skulle jeg ikke, nei.
Vi skulle bare stå der og høre på talen og korsangen og se på ilden og bare stå rett opp og ned uten å finne på noe morsomt.
Det var kjedelig, syntes jeg, men man må tydeligvis finne seg i litt av hvert som hund.
Heldigvis gikk vi en fin omvei hjem igjen.

Tirsdag var det hjemreisedag og ormetabletter (mot dvärgbandmask) i leverpostei til frokost.
Det var varmt i været og Kjell serverte kjøttkaker (köttfärsbiffar) på balkongen til lunsj før vi dro.
De smakte minst like godt som plättarna.
Så tok far og jeg beina  fatt og gikk hjemover mot Hamar. Etter en stund kom mor og plukket oss opp i bilen, så vi slapp å gå hele veien.

Det ble en kort men intens arbeidsuke på denne måten og nå er det fredag igjen.
Vi venter overnattingsgjester i kveld. Det blir spennende og sikkert hyggelig.

Nå har jeg fått besøk av lille Peik her på kontoret, så nå har jeg ikke tid til mere skriving.

Vi voffes.
Ha en fin helg!

Ps. Mor har meldt oss på et kurs for at jeg skal få ta apellmerke (bronsjemerke) i lydighet. Det begynner etter pinse. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Jeg er da lydig nok når det passer meg...
Men det blir sikkert morsomt å trene sammen.