I går var det mamman min som var finest i utstillingsringen! Hun var helt superflott med fine krøller og passe størrelse på hele seg. Flink til å gå og stå pent var hun også.
Jeg synes de andre jentene (Ella fra Sogndal og og Amie fra Oslo) også var kjempefine og de fikk alle fine bedømmelser, men denne gangen bestemte alltså dommeren seg for at mamma var best.
Det betyr at hun ble Norsk, Nordisk og Internasjonell champion (hva det nå betyr...) og fikk sit etterlegntede CACIB.
Hipp hurra for henne!!!!!
Vi var jo der vi også for å heie på og det var veldig hyggelig å møte alle i barbetgjengen, både fir- og tobente.
Det tok litt tid før jeg fikk med meg hvem som egentlig var der, for det var så mye rundtomkring og overallt på en gang. Dessuten hadde vi Wilje med oss også og det var jo viktig å prate med henne før hun ble geleidet bort til den ringen hun skulle gå i.
I det hele tatt var det mye på en gang.
Dogs4all er den største hundeutstillingen Norsk Kennelklubb arrangerer. Det skulle stilles ut 300 forskellige raser og dessuten var det konkuransje i både lydighet og agillity, oppvisning av alle mulige ting hunder kan drive med og i tillegg kom alle de som ville selge allt mulig - fra hundemat til tullete ting en ikke trenger.
Det vil si at så mange hunder har jeg ikke sett på en gang før.
Men det var alltså Barbetgjengen som var viktigst for oss. Etter hvert beynte polettene å falle ned og jeg kjente igjen den enne etter den andre; Gunnel, Joachim, mamma osv.
Når jeg endelig kom under fund med at det var mamman min som var der så forsøkte jeg å gjøre meg til litt ekstra for å kanskje få litt oppmerksomhet.
Men nei, det var ikke aktuellt.
Hun fortalte ganske kontant at nå hadde jeg å oppføre meg ordentlig og ikke fjolle slik for nå var jeg stor nok til å skulle skjønne det. Dessuten var hun akkurat da på vei in i ringen og hadde viktigere ting å konsentrere seg om en meg.
OK da...
Tante Axa og hennes datter Ebba var også der. De skulle ikke stilles ut denne gangen, bare være heiagjeng. En viktig oppgave.
Det var synd at vi ikke hadde mulighet til å få løpe fritt sammen ute etterpå. Jeg hadde jo så innmari lyst å leke med alle sammen. Men vi fikk i alle fall snakket hundesnakk sammen en stund, og så fikk jeg masse kos av alle tobentene som var der. Alle liker pelsen min og alle sier at jeg er så stor (for stor..?!).
For min del synes jeg at jeg er akkurat passe. Jeg kan legge haken på spisebordet uten å overanstrenge meg og det er en fin størrelse for meg.
Gunnel tok mange bilder på oss jentene fra Lerberget og på de andre også, så hvis noen vil se hvor fine vi er, så kan man gå inn på www.kennelclayhill.se.
Wilje "portis" gjorde det også bra i ringen sin og hun som gikk med henne var veldig fonøyd og skrøt av at hun hadde gått og stått så fint og oppført seg eksemplarisk. Hun ble tredje beste tispe (tik) i sin klasse og fikk stort Cert. Kjempebra! Hurra!
Vi hentet alltså Wilje i går morges (kl.06.30) og det var bestemt at hun skulle bli hos oss helt til i kveld.
Supert! Jeg elsker å ha venninner på overnatting.
Vi var litt slakke etter alle timene og intrykkene inne i den store utstillingshallen og en tidlig start på dagen, men etter å ha sløvet litt i bilen på vei hjem så hadde vi igjen overskudd til mange runder med "sisten" rundt bærbuskene.
Mor tok oss etterhvert med på promenade og det var deilig. (Far ble hjemme, for ryggen hans hadde ikke likt å sitte i bil så lenge.)
Vi var visst litt vel lystne på lek til å begynne med og mor hadde fulle hyre med å holde en slags orden på oss så vi ikke skulle trassle oss inn i koblene våre og bena hennes og surre det til helt, men hun kan, som sagt, være ganske bestemt, så etter en stund gikk vi veldig fint veldig lenge, bare avbrutt av noen forsøk på litt moro innimellom.
Middag smakte deilig etterpå og til sist, som flott avsluttning på en fantastisk dag, tok vi veien om Ludvig når vi var ute på nattatissetur.
Det ble et livlig møte og Ludvig fikk kjørt seg ordentlig med to damer på besøk.
Wilje hadde det også travelt med å oppdra oss ungdommer og holde orden i flokken.
Når det var sengetid tok Wilje resolutt plass i sengen mellom mor og far og der ble hun liggende hele natten. Dermed ble det litt lite plass til lange meg, så jeg fikk holde meg i sofaen. Man må jo sørge for at gjestene har det bra.
Dessuten er det Wilje som er sjefen, selv om vi er hjemme hos meg, for hun er eldst.
Når klokken var 06.00 sa maven min at det var tid for frokost og da syntes jeg at det jammen var på tide å vekke de andre (mor og Wilje). Så da gjorde jeg det.
Je ger ikke sikker på at de egentlig hadde så veldig lyst å stå opp så tidlig, men ettehvert så kom de seg ut av senga likevel.
Det gjelder å ikke gi seg hvis man skal oppnå resultater ger i verden.
I dag har vi gått til Stavfsberg og tilbake. De er fortsatt esker å rydde i der. Hejmme i hagen igjen var det stemning for nye runder rundt buskene mens mor sørget for søndagsmat til pippippene.
Far dro til Erle og gikk trilletur med henne, for Lars og Stine var forkjølte. Vi jentene ble hjemme og gjorde husarbeid, holdt utkikk fra verandaen og tok skjønnhetssøvnen i sofaen.
Det er noe som heter første advent i dag og mor har hengt dingser i vinduet, som ser ut som stjerner og som lyser hele tiden. De er ganske koselige.
Vi har vært hos Ludvig i kveld igjen og løpt og lekt masse.
Mor hadde tatt med okseører til oss vofser og vi fikk hversit.
Jeg er jo ganske kjapp når det kommer til spising og det er andre til stede som kan true (hota) min rasjon, så mitt øre forsvant fort ned i maven. Ludvig forstod ikke at han skulle spise sitt, så da tok jeg like så godt over det også. Wilje spiste bare opp halve sitt og siden resten bare lå der uten å bli ivaretatt, så tok jeg meg av det også. Noen må jo ordne opp i den slags også. De smakte fortreffelig.
Nå har Lise vært her og hentet Wilje. Far har funnet sengen og jeg hører godt at han sover ( = snorker ).
Mor får ikke lov å legge seg før hun har skrevet ferdig for meg, men nå tror jeg vi nærmer oss slutten.
Dette har i alle fall vært en helg for og med hunder og da har det vært en fin helg etter min mening.
Natti da, alle sammen!
mandag 28. november 2011
torsdag 24. november 2011
Erle i farta
Hei!
Det er en stund siden vi traff Erle, Stine og Lars.
De har vært ute og reist og så har vi ikke fått det til å passe med besøk midt i uka.
Men i tirsdags kom Lars og Erle på besøk på kontoret.
Lars skulle tejpes for støle muskler og Erle var ikke i form, så hun skulle ikke være i barnehagen den dagen.
Gjett om det var koselig med slik besøk, sånn helt uten at jeg visste om det!
Erle ble vist frem for alle som var her (Elin Fotterapeut og hennes kunde og mors patient) og så slapp hun løs på gulvet så jeg kunne ta over med rundvask og det hele.
Jeg passet så klart Erle når mor tejpet Lars.
Hun hadde fått låne en bamse, som hun ikke syntes var noe særlig interessant. Hun ville hellere leke med mors tejpruller som hun fant i en hylle, så da tenkte jeg at jeg kunne vise henne hvordan en parterer en slik bamse. Da blir de nemlig srtaks mere interessante, synes jeg.
Vi fikk ikke aksept for noen av våre tiltak. Erle fikk tildelt et par store kinesiske kuler som hun kunne trille med og jeg fikk et tyggeben i stedet.
Grei nok deal.
Jeg må nok forresten begynne å passe litt mere på ørene mine nå, for lille frøken fant plutselig ut av at de er myke og deilige å dra i og snuta mi passer akkurat i hennes neve...
Det er godt en har refeksene i orden.
Til sist fikk Erle et lite nålestikk av mor. Hun var kjempeflink og sa ikke et pip, men hun så veldig strengt på mor og ville ikke ha flere sånne stikk. Å nei.
Den kvelden skulle far ikke komme hjem før sent, så mor og jeg ble enige om at vi kunne legge kveldsturen innom Lars og Stine i lille hybelen deres, for vi hadde ikke vært der og besøkt dem ennå.
Vi kom passe til Erles kveldsmat og jeg ble straks tildelt smakebiter. Hun er en utmerket vertinne.
Grøten som hun ikke ville ha fikk jeg også. Vi kan gå dit flere ganger, synes jeg.
Far har hostet på seg et kink i ryggen. Han er ikke så veldig glad i mors lange nåler, men i går kveld lurte han på om han kanskje kunne få en.
Jeg skjønte ganske raskt at jeg burde trå støttende til og siden vi var hjemme kunne jeg hoppe opp i sengen hvor han lå og legge hodet trøstende oppå bena hans. Nå kunne jeg virkelig yte god pelsterapi til et lidende menneske og vise hva jeg er god for.
Etter en stund måtte jeg gå ned, for mor likte ikke at jeg la nesa mi oppi hennes nåleteknikk.
Intet ont anende ble jeg etterpå lurt inn i dusjen. Der ble jeg spylt, såpet og balsamert og deretter tørket i mange håndklær. Fønet ble jeg også, men ikke så mye for det liker jeg ikke.
Verden er urettferdeig.
Der hadde jeg vist omsorg og medfølelse for min husfar i hans elendighet og hva får jeg til takk...?
Dusj! Æsj!!!
Det ble litt for kaldt å ligge alene på stua med våt pels, så jeg har sovet melom mor og far mestedelen av natten. En stun hadde jeg pledd oven meg også og det var deilig.
Nå er jeg alltså ren og pen og i følge mor lukter jeg bedre enn før badet. Jeg likte den gamle lukta bedre (vel lagret ost, tyggebensrester og annet deilig).
I dag er det sol ute og helst skulle vi ha vært i skogen, men plikten kaller og arbeidet venter.
Snart er det lørdag og vi skal endelig på Dogs4all og treffe familien.
Hej då!
Det er en stund siden vi traff Erle, Stine og Lars.
De har vært ute og reist og så har vi ikke fått det til å passe med besøk midt i uka.
Men i tirsdags kom Lars og Erle på besøk på kontoret.
Lars skulle tejpes for støle muskler og Erle var ikke i form, så hun skulle ikke være i barnehagen den dagen.
Gjett om det var koselig med slik besøk, sånn helt uten at jeg visste om det!
Erle ble vist frem for alle som var her (Elin Fotterapeut og hennes kunde og mors patient) og så slapp hun løs på gulvet så jeg kunne ta over med rundvask og det hele.
Jeg passet så klart Erle når mor tejpet Lars.
Hun hadde fått låne en bamse, som hun ikke syntes var noe særlig interessant. Hun ville hellere leke med mors tejpruller som hun fant i en hylle, så da tenkte jeg at jeg kunne vise henne hvordan en parterer en slik bamse. Da blir de nemlig srtaks mere interessante, synes jeg.
Vi fikk ikke aksept for noen av våre tiltak. Erle fikk tildelt et par store kinesiske kuler som hun kunne trille med og jeg fikk et tyggeben i stedet.
Grei nok deal.
Jeg må nok forresten begynne å passe litt mere på ørene mine nå, for lille frøken fant plutselig ut av at de er myke og deilige å dra i og snuta mi passer akkurat i hennes neve...
Det er godt en har refeksene i orden.
Til sist fikk Erle et lite nålestikk av mor. Hun var kjempeflink og sa ikke et pip, men hun så veldig strengt på mor og ville ikke ha flere sånne stikk. Å nei.
Den kvelden skulle far ikke komme hjem før sent, så mor og jeg ble enige om at vi kunne legge kveldsturen innom Lars og Stine i lille hybelen deres, for vi hadde ikke vært der og besøkt dem ennå.
Vi kom passe til Erles kveldsmat og jeg ble straks tildelt smakebiter. Hun er en utmerket vertinne.
Grøten som hun ikke ville ha fikk jeg også. Vi kan gå dit flere ganger, synes jeg.
Far har hostet på seg et kink i ryggen. Han er ikke så veldig glad i mors lange nåler, men i går kveld lurte han på om han kanskje kunne få en.
Jeg skjønte ganske raskt at jeg burde trå støttende til og siden vi var hjemme kunne jeg hoppe opp i sengen hvor han lå og legge hodet trøstende oppå bena hans. Nå kunne jeg virkelig yte god pelsterapi til et lidende menneske og vise hva jeg er god for.
Etter en stund måtte jeg gå ned, for mor likte ikke at jeg la nesa mi oppi hennes nåleteknikk.
Intet ont anende ble jeg etterpå lurt inn i dusjen. Der ble jeg spylt, såpet og balsamert og deretter tørket i mange håndklær. Fønet ble jeg også, men ikke så mye for det liker jeg ikke.
Verden er urettferdeig.
Der hadde jeg vist omsorg og medfølelse for min husfar i hans elendighet og hva får jeg til takk...?
Dusj! Æsj!!!
Det ble litt for kaldt å ligge alene på stua med våt pels, så jeg har sovet melom mor og far mestedelen av natten. En stun hadde jeg pledd oven meg også og det var deilig.
Nå er jeg alltså ren og pen og i følge mor lukter jeg bedre enn før badet. Jeg likte den gamle lukta bedre (vel lagret ost, tyggebensrester og annet deilig).
I dag er det sol ute og helst skulle vi ha vært i skogen, men plikten kaller og arbeidet venter.
Snart er det lørdag og vi skal endelig på Dogs4all og treffe familien.
Hej då!
mandag 21. november 2011
Morsom morgen, fin arbeidsdag.
I dag fikk vi besøk av feieren (sotaren) før vi gikk ut i verden.
Det er alltid like hyggelig med besøk, særlig av sånne som liker hunder og det gjorde han feieren her.
Han skulle ikke opp på taket, men kikke i pipa, på ovnen, sjekke røykvarslere og branslukkingsapparat.
Selvfølgelig ble jeg med på hele runden. Det var jo fint at det foregikk noe annet en vanlig mandags morgen.
Når feiermannen var ferdig så gikk vi også. Jeg trodde vi skulle på jobb, men mor gikk forbi og til posten (og vi passerte hundebutikken uten å gå inn og det er dårlig gjort!!!!).
Inne på postkontoret gjorde vi ikke som ellesr (vi pleier sette inn dagskassen) men ble med en man inn på et lite kontor, for han og mor skulle snakke banksaker. Det fine med dette rommet var at det hadde glassvegg ut mot resten av lokalet og der satt jeg og fulgte med hele tiden mens de andre snakket sånt som jeg ikke bryr meg noe om.
Det var trivelig å sitte der å logre (vifta på svansen) til alle som gikk forbi og alle smilte. Det kom to små gutter og satte seg rett foran meg også og da ville jeg ut å hilse på dem, men det gikk ikke an denne gangen.
Etterpå gikk vi i gågaten og trente på å gå på plass, sitte pent osv.
Borte ved kaffe- og tebutikken stoppet vi opp.
Når mor handler der pleier hun å stå i døråpningen, for hun vil ikke at jeg skal være alene ute i gaten. Denne gangen satt det noen herrer utenfor og koste seg med en kaffekopp. Den ene hadde med seg en hund også, en snill New Foundlender.
Mor kjente dem visst litt, så hun ga resolutt båndet mit til den ene og sa at han skulle passe på meg når hun gikk inn for å handle. Det ble mye latter av det (- for så godt kjenner jeg dem ikke likevel, bare på hils liksom men Hamar er så pass liten at man vet hvem folk flest er. Red anm.) og vi hadde det veldig hyggelig der ute. For meg kunne hun ha handlet litt til, men jeg ble likevel glad når hun kom ut igjen.
Litt lengere bort traff vi enda en hund - en Briard - sammen med eieren sin, en av dem som ble beordret til å kikke på tennene mine før jeg skulle på min første utstilling. (Mor er litt freidig på den måten...) Vi fikk oss også en hyggelig prat og jeg slapp løs en aldri så kort stund.
En dame roste meg for jeg var flink til å sitte stille og vente på innkalling borte ved Stortorvet og hun ville gjerne få kose litt med meg også. Det fikk hun jo så klart.
Til sist ble vi nesten spist opp av en Rottweiler som tydeligvis syntes han skulle passe på ett eller annet. Han bråket velig mye og kom løpende med sin matmor og en likedan hund til på slep. Mor tok også tak i båndet til ham og sammen fikk de stoppet ham i hans fremfart.
Jeg ble ikke redd og tenkte at jeg nok sikkert hadde kunnet sjarmere ham til å bli blid igjen - jeg pleier å være veldig bra på det, så jeg kan sikkert bli fredsmegler når jeg blir stor - men mor ville ikke det denne gangen. Damen som eide de to hundene hadde litt mye å holde styr på også, så da var det vel best å gå videre. To Rottiser på en gang kan forresten kanskje bli litt mye, hvis jeg tenker meg om.
Jeg har vært veldig aktiv på jobb i dag og tatt imot de fleste av kundne her - også de som skulle til Kari psykolog. Det er en veldig fin arbeidsoppgave, som jeg utfører veldig bra.
Jeg kunne forresten sikkert ha hjulpet Kari også. Det er veldig beroligende å klappe på en hund hvis man er litt ute av seg og jeg liker jo godt å bli klappet, så det ville ha vært en vinn-vinn situajon det. Min pels er dessuten fantastisk fin og myk å ta på. Av aller beste kvalitet!
Allt i allt har dette vært en veldig bra dag, synes jeg.
Ha det!
Det er alltid like hyggelig med besøk, særlig av sånne som liker hunder og det gjorde han feieren her.
Han skulle ikke opp på taket, men kikke i pipa, på ovnen, sjekke røykvarslere og branslukkingsapparat.
Selvfølgelig ble jeg med på hele runden. Det var jo fint at det foregikk noe annet en vanlig mandags morgen.
Når feiermannen var ferdig så gikk vi også. Jeg trodde vi skulle på jobb, men mor gikk forbi og til posten (og vi passerte hundebutikken uten å gå inn og det er dårlig gjort!!!!).
Inne på postkontoret gjorde vi ikke som ellesr (vi pleier sette inn dagskassen) men ble med en man inn på et lite kontor, for han og mor skulle snakke banksaker. Det fine med dette rommet var at det hadde glassvegg ut mot resten av lokalet og der satt jeg og fulgte med hele tiden mens de andre snakket sånt som jeg ikke bryr meg noe om.
Det var trivelig å sitte der å logre (vifta på svansen) til alle som gikk forbi og alle smilte. Det kom to små gutter og satte seg rett foran meg også og da ville jeg ut å hilse på dem, men det gikk ikke an denne gangen.
Etterpå gikk vi i gågaten og trente på å gå på plass, sitte pent osv.
Borte ved kaffe- og tebutikken stoppet vi opp.
Når mor handler der pleier hun å stå i døråpningen, for hun vil ikke at jeg skal være alene ute i gaten. Denne gangen satt det noen herrer utenfor og koste seg med en kaffekopp. Den ene hadde med seg en hund også, en snill New Foundlender.
Mor kjente dem visst litt, så hun ga resolutt båndet mit til den ene og sa at han skulle passe på meg når hun gikk inn for å handle. Det ble mye latter av det (- for så godt kjenner jeg dem ikke likevel, bare på hils liksom men Hamar er så pass liten at man vet hvem folk flest er. Red anm.) og vi hadde det veldig hyggelig der ute. For meg kunne hun ha handlet litt til, men jeg ble likevel glad når hun kom ut igjen.
Litt lengere bort traff vi enda en hund - en Briard - sammen med eieren sin, en av dem som ble beordret til å kikke på tennene mine før jeg skulle på min første utstilling. (Mor er litt freidig på den måten...) Vi fikk oss også en hyggelig prat og jeg slapp løs en aldri så kort stund.
En dame roste meg for jeg var flink til å sitte stille og vente på innkalling borte ved Stortorvet og hun ville gjerne få kose litt med meg også. Det fikk hun jo så klart.
Til sist ble vi nesten spist opp av en Rottweiler som tydeligvis syntes han skulle passe på ett eller annet. Han bråket velig mye og kom løpende med sin matmor og en likedan hund til på slep. Mor tok også tak i båndet til ham og sammen fikk de stoppet ham i hans fremfart.
Jeg ble ikke redd og tenkte at jeg nok sikkert hadde kunnet sjarmere ham til å bli blid igjen - jeg pleier å være veldig bra på det, så jeg kan sikkert bli fredsmegler når jeg blir stor - men mor ville ikke det denne gangen. Damen som eide de to hundene hadde litt mye å holde styr på også, så da var det vel best å gå videre. To Rottiser på en gang kan forresten kanskje bli litt mye, hvis jeg tenker meg om.
Jeg har vært veldig aktiv på jobb i dag og tatt imot de fleste av kundne her - også de som skulle til Kari psykolog. Det er en veldig fin arbeidsoppgave, som jeg utfører veldig bra.
Jeg kunne forresten sikkert ha hjulpet Kari også. Det er veldig beroligende å klappe på en hund hvis man er litt ute av seg og jeg liker jo godt å bli klappet, så det ville ha vært en vinn-vinn situajon det. Min pels er dessuten fantastisk fin og myk å ta på. Av aller beste kvalitet!
Allt i allt har dette vært en veldig bra dag, synes jeg.
Ha det!
søndag 20. november 2011
Pangstart
I dag hadde mor en riktig pangstart på dagen.
Vi var tidlig oppe som vanlig og gikk vår vanlige morgenrunde. Det var like glatt som i går, minst, for det hadde regnet i løpet av natten og fryst på igjen.
Rett som det var hadde mor ingen ben på bakken og i neste sekund landet hun så lang hun var på ryggen og dengte bakhodet i asfalten så det sang.
Gjett om jeg skvatt!
Jeg tasset bort til henne for å se hva hun drev med, men da satte hun seg opp og kjente etter om hodet satt det det skulle og det gjorde det, så da var det vel bra og da kunne vi gå hjem.
Det var ikke fordi jeg dro i båndet som hun datt alltå, hvis noen skulle tro det. Det gikk helt av seg selv. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde dratt aldri så litt, så hadde hun ikke falt i det hele tatt - i alle fall ikke bakover.
Mor spiste frokost samtidig med meg og etterpå dro hun av gårde for hun skulle på kurs.
Egentlig burde jeg ha vært med for det var et sånt stikkekurs, men denne gangen var det ikke for assistenter. Det er det forresten aldri og det synes jeg er dumt.
Far og jeg gikk en lang formiddagstur og da var det min tur å dette på hålka og slå hodet i bakken. Det gikk bra med min skalle også. Det er nemlig en meget solid skalle, skulle det være noen som tviler.
Så har far ordnet i huset i ettermiddag, vasket og støvsugd og stått på verre. Jeg hadde ikke lyst å hjelpe ham med støvsuginga i dag, så jeg gikk ned i underetasjen når har holdt på som verst og det tror jeg han syntes var helt i orden. Han pleier ikke å ville ha min hjelp, så da så.
Vi har sett på sport også og det er mye å følge med på for tiden.
Sent i ettermiddag, sånn passe til middag kom mor tilbake. Hun var litt rar i hodet etter sit svalestup nå, sa hun. Hennes skalle er nok ikke like solid som min og så er det jo lengere ned til bakken for hennes hode enn det er for mit. Hun var likevel ikke verre enn at vi kunne kose oss i sofaen en lang stund. Far sladret på meg og sa at jeg hadde pepet når hun reiste i morges og at jeg hadde stått i vinduet og kikket og ventet siden klokken var fire. Ja, og så da? Jeg liker jo best at hele flokken er samlet....
I dag er jeg forresten 8 måneder. Ingen har hverken veid eller målt meg på en stund, men jeg har sikkert ikke krympet siden sist.
På tirsdag er det et halvt år siden jeg reiste fra Lerberget og kom hit. Jeg synes jeg her klart meg bra så langt. Det skal alikevel bli koselig å treffe mamma Soya, tantene mine og ikke minst Gunnel og Joachim på lørdag. Jeg er spent på om de synes jeg har vokst mye. Så blir det morsomt å treffe de andre som skal i ringen også. Mor sier at både Amie fra Oslo og Ella fra Sogndal kommer.
Nå skal far og jeg gå kveldsrunden. Mor får bli hjemme og passe på huset og på hodet sit så det fungerer i morgen, for da er det mandag.
Ha det!
... og grattis til alle mine søsken, som jo også er 8 måneder i dag!
Vi var tidlig oppe som vanlig og gikk vår vanlige morgenrunde. Det var like glatt som i går, minst, for det hadde regnet i løpet av natten og fryst på igjen.
Rett som det var hadde mor ingen ben på bakken og i neste sekund landet hun så lang hun var på ryggen og dengte bakhodet i asfalten så det sang.
Gjett om jeg skvatt!
Jeg tasset bort til henne for å se hva hun drev med, men da satte hun seg opp og kjente etter om hodet satt det det skulle og det gjorde det, så da var det vel bra og da kunne vi gå hjem.
Det var ikke fordi jeg dro i båndet som hun datt alltå, hvis noen skulle tro det. Det gikk helt av seg selv. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde dratt aldri så litt, så hadde hun ikke falt i det hele tatt - i alle fall ikke bakover.
Mor spiste frokost samtidig med meg og etterpå dro hun av gårde for hun skulle på kurs.
Egentlig burde jeg ha vært med for det var et sånt stikkekurs, men denne gangen var det ikke for assistenter. Det er det forresten aldri og det synes jeg er dumt.
Far og jeg gikk en lang formiddagstur og da var det min tur å dette på hålka og slå hodet i bakken. Det gikk bra med min skalle også. Det er nemlig en meget solid skalle, skulle det være noen som tviler.
Så har far ordnet i huset i ettermiddag, vasket og støvsugd og stått på verre. Jeg hadde ikke lyst å hjelpe ham med støvsuginga i dag, så jeg gikk ned i underetasjen når har holdt på som verst og det tror jeg han syntes var helt i orden. Han pleier ikke å ville ha min hjelp, så da så.
Vi har sett på sport også og det er mye å følge med på for tiden.
Sent i ettermiddag, sånn passe til middag kom mor tilbake. Hun var litt rar i hodet etter sit svalestup nå, sa hun. Hennes skalle er nok ikke like solid som min og så er det jo lengere ned til bakken for hennes hode enn det er for mit. Hun var likevel ikke verre enn at vi kunne kose oss i sofaen en lang stund. Far sladret på meg og sa at jeg hadde pepet når hun reiste i morges og at jeg hadde stått i vinduet og kikket og ventet siden klokken var fire. Ja, og så da? Jeg liker jo best at hele flokken er samlet....
I dag er jeg forresten 8 måneder. Ingen har hverken veid eller målt meg på en stund, men jeg har sikkert ikke krympet siden sist.
På tirsdag er det et halvt år siden jeg reiste fra Lerberget og kom hit. Jeg synes jeg her klart meg bra så langt. Det skal alikevel bli koselig å treffe mamma Soya, tantene mine og ikke minst Gunnel og Joachim på lørdag. Jeg er spent på om de synes jeg har vokst mye. Så blir det morsomt å treffe de andre som skal i ringen også. Mor sier at både Amie fra Oslo og Ella fra Sogndal kommer.
Nå skal far og jeg gå kveldsrunden. Mor får bli hjemme og passe på huset og på hodet sit så det fungerer i morgen, for da er det mandag.
Ha det!
... og grattis til alle mine søsken, som jo også er 8 måneder i dag!
lørdag 19. november 2011
Siden sist...
Det har blitt is på allt siden sist.
Det begynte med helt vanlig kaldt i begynnelsen av uken; om nettene og morgnene, sånn som det har vært før og noen dager har det vært kaldt hele dagen også. Men i går når vi skulle gå til jobbet begynte det å regne oppå det som var frossent fra før og det ble en interessant kombinasjon.
Både mor og jeg hadde problemer med å holde styr på alle bena.
Mine gikk i alle retninger innimellom og mor skled bortover asfalten når jeg dro i båndet.
Til sist måtte jeg gå pent ved foten hele tiden, så vi ikke alldeles mistet kontrollen på hverandre.
Alle bladene og papirbitene som lå langs veien satt fast i isen og prasslet og krisslet ekstra mye når de var glasserte på den måten. Morsomt!
Vi har hatt mulighet til å gå litt ekstra turer på morgenen og til og med på dagen et par ganger og det har vært veldig fint, for det har vært sol ute og da er det best å være utendørs.
Vi har gått både i skogen og langs stranden og jeg har fått løpe masse løs.
Når jeg har puttet snuta ned i vannet har barten blitt helt stiv av is etterpå og så blir den klissvåt igjen når vi kommer inn i varmen. Rart!
Vi har trent litt innimellom også, når det har passet oss - eller meg...
Mor synes at jeg har vært litt mere "selvstendig" de siste dagene.
Men alltså, når det kommer en elghund (gråhund) gående, så må man jo finne ut om det er mulig å leke med den, selv om den går i bånd. Det kunne jo hende...Og da må jo mor bare vente på meg tills jeg er ferdig med å finne ut av det jeg lurte på. Det synes jeg er logisk.
Og man kan ikke holde på å trene på "sitt og bli sittende" helt i starten på en skogstur. Da handler det jo om å løpe!!!
Hun må da skjønne det.
Men utover det klager hun ikke så mye på meg. Ikke far heller.
Her om kvelden satt vi alle sammen nede i underetasjen og tittet i den firkantete saken som har bilder som beveger seg.
Det er ikke så ofte vi gjør det, men nå var det noe som både mor og far syntes var bra der.
Jeg lå på gulvet og tenkte på middagen som ble så fort borte, når jeg hørte at det var noen som bjeffet.
Bjeff pleier å komme utefra, så jeg stilte meg på bakbena og kikket ut av vinduet i døren, men der var ingen hund som svarte på mine voff, så etter en stund ga jeg opp.
Så bjeffet det igjen og da kikket jeg jo en gang til. Fortsatt ingen hund der ute.
Mor og far satt der og lo i smug uten at jeg forstod hva det var som var så morsomt...
Men til sist fikk jeg forklaringen.
Det var inne i den firkanten de var, hundene som bjeffet, store og små og det hørtes ut som de hadde det hyggelig. (Vi så på Valpekullet. Red anm.) Jeg så dem godt og tenkte at de kanskje egentlig var bak firkanten, men det var de ikke. Nei vel...
Jeg lurer litt på hvordan de kom inn der og hvofor de ikke kom ut. Ikke luktet det noe av dem heller. Jeg sjekket jo det, selvfølgelig. Merkelig...
Det er forresten ganske så interessant å følge med på en del ting inni den greia.
I dag for eksempel, satt jeg sammen med far og kikket på små mennesker som fløy fra den ene enden av ruta og landet i den andre. Skihopping sa far at det hette. Jeg fulgte nøye med hele veien.
Jeg vet hva hopp er, men ski har jeg ikke hørt om før.
Jeg kan hoppe uten ski, jeg.
I dag har jeg hatt kort visitt av Wilje og vi har lekt i hagen, men Wilje har nettopp hatt den der løpetiden som mor og far todde jeg snat skulle ha, men som ikke har kommet ennå, så hun var ekstra streng og ville ikke løpe like mye som jeg. Det var hyggelig likevel at de var innom og jeg vet at vi kommer til å treffes neste helg også for Wilje skal sitte på med oss når vi reiser til Lillestrøm.
Så har vi vært på Stavsberg og kikket i esker og båret ting og tang igjen. Det tar visst aldri slutt på det loftet...
Rett som det var kom Eva og Nils innom. Det var kjemphyggelig, for jeg har ikke sett dem på lenge og jeg måtte hoppe opp på Eva mange ganger for å si at jeg syntes det var fint å se henne og hvor var Ludvig forresten..? Hun fikk en hel masse potemerker på jakken sin og mor ble litt flau. Det gjorde ikke noe, sa Eva, for de var på vei til skogen med Ludvig - som måtte vente i bilen denne gangen. Jeg kan heller ikke forstå at det er noe problem med potemerker hverken her eller der. Jeg har da fine poter!?!
Nå er det kveld igjen. Jeg har fått middag og et deilig okseøre til forrett. Så har jeg blitt kammet mot min vilje, men når det først er overstått er det ganske greit. Det følger jo med godbiter etterpå. Vi har gått kveldsrunden og nå ligger jeg på gulvet og lufter mageskinnet. Mor og far hører å musikk, det brenner på peisen og de har tent stearinlys. Da er det bare deilig å være hund.
Ha en fin kveld, dere også.
Hei då!
Det begynte med helt vanlig kaldt i begynnelsen av uken; om nettene og morgnene, sånn som det har vært før og noen dager har det vært kaldt hele dagen også. Men i går når vi skulle gå til jobbet begynte det å regne oppå det som var frossent fra før og det ble en interessant kombinasjon.
Både mor og jeg hadde problemer med å holde styr på alle bena.
Mine gikk i alle retninger innimellom og mor skled bortover asfalten når jeg dro i båndet.
Til sist måtte jeg gå pent ved foten hele tiden, så vi ikke alldeles mistet kontrollen på hverandre.
Alle bladene og papirbitene som lå langs veien satt fast i isen og prasslet og krisslet ekstra mye når de var glasserte på den måten. Morsomt!
Vi har hatt mulighet til å gå litt ekstra turer på morgenen og til og med på dagen et par ganger og det har vært veldig fint, for det har vært sol ute og da er det best å være utendørs.
Vi har gått både i skogen og langs stranden og jeg har fått løpe masse løs.
Når jeg har puttet snuta ned i vannet har barten blitt helt stiv av is etterpå og så blir den klissvåt igjen når vi kommer inn i varmen. Rart!
Vi har trent litt innimellom også, når det har passet oss - eller meg...
Mor synes at jeg har vært litt mere "selvstendig" de siste dagene.
Men alltså, når det kommer en elghund (gråhund) gående, så må man jo finne ut om det er mulig å leke med den, selv om den går i bånd. Det kunne jo hende...Og da må jo mor bare vente på meg tills jeg er ferdig med å finne ut av det jeg lurte på. Det synes jeg er logisk.
Og man kan ikke holde på å trene på "sitt og bli sittende" helt i starten på en skogstur. Da handler det jo om å løpe!!!
Hun må da skjønne det.
Men utover det klager hun ikke så mye på meg. Ikke far heller.
Her om kvelden satt vi alle sammen nede i underetasjen og tittet i den firkantete saken som har bilder som beveger seg.
Det er ikke så ofte vi gjør det, men nå var det noe som både mor og far syntes var bra der.
Jeg lå på gulvet og tenkte på middagen som ble så fort borte, når jeg hørte at det var noen som bjeffet.
Bjeff pleier å komme utefra, så jeg stilte meg på bakbena og kikket ut av vinduet i døren, men der var ingen hund som svarte på mine voff, så etter en stund ga jeg opp.
Så bjeffet det igjen og da kikket jeg jo en gang til. Fortsatt ingen hund der ute.
Mor og far satt der og lo i smug uten at jeg forstod hva det var som var så morsomt...
Men til sist fikk jeg forklaringen.
Det var inne i den firkanten de var, hundene som bjeffet, store og små og det hørtes ut som de hadde det hyggelig. (Vi så på Valpekullet. Red anm.) Jeg så dem godt og tenkte at de kanskje egentlig var bak firkanten, men det var de ikke. Nei vel...
Jeg lurer litt på hvordan de kom inn der og hvofor de ikke kom ut. Ikke luktet det noe av dem heller. Jeg sjekket jo det, selvfølgelig. Merkelig...
Det er forresten ganske så interessant å følge med på en del ting inni den greia.
I dag for eksempel, satt jeg sammen med far og kikket på små mennesker som fløy fra den ene enden av ruta og landet i den andre. Skihopping sa far at det hette. Jeg fulgte nøye med hele veien.
Jeg vet hva hopp er, men ski har jeg ikke hørt om før.
Jeg kan hoppe uten ski, jeg.
I dag har jeg hatt kort visitt av Wilje og vi har lekt i hagen, men Wilje har nettopp hatt den der løpetiden som mor og far todde jeg snat skulle ha, men som ikke har kommet ennå, så hun var ekstra streng og ville ikke løpe like mye som jeg. Det var hyggelig likevel at de var innom og jeg vet at vi kommer til å treffes neste helg også for Wilje skal sitte på med oss når vi reiser til Lillestrøm.
Så har vi vært på Stavsberg og kikket i esker og båret ting og tang igjen. Det tar visst aldri slutt på det loftet...
Rett som det var kom Eva og Nils innom. Det var kjemphyggelig, for jeg har ikke sett dem på lenge og jeg måtte hoppe opp på Eva mange ganger for å si at jeg syntes det var fint å se henne og hvor var Ludvig forresten..? Hun fikk en hel masse potemerker på jakken sin og mor ble litt flau. Det gjorde ikke noe, sa Eva, for de var på vei til skogen med Ludvig - som måtte vente i bilen denne gangen. Jeg kan heller ikke forstå at det er noe problem med potemerker hverken her eller der. Jeg har da fine poter!?!
Nå er det kveld igjen. Jeg har fått middag og et deilig okseøre til forrett. Så har jeg blitt kammet mot min vilje, men når det først er overstått er det ganske greit. Det følger jo med godbiter etterpå. Vi har gått kveldsrunden og nå ligger jeg på gulvet og lufter mageskinnet. Mor og far hører å musikk, det brenner på peisen og de har tent stearinlys. Da er det bare deilig å være hund.
Ha en fin kveld, dere også.
Hei då!
onsdag 16. november 2011
Vaggsång till Bella
(Melodi (och ett par lånade linjer): Sov lilla Totte)
Sov lilla Bella
Du ska inte skälla
även om grannens svarta katt
går förbi i natt
Skuggor som rör sig
eller vad de nu har för sig
är inga spöken, om du tror
som där ute bor
Vinden susar runt omkring vårt hus
Trädens grenar rör sig, blinkar gör ett ljus
Visst kan det va' läskigt
men du är ju innomhus
Hunden som ser ut att vilja in
genom fönstret, det är spegelbilden din
Den är inte farlig
lilla vännen min
Lugnt kan du sova
Det kan matte lova
Blunda så kommer snart John Blund
till en mörkrädd hund.
Sov lilla Bella
Du ska inte skälla
även om grannens svarta katt
går förbi i natt
Skuggor som rör sig
eller vad de nu har för sig
är inga spöken, om du tror
som där ute bor
Vinden susar runt omkring vårt hus
Trädens grenar rör sig, blinkar gör ett ljus
Visst kan det va' läskigt
men du är ju innomhus
Hunden som ser ut att vilja in
genom fönstret, det är spegelbilden din
Den är inte farlig
lilla vännen min
Lugnt kan du sova
Det kan matte lova
Blunda så kommer snart John Blund
till en mörkrädd hund.
søndag 13. november 2011
Turalleri, turallera, ut på langtur hver da'
Hallo!
Wilje "Portis" kom i går sammen med matmor Lise, som jeg hadde håpet, og det var kjempehyggelig.
Først var hun - Wilje alltså - litt streng og sa at jeg måtte oppføre meg ordentlig. Men det gikk fort over og så løp vi rundt bærbuskene og lekte sisten tills mor hadde fått på seg skoene.
Så bar det avgårde mot Stavsberg, men ikke strake veien. Vi gikk via "Kubakken" gjennom både Furuberget og Frøbergsberget før vi kom oss ut på asfaltvei igjen, for da kunne vi få løpe løse og kose oss med alle de luktene vi ville og så kunne vi hoppe og sprette sammen så lenge vi var inne i skogen.
Dessuten kom turen til å ta legere tid og det var visst litt av vitsen. Sånne vitser liker jeg.
Vi trente litt også, men jeg syntes det var mye forlangt, for jeg ville helst leke med Wilje hele tiden. Wilje var flinkere, men så er hun jo litt eldre da.
Utenfor huset til Lars og Stine var det nesten bare jord nå og et stort hull på den ene siden.
Vi fikk ikke bli med inn og holdt en aldri så liten kalgesang der vi satt, alene og forlatt.
Wilje hadde melodistemmen og jeg var korist.
Det ble veldig vakkert og sørgmodig.
Det ble bestemt at vi skulle gå tilbake også og ikke sitte på med far, sånn at vi fikk enda litt mere turgåing, men da gikk vi strakest mulig vei for mor og Lise var sultne og slitne i bena.
Det var ingen som spurte hvordan det var med oss to firbente...
Ut på kvellingen kom Sondre som jo skulle overnatte her.
Det er alltid hyggelig med besøk for jeg får automatisk litt mere oppmerksomhet da. Gjester er høflige på den måten.
Siden Sondre skulle opp i otta i morges og vi andre var litt medtatte etter den lange turen - og far hadde jo båret masse ting og tang - samt James Bond til langt over sengetid i forgår, så ble sengetiden desto tidligere i går og vi sov som stokker og steiner alle sammen tills klokken ringte - passe til frokostserveringen.
Siden det stort sett er mor og jeg som er morgenfugler her i huset, så sørget vi for Sondres oppvåkning, bespisning og frakt til møtested for ivrige janitsjarkorpsere. Konkurransen skulle foregå i Elverum. En årlig foreteelse mellom lokale janitsjarkorps.
Det var både månelyst og stjerneklart i morges og dermed også kaldt, så det var rim på bilen som adde stått ute i natt.
Det er mange dager siden vi har sett både månen og solen, for det har enten vært tåke eller overskyet. Nå lå det an til å bli en ekstra fin søndag.
Når far våknet etterhvert, fant han ut av at han var "snørrfull" og bestemte seg for å holde seg innendørs med sin hoste og forkjølelse.
Stakkars han - på fars dag og det hele.
Siden det var fint vær så bestemte mor og jeg oss for lang tur i dag også.
Vi gikk opp til Furuberget og mor hadde med en leke som hun gjemte og jeg skulle søke etter. Jeg var flinkest første gangen, for da tok jeg den med tilbake igjen. Etterpå bare fant jeg den og så løp jeg videre. Det var visst ikke helt etter boka, men morsomt likevel. Og så trente vi jo på innkalling og litt annet sånn innimellom.
Til sist gik vi ned til soppstedet. Det kunne jo hende at det var en sen trompetkantarell igjen. Man må jo være (s)opp-timist.
Men det fantes ikke en eneste sopp. Ikke en stilk en gang. De var alldeles spor(e)løst forsvunnet.
Samme det, foresten. Jeg spiser ikke sånne likevel.
Hjemme igjen tok mor fatt på pelargonenes inntogsmarsj i kjelleren. (Apropos Janitjarer og Bojarer og andre marsjerere...)
Hun bar og bar og far stor i kjelleren og bar seg over alle pottene som skulle plaseres (selv om flere av dem hadde gått dukken av for mye regn og et par isende netter med nordavind).
Nå er de i hus i alle fall og står fint plassert på hyller og krakker. Det er far veldig bra på. Det er han som er ordensmann her.
Jeg var selvfølgelig allestedes nærværende og sjekket opp hva som foregikk og hvordan det gikk for seg, tok tak i det av interesse jeg kunne få tak i (kluter (trasor), krukker osv), og deltok med den største innlevelse og begeistring.
Dessuten påbegynte jeg et nytt hull, utbedret et gammelt og forsøkte å gjenopprette et nedlagt.
Jeg blir alltid hindret i disse mine egne initiativ. Kan dere forstå det?
Nå har vi alle spist middag og jeg kan slappe av i sofaen mens mor skriver det jeg dikterer.
Vi skal gå kveldsrunden rundt kvartalet om en liten stund og så tror jeg jammen det blir godt med litt kveldskos før sengetid.
Sondre kom nettopp innom og hentet sine saker og kunne fortelle at korpset han spilller i (HUK - Hamar Ungdomskorps) gikk av med seieren i dag. Flinkeste!
Hipp hurra!!!!
Nå må jeg dessverre avslutte for i dag, for far har lagt ut godbiter som jeg må lete opp. Den slags gjøremål må alltid gjøres øyeblikkelig.
Ha det!!!!
Wilje "Portis" kom i går sammen med matmor Lise, som jeg hadde håpet, og det var kjempehyggelig.
Først var hun - Wilje alltså - litt streng og sa at jeg måtte oppføre meg ordentlig. Men det gikk fort over og så løp vi rundt bærbuskene og lekte sisten tills mor hadde fått på seg skoene.
Så bar det avgårde mot Stavsberg, men ikke strake veien. Vi gikk via "Kubakken" gjennom både Furuberget og Frøbergsberget før vi kom oss ut på asfaltvei igjen, for da kunne vi få løpe løse og kose oss med alle de luktene vi ville og så kunne vi hoppe og sprette sammen så lenge vi var inne i skogen.
Dessuten kom turen til å ta legere tid og det var visst litt av vitsen. Sånne vitser liker jeg.
Vi trente litt også, men jeg syntes det var mye forlangt, for jeg ville helst leke med Wilje hele tiden. Wilje var flinkere, men så er hun jo litt eldre da.
Utenfor huset til Lars og Stine var det nesten bare jord nå og et stort hull på den ene siden.
Vi fikk ikke bli med inn og holdt en aldri så liten kalgesang der vi satt, alene og forlatt.
Wilje hadde melodistemmen og jeg var korist.
Det ble veldig vakkert og sørgmodig.
Det ble bestemt at vi skulle gå tilbake også og ikke sitte på med far, sånn at vi fikk enda litt mere turgåing, men da gikk vi strakest mulig vei for mor og Lise var sultne og slitne i bena.
Det var ingen som spurte hvordan det var med oss to firbente...
Ut på kvellingen kom Sondre som jo skulle overnatte her.
Det er alltid hyggelig med besøk for jeg får automatisk litt mere oppmerksomhet da. Gjester er høflige på den måten.
Siden Sondre skulle opp i otta i morges og vi andre var litt medtatte etter den lange turen - og far hadde jo båret masse ting og tang - samt James Bond til langt over sengetid i forgår, så ble sengetiden desto tidligere i går og vi sov som stokker og steiner alle sammen tills klokken ringte - passe til frokostserveringen.
Siden det stort sett er mor og jeg som er morgenfugler her i huset, så sørget vi for Sondres oppvåkning, bespisning og frakt til møtested for ivrige janitsjarkorpsere. Konkurransen skulle foregå i Elverum. En årlig foreteelse mellom lokale janitsjarkorps.
Det var både månelyst og stjerneklart i morges og dermed også kaldt, så det var rim på bilen som adde stått ute i natt.
Det er mange dager siden vi har sett både månen og solen, for det har enten vært tåke eller overskyet. Nå lå det an til å bli en ekstra fin søndag.
Når far våknet etterhvert, fant han ut av at han var "snørrfull" og bestemte seg for å holde seg innendørs med sin hoste og forkjølelse.
Stakkars han - på fars dag og det hele.
Siden det var fint vær så bestemte mor og jeg oss for lang tur i dag også.
Vi gikk opp til Furuberget og mor hadde med en leke som hun gjemte og jeg skulle søke etter. Jeg var flinkest første gangen, for da tok jeg den med tilbake igjen. Etterpå bare fant jeg den og så løp jeg videre. Det var visst ikke helt etter boka, men morsomt likevel. Og så trente vi jo på innkalling og litt annet sånn innimellom.
Til sist gik vi ned til soppstedet. Det kunne jo hende at det var en sen trompetkantarell igjen. Man må jo være (s)opp-timist.
Men det fantes ikke en eneste sopp. Ikke en stilk en gang. De var alldeles spor(e)løst forsvunnet.
Samme det, foresten. Jeg spiser ikke sånne likevel.
Hjemme igjen tok mor fatt på pelargonenes inntogsmarsj i kjelleren. (Apropos Janitjarer og Bojarer og andre marsjerere...)
Hun bar og bar og far stor i kjelleren og bar seg over alle pottene som skulle plaseres (selv om flere av dem hadde gått dukken av for mye regn og et par isende netter med nordavind).
Nå er de i hus i alle fall og står fint plassert på hyller og krakker. Det er far veldig bra på. Det er han som er ordensmann her.
Jeg var selvfølgelig allestedes nærværende og sjekket opp hva som foregikk og hvordan det gikk for seg, tok tak i det av interesse jeg kunne få tak i (kluter (trasor), krukker osv), og deltok med den største innlevelse og begeistring.
Dessuten påbegynte jeg et nytt hull, utbedret et gammelt og forsøkte å gjenopprette et nedlagt.
Jeg blir alltid hindret i disse mine egne initiativ. Kan dere forstå det?
Nå har vi alle spist middag og jeg kan slappe av i sofaen mens mor skriver det jeg dikterer.
Vi skal gå kveldsrunden rundt kvartalet om en liten stund og så tror jeg jammen det blir godt med litt kveldskos før sengetid.
Sondre kom nettopp innom og hentet sine saker og kunne fortelle at korpset han spilller i (HUK - Hamar Ungdomskorps) gikk av med seieren i dag. Flinkeste!
Hipp hurra!!!!
Nå må jeg dessverre avslutte for i dag, for far har lagt ut godbiter som jeg må lete opp. Den slags gjøremål må alltid gjøres øyeblikkelig.
Ha det!!!!
lørdag 12. november 2011
En helt vanlig uke
God morgen!
I dag sov vi mere enn en time lengere enn vi pleier, men mor og jeg ble sittende å se på Jamen Bond til sent i går kveld. Vi pleier ikke å se så mye på TV, men i går ble det slik.
Uka som gikk var egentlig ganske så helt vanlig, helt til i går.
Da hadde vi ekstra god tid til å gå til jobben og da ble det en ekstra lang omvei også.
Nede ved Domkirkeodden traff vi Keyla Bordercollie. Hun som jeg lekte så fint med i sommer.
Nå var det lang tid og flere både kilo og centimeter siden vi hadde sett hverandre, så det tok litt tid før vi kom på hvem vi var. Men det var like morsomt å leke for det.
Keyla og hennes matmor hadde med ball. Den fikk Keyla ha for seg selv. Jeg liker bedre at vi løper rundt og finter hverandre.
Etter den turen var det greit å gå på jobb og i følge mor, var min formiddagssøvn dyp.
Far skulle ikke hente meg, så jeg måtte vente til mor var ferdig med allt sit. Det er visst alltid noe som skal fikses før hun greier å komme seg i klær og sko så vi kan gå. Jeg blir av og til lettere utålmodig på all den fiksinga og prøver å si at hun må forte seg, men hun bare hysjer på meg og fortsetter med sit. Sukk.
Omsider kom vi oss ut og da gikk vi ikke hjem, men til postkontoret. Der kan jeg være med inn, så det er et bra sted.
Vi traff en Kinesisk nakenhund inne på posten. Han var ikke stor men tøff og vi hadde begge veldig lyst å leke når vi kom ut og hoppet og spratt så godt vi kunne med kobbel på. Vi kunne ikke være løse midt i byen med mange biler rundt. Det var synd, for det er mye greiere å snakke sammen når en ikke sitter fast i noe.
Mor var litt redd for at jeg skulle være for tung på labben for ham. Hun skjønner ingenting. Klart jeg er mere forsiktig med en sånn liten en!
Matmor til han lille tassen lurte på hva jeg var for noe, så mor fortalte og jenta ble veldig fornøyd, for hun hadde hørt om rasen, men ikke sett noen i virkeligheten før nå.
Det er jo fint at en kan glede noen med sin tilstedeværelse...
Fra posten gikk veien forbi Heros hundebutikk og da var det jeg som bestemte oss for at vi skulle dit og fylle på lageret med belønningsbiter. Man går ikke forbi der uten å stikke innom og det er alltid like hyggelig. Jeg la like så godt labbene på disken og lurte på om det var noe å få her...?
Der traff vi hun som er hundefrisør også. Hun hadde sett noen som meg på utstilling, men ingen med så lange ben.
Hvis mor blir veldig missfornøyd med en klipp en gang, kan vi gå til henne, så fikser hun sikkert det.
Så bestemte vi oss for å gå enda en omvei før vi gikk hjem, for nå synes jeg at jeg må få røre mere på meg og vil ha mye mer aktiviteter også.
Vi gikk om Ankerskogen. (Det hender at far og jeg går den veien også)
Der traff vi en Rottweilergutt som gikk løs. Eieren sa at han var snill - og det var han, så da fikk jeg også være løs.
Vi fikk oss en skikkelig svingom på gresset.
Han hadde med seg en kompis også. En liten Cihuahua. Han ville gjerne være med, men hadde for korte ben, så han sto ved siden av og bjeffet på oss, så hans matmor ble flau (kände sig besvärad).
Mor synes jeg er veldig flink til å komme når hun roper på meg og vi skal gå videre. Det synes jeg også. Men så får jeg alltid masse ros og en godbit eller to, så det er hyggelig å komme.
Til middag i går skulle mor og far ha noe som luktet meget interessant.
Fisk.
Men den fisken var ikke fisket i går. Den var lagret og, som sagt, duftet veldig mye.
Rakfisk hette den, sa de, og så fikk jeg smake en mikroskopisk smule. (Rakfisk er Norges svar på surströmming, bara mycket mildare och gjord på öring. Red. anm)
Mmmmmm! Godt!
Den likte jeg, så den havnet langt inn på spisebordet, så jeg ikke skulle bli fristet til å smake på egen tass når ingen så.
Etterpå fikk jeg servert noen bittesmå biter (hvorfor skal det alltid være så smått?) erterbrød (flatbröd/tunnbröd gjort på ärtmjöl och vete) med aldri så lite smør og rakfisk til forret før de vanlige middagskulene.
Jeg kan gjerne ta det flere ganger, jeg.
I dag tror jeg at jeg får treffe Wilje. Wiljes matmor skal kommeå se på noe på Stavsberg og da skal vi gå tur sammen etterpå. Jippi!
Og så får vi overnattingsbesøk i kveld.
Det er Sondre, eldste nevø (systerson) til Lars som skal sove her. Vi må vekke ham tidlig i morgen, for han skal være med og spille i musikkorps og de skal visst på noe konkuranse.
Vi skal greie å vekke ham tidlig vi, bare vi ikke ser på mere James Bond igjen...
Hei hei!
I dag sov vi mere enn en time lengere enn vi pleier, men mor og jeg ble sittende å se på Jamen Bond til sent i går kveld. Vi pleier ikke å se så mye på TV, men i går ble det slik.
Uka som gikk var egentlig ganske så helt vanlig, helt til i går.
Da hadde vi ekstra god tid til å gå til jobben og da ble det en ekstra lang omvei også.
Nede ved Domkirkeodden traff vi Keyla Bordercollie. Hun som jeg lekte så fint med i sommer.
Nå var det lang tid og flere både kilo og centimeter siden vi hadde sett hverandre, så det tok litt tid før vi kom på hvem vi var. Men det var like morsomt å leke for det.
Keyla og hennes matmor hadde med ball. Den fikk Keyla ha for seg selv. Jeg liker bedre at vi løper rundt og finter hverandre.
Etter den turen var det greit å gå på jobb og i følge mor, var min formiddagssøvn dyp.
Far skulle ikke hente meg, så jeg måtte vente til mor var ferdig med allt sit. Det er visst alltid noe som skal fikses før hun greier å komme seg i klær og sko så vi kan gå. Jeg blir av og til lettere utålmodig på all den fiksinga og prøver å si at hun må forte seg, men hun bare hysjer på meg og fortsetter med sit. Sukk.
Omsider kom vi oss ut og da gikk vi ikke hjem, men til postkontoret. Der kan jeg være med inn, så det er et bra sted.
Vi traff en Kinesisk nakenhund inne på posten. Han var ikke stor men tøff og vi hadde begge veldig lyst å leke når vi kom ut og hoppet og spratt så godt vi kunne med kobbel på. Vi kunne ikke være løse midt i byen med mange biler rundt. Det var synd, for det er mye greiere å snakke sammen når en ikke sitter fast i noe.
Mor var litt redd for at jeg skulle være for tung på labben for ham. Hun skjønner ingenting. Klart jeg er mere forsiktig med en sånn liten en!
Matmor til han lille tassen lurte på hva jeg var for noe, så mor fortalte og jenta ble veldig fornøyd, for hun hadde hørt om rasen, men ikke sett noen i virkeligheten før nå.
Det er jo fint at en kan glede noen med sin tilstedeværelse...
Fra posten gikk veien forbi Heros hundebutikk og da var det jeg som bestemte oss for at vi skulle dit og fylle på lageret med belønningsbiter. Man går ikke forbi der uten å stikke innom og det er alltid like hyggelig. Jeg la like så godt labbene på disken og lurte på om det var noe å få her...?
Der traff vi hun som er hundefrisør også. Hun hadde sett noen som meg på utstilling, men ingen med så lange ben.
Hvis mor blir veldig missfornøyd med en klipp en gang, kan vi gå til henne, så fikser hun sikkert det.
Så bestemte vi oss for å gå enda en omvei før vi gikk hjem, for nå synes jeg at jeg må få røre mere på meg og vil ha mye mer aktiviteter også.
Vi gikk om Ankerskogen. (Det hender at far og jeg går den veien også)
Der traff vi en Rottweilergutt som gikk løs. Eieren sa at han var snill - og det var han, så da fikk jeg også være løs.
Vi fikk oss en skikkelig svingom på gresset.
Han hadde med seg en kompis også. En liten Cihuahua. Han ville gjerne være med, men hadde for korte ben, så han sto ved siden av og bjeffet på oss, så hans matmor ble flau (kände sig besvärad).
Mor synes jeg er veldig flink til å komme når hun roper på meg og vi skal gå videre. Det synes jeg også. Men så får jeg alltid masse ros og en godbit eller to, så det er hyggelig å komme.
Til middag i går skulle mor og far ha noe som luktet meget interessant.
Fisk.
Men den fisken var ikke fisket i går. Den var lagret og, som sagt, duftet veldig mye.
Rakfisk hette den, sa de, og så fikk jeg smake en mikroskopisk smule. (Rakfisk er Norges svar på surströmming, bara mycket mildare och gjord på öring. Red. anm)
Mmmmmm! Godt!
Den likte jeg, så den havnet langt inn på spisebordet, så jeg ikke skulle bli fristet til å smake på egen tass når ingen så.
Etterpå fikk jeg servert noen bittesmå biter (hvorfor skal det alltid være så smått?) erterbrød (flatbröd/tunnbröd gjort på ärtmjöl och vete) med aldri så lite smør og rakfisk til forret før de vanlige middagskulene.
Jeg kan gjerne ta det flere ganger, jeg.
I dag tror jeg at jeg får treffe Wilje. Wiljes matmor skal kommeå se på noe på Stavsberg og da skal vi gå tur sammen etterpå. Jippi!
Og så får vi overnattingsbesøk i kveld.
Det er Sondre, eldste nevø (systerson) til Lars som skal sove her. Vi må vekke ham tidlig i morgen, for han skal være med og spille i musikkorps og de skal visst på noe konkuranse.
Vi skal greie å vekke ham tidlig vi, bare vi ikke ser på mere James Bond igjen...
Hei hei!
onsdag 9. november 2011
Sladder (skvaller)
Hei!
Nå må jeg få sladre litt.
Min bror i Småland fikk høre av sin nabo Brita, matte til Wilma, at når vi var der hadde Bella tatt seg en tur ned til dem på søndagsmorgenen.
Wilma, som kan kunsten åpne dører, hadde like så godt sluppet inn Bella og "invitert" til frokost på kjøkkenet.
Wilma har i alle år alltid forsvart sin matskål og aldri sluppet andre hunder i nærheten av mat som kunne komme til å bli hennes.
Nå stod de der på kjøkkenet hos Brita og spiste av hversin skål (hvorav den ene var kattens) og hadde det veldig hyggelig sammen.
Ikke rart at Bella syntes det var trivelig i Småland!
Nå må jeg få sladre litt.
Min bror i Småland fikk høre av sin nabo Brita, matte til Wilma, at når vi var der hadde Bella tatt seg en tur ned til dem på søndagsmorgenen.
Wilma, som kan kunsten åpne dører, hadde like så godt sluppet inn Bella og "invitert" til frokost på kjøkkenet.
Wilma har i alle år alltid forsvart sin matskål og aldri sluppet andre hunder i nærheten av mat som kunne komme til å bli hennes.
Nå stod de der på kjøkkenet hos Brita og spiste av hversin skål (hvorav den ene var kattens) og hadde det veldig hyggelig sammen.
Ikke rart at Bella syntes det var trivelig i Småland!
søndag 6. november 2011
Lang søndag
Ja, jeg hadde helt rett i mine misstanker og mors trusler (hot) om mere klipping var ikke tomme.
Hadde jeg tenkt meg om i morges, så hadde jeg ikke vekket henne så tidlig. Hun kunne ha fått lov å sove hele dagen for meg alltså.
Men gjort er gjort og etter morgentur og frokost begynte elendigheten. Jeg ble kammet og kammet og en masse floker (tovor) ble funnet og det var langt fra behagelig. Heldigvis finnes det saks også.
Det ble en liten pause når far kom seg opp av sengen, for da skulle det spises mere frokost.
Så fikk jeg en liten tur til og intetanende kom jeg hjem til ny klippeseanse. Denne gangen med maskin.
Som jeg sa igår, så liker jeg ikke bzzzzzzende dingser, og i hvertfall ikke PÅ meg, så far måtte trå til med støttende tilstedeværelse både for mor og meg - og som godteriautomat for meg. Det hjelper på mye og jeg fant ut at jeg ikke døde av dette heller.
Det går til nøds ann å bli bzzzzet på den bakere delen av kroppen, sånn ca. frem til skuldrene, men halsen og frembena vil jeg ha meg frabedt at noen bzzzzer på!
Det var ikke særlig morsomt å stå stille lenge og når jeg syntes at jeg hadde vært tålmodig lenge nok, så satte jeg meg, la meg og gjorde ganske mange snedige triks for å åle meg unna.
Men nei.
Jeg er sta (envis), men mor er enda verre, så det var bare å finne seg i det og ble to laaange timer for oss alle tre.
Bena og halsen måtte til sist tas med saks, for der gikk alltså grensa.
I denne omgangen gikk det med en del av sjkegg og bart (mustage) også.
Matpakka mi! Tenk på all den sikringskosten som jeg hadde spart der i tilfelle det skulle bli for lite mat en gang. Nå er det meste borte og hva skal jeg spise da?
Etter hvert ble mor bortimot fornøyd med resultatet. Det var visst bedere enn i går i alle fall. Foten på klippeskjæret skulle etterlate seg 2,5 cm pels, så jeg er ikke klippet helt inn til svoren (svålen) - det skal jo snart bli vinter, hva det nå måtte bety.
Jeg har fine, store krøller (lockar) nå og jeg er veldig myk å ta på. Ørene er fortsatt intakte.
Jeg er spent på hva guttene på skolegården kommer å si når de ser meg neste gang.
Jeg måtte løpe meg noen kjappe (snabba) runder i hagen etterpå og når vi så hadde hvilt litt etter alle de påkjenningene gikk mor og jeg på tur.
Turen endte på Stavsberg og der var nesten hele flokken min samlet; far, Lars og Stine. Erle var hos mormor.
Men for en oppførsel de hadde!
Lars rev ned vegger, Stine og far bar ned ting og tang fra loftet og mor rotet i pappesker og alle surret rundt og det var ingen orden på allting.
Jeg måtte jo sjekke dette loftet igjen. Jeg har vært der en gang før og det går helt fint å gå opp trappen, men ned er verre. Til sist ble jeg båret ned igjen og fikk beskjed om å holde meg der nede.
Etter en stund ga jeg opp å forsøke å følge med på hva de drev med og la meg ved ytterklærne. De lå i alle fall stille.
Med en masse esker stappet inn i bilen dro vi så endelig hjem og jeg kunne slappe av på stuegulvet - trodde jeg. Men når jeg lå der og slappet som best skulle vi ut igjen. I bursdagsselskap (födelsedagskalas).
Det var Thea som fylte 18 år.
(Thea er datter til Kjersti, hun som besøkte oss sammen med Bjørn når vi var til fjells i sommer.)
Det var masse mennesker der, både små og store.
Sondre og Sofie som kom på besøk når jeg var liten og helt ny her (og hoppet og bet), kom også og de syntes jeg hadde blitt mye større og veldig deilig å klappe på.
Jeg viste meg fra min aller beste side og oppførte meg helt eksemplarisk hele kvelden. Selv om det sto matfat i perfekt snutehøyde, så snuste jeg bare ytterst i kanten og tigget bare litt når det så ut som det kanskje var greit.
Etterpå hjalp jeg til med oppvasken og jeg fikk smake litt på noe av maten også - og en aldri så liten (=allt for liten) kakesmule til kaffen.
Nå har vi endelig kommet hjem etter en meget lang søndag.
Far har krabbet under dyna (täcket). Jeg og mor runder av helgen i sofakroken. (Hun har faktisk allerede sovnet - på ryggen med sine fire lange ben i alle himmelretninger. Det ser deilig ut, så nå skal sekretæren også under sin dyne. Red. anm.)
Hei og ha det!
Hadde jeg tenkt meg om i morges, så hadde jeg ikke vekket henne så tidlig. Hun kunne ha fått lov å sove hele dagen for meg alltså.
Men gjort er gjort og etter morgentur og frokost begynte elendigheten. Jeg ble kammet og kammet og en masse floker (tovor) ble funnet og det var langt fra behagelig. Heldigvis finnes det saks også.
Det ble en liten pause når far kom seg opp av sengen, for da skulle det spises mere frokost.
Så fikk jeg en liten tur til og intetanende kom jeg hjem til ny klippeseanse. Denne gangen med maskin.
Som jeg sa igår, så liker jeg ikke bzzzzzzende dingser, og i hvertfall ikke PÅ meg, så far måtte trå til med støttende tilstedeværelse både for mor og meg - og som godteriautomat for meg. Det hjelper på mye og jeg fant ut at jeg ikke døde av dette heller.
Det går til nøds ann å bli bzzzzet på den bakere delen av kroppen, sånn ca. frem til skuldrene, men halsen og frembena vil jeg ha meg frabedt at noen bzzzzer på!
Det var ikke særlig morsomt å stå stille lenge og når jeg syntes at jeg hadde vært tålmodig lenge nok, så satte jeg meg, la meg og gjorde ganske mange snedige triks for å åle meg unna.
Men nei.
Jeg er sta (envis), men mor er enda verre, så det var bare å finne seg i det og ble to laaange timer for oss alle tre.
Bena og halsen måtte til sist tas med saks, for der gikk alltså grensa.
I denne omgangen gikk det med en del av sjkegg og bart (mustage) også.
Matpakka mi! Tenk på all den sikringskosten som jeg hadde spart der i tilfelle det skulle bli for lite mat en gang. Nå er det meste borte og hva skal jeg spise da?
Etter hvert ble mor bortimot fornøyd med resultatet. Det var visst bedere enn i går i alle fall. Foten på klippeskjæret skulle etterlate seg 2,5 cm pels, så jeg er ikke klippet helt inn til svoren (svålen) - det skal jo snart bli vinter, hva det nå måtte bety.
Jeg har fine, store krøller (lockar) nå og jeg er veldig myk å ta på. Ørene er fortsatt intakte.
Jeg er spent på hva guttene på skolegården kommer å si når de ser meg neste gang.
Jeg måtte løpe meg noen kjappe (snabba) runder i hagen etterpå og når vi så hadde hvilt litt etter alle de påkjenningene gikk mor og jeg på tur.
Turen endte på Stavsberg og der var nesten hele flokken min samlet; far, Lars og Stine. Erle var hos mormor.
Men for en oppførsel de hadde!
Lars rev ned vegger, Stine og far bar ned ting og tang fra loftet og mor rotet i pappesker og alle surret rundt og det var ingen orden på allting.
Jeg måtte jo sjekke dette loftet igjen. Jeg har vært der en gang før og det går helt fint å gå opp trappen, men ned er verre. Til sist ble jeg båret ned igjen og fikk beskjed om å holde meg der nede.
Etter en stund ga jeg opp å forsøke å følge med på hva de drev med og la meg ved ytterklærne. De lå i alle fall stille.
Med en masse esker stappet inn i bilen dro vi så endelig hjem og jeg kunne slappe av på stuegulvet - trodde jeg. Men når jeg lå der og slappet som best skulle vi ut igjen. I bursdagsselskap (födelsedagskalas).
Det var Thea som fylte 18 år.
(Thea er datter til Kjersti, hun som besøkte oss sammen med Bjørn når vi var til fjells i sommer.)
Det var masse mennesker der, både små og store.
Sondre og Sofie som kom på besøk når jeg var liten og helt ny her (og hoppet og bet), kom også og de syntes jeg hadde blitt mye større og veldig deilig å klappe på.
Jeg viste meg fra min aller beste side og oppførte meg helt eksemplarisk hele kvelden. Selv om det sto matfat i perfekt snutehøyde, så snuste jeg bare ytterst i kanten og tigget bare litt når det så ut som det kanskje var greit.
Etterpå hjalp jeg til med oppvasken og jeg fikk smake litt på noe av maten også - og en aldri så liten (=allt for liten) kakesmule til kaffen.
Nå har vi endelig kommet hjem etter en meget lang søndag.
Far har krabbet under dyna (täcket). Jeg og mor runder av helgen i sofakroken. (Hun har faktisk allerede sovnet - på ryggen med sine fire lange ben i alle himmelretninger. Det ser deilig ut, så nå skal sekretæren også under sin dyne. Red. anm.)
Hei og ha det!
lørdag 5. november 2011
KLippe, klippe, klippe
Vet dere hva de har gjort med meg?!?
De har klippet alle de lange lokkene mine!!!!!!
De føll for saksen som lønnløvene fallt for vinden og nå er jeg mager om bena, till lika om armar och hals.
Far holdt meg og mor klippet i vilden sky. Bare ørene, barten og skjegget ble spart.
Først forsøkte hun med klippemaskinen med fot på skjæret. Men for det første liker jeg ikke sånne dingser som surrer og bzzzz'er og for det andre så funket det ikke. Om det var fordi pelsen var så lang eller om det var noe med foten som ikke passet på skjæret vet ikke jeg, men det endte med alminnelig saksklipping og det syntes jeg var relativt akseptabelt.
Underveis ble jeg servert godbiter i ny og ne og etterpå var det høyst nødvendig å leke med ball i hagen for å få litt utløp for dette som jeg nå hadde blitt utsatt for.
Mor syntes klippen ble vel ujevn og truer med nytt forsøk med klippemaskinen i morgen.
Det får vi se på.
Det kan hende vi blir to om å mene noe om det og det er ikke sikkert at jeg er enig med mor.
Så ble jeg jammen lurt inn i dusjen også. Sjamponert, spylt og tørket.
Etter det ble jeg enda mer vilter og noe fønig var ikke aktuell i dag. Det får være måte på hva en skal finne seg i på en og samme dag!
Ellers hadde vi en fin formiddagstur hjemmefra og helt opp til skogen (Furuberget) med flere treningspass underveis. Dessuten møtte vi en langhåret Vohrsteer som jeg lekte med en liten stund.
Jeg er ganske så flink til å komme når mor kaller inn, og i dag prøvde vi på "sitt" på avstand. Det greide jeg med en gang og mor ble veldig stolt.
Etterpå passet jeg huset helt alene en stund mens mor og far sorterte ting og tang på loftet hos Lars.
Jeg greide det helt fint og spiste ikke på noe annet enn okseøret som jeg fikk når de gikk.
Nå er det tid for middag. Jeg skal få kulene mine med hjemmelaget yoghurt på og mor og far skal ha fisk (uer).
Siden tror jeg at det ikke skjer mere i kveld annet enn en aldri så liten liten aftentur.
Hej då!
De har klippet alle de lange lokkene mine!!!!!!
De føll for saksen som lønnløvene fallt for vinden og nå er jeg mager om bena, till lika om armar och hals.
Far holdt meg og mor klippet i vilden sky. Bare ørene, barten og skjegget ble spart.
Først forsøkte hun med klippemaskinen med fot på skjæret. Men for det første liker jeg ikke sånne dingser som surrer og bzzzz'er og for det andre så funket det ikke. Om det var fordi pelsen var så lang eller om det var noe med foten som ikke passet på skjæret vet ikke jeg, men det endte med alminnelig saksklipping og det syntes jeg var relativt akseptabelt.
Underveis ble jeg servert godbiter i ny og ne og etterpå var det høyst nødvendig å leke med ball i hagen for å få litt utløp for dette som jeg nå hadde blitt utsatt for.
Mor syntes klippen ble vel ujevn og truer med nytt forsøk med klippemaskinen i morgen.
Det får vi se på.
Det kan hende vi blir to om å mene noe om det og det er ikke sikkert at jeg er enig med mor.
Så ble jeg jammen lurt inn i dusjen også. Sjamponert, spylt og tørket.
Etter det ble jeg enda mer vilter og noe fønig var ikke aktuell i dag. Det får være måte på hva en skal finne seg i på en og samme dag!
Ellers hadde vi en fin formiddagstur hjemmefra og helt opp til skogen (Furuberget) med flere treningspass underveis. Dessuten møtte vi en langhåret Vohrsteer som jeg lekte med en liten stund.
Jeg er ganske så flink til å komme når mor kaller inn, og i dag prøvde vi på "sitt" på avstand. Det greide jeg med en gang og mor ble veldig stolt.
Etterpå passet jeg huset helt alene en stund mens mor og far sorterte ting og tang på loftet hos Lars.
Jeg greide det helt fint og spiste ikke på noe annet enn okseøret som jeg fikk når de gikk.
Nå er det tid for middag. Jeg skal få kulene mine med hjemmelaget yoghurt på og mor og far skal ha fisk (uer).
Siden tror jeg at det ikke skjer mere i kveld annet enn en aldri så liten liten aftentur.
Hej då!
fredag 4. november 2011
Småland
Växjö var alltså neste stopp og der skulle mor og far i barnedop.
Dop er for menneskene fant jeg ut av, for jeg var mest i bilen - både når de spiste lunsj og når de var i kirken etterpå - men det var like greit. Jeg kan jo slappe av i bilen, og det var sikkert ikke noe spennende for hunder i kirken. Lunsjen hadde kanskje vært interessant, med mange som kunne kose med meg og kanskje en smakebit til meg, men det gikk helt fint uten også. Jeg fikk lufteturer og vann, så det var ikke noe stress, og så hilste jeg på noen av gjestene utenfor kirken, så jeg hadde litt oversikt.
Jeg tror mor og far koste seg i alle fall..
Det er mors eldste nevø (brorson) Christian og hans kone Hanna som har fått sønn nummer to og han skulle alltså døpes i Öjaby kyrka i Växjö kommune.
Han heter Isak (Hugo Isak David) og er bitte liten. Jeg så ham så vidt utenfor kirken og han sov hele tiden. Han blir sikkert koselig å leke med når han blir større. Mor er Gudmor til ham.
Isak har en bror som er ett år eldre. Han heter Olle. Jeg blir nok kompis med begge to etter hvert.
Når alt var ferdig ble det ny biltur.
Vi kjørte østover og havnet til sist hjemme hos mors bror Jan-Åke, farfar til Isak og Olle, et sted som heter Järnsida. Det ligger ved en bygd som heter Bergkvara i Kalmar län i Småland og ligger nesten nede ved havet.
Sverige blir bare større og større...
(Jeg har forresten en bror i Smålandsstenar, men det er i andre enden av fylket. Han heter Brasse (eller Clayhills Gustave).)
Nå kunde jeg endelig hoppe ut av bilen uten kobbel på og løpe fritt som jeg ville - og det ville jeg jo.
Herlig!
Jeg fikk et tyggeben å leke med og det var deilig å bare være ute.
Etter en stund kom David som er yngste sønnen til Jan-Åke sammen med sin kjæreste Hanna (hun heter det hun også).
De var veldig hyggelige og jeg trives jo veldig godt med litt størrelse på flokken, så dette lovet bra.
Her følte jeg meg virkelig nesten som hjemme.
Jan-Åke var sjefen på kjøkkenet, så jeg passet på å holde meg en del i nærheten av ham. Det kunne jo hende at han trengte litt hjelp med matlagingen eller prøvesmakingen.
Han laget villsvinstek og jeg sørget for at et ble tatt flere smaksprøver underveis, slik at det var garantert god kvalitet - hvilket det også var. Meget god, må jeg si.
Plutselig kom det en hund også.
Det var Vilma, som hører hjemme i en hytte i nærheten. Hun er en blandis og ser nesten ut som en jaktgolden.
Vilma pleier å være mye hos Jan-Åke og de går lange turer sammen, så hun måtte jo sjekke hvem som var på besøk nå.
Jeg ble godtatt som gjest og hun viste meg rundt i området. Det er mest feriehus her og ikke så mange mennesker hjemme på denne tiden av året . Vi hadde en veldig hyggelig stund tils matte Brita kom og hentet henne hjem for kvelden.
Denne natten ble lang og sen, for det var noe med sommer- og vintertid som gjorde at klokkene skulle stilles om. Vi fyrte på peisen og innviet Jan-Åkes nye innglassede terrasse. Mor og Jan-Åke røykte cigar (Bare en liten, mild en og det er bare den ene gangen i året. Jeg lover! Red. anm.) og jeg boffet på alle skyggene der ute i nattsvarten.
Siden jeg ikke har en slik klokke våknet jeg til samme tid som jeg pleier og syntes at i hvert fall mor kunne stå opp. Noe motvillig gikk hun med på det til sist.
Vi tok en liten tissetur før jeg fikk frokost og etter en stund til gikk vi enda en tur og da fikk vi selskap med en annen nabo og hans kongepudelgutt. Det var hyggelig.
Det drøyde en stund før de andre kom seg ut av bingene og fikk i seg frokosten.
Mens vi ventet fikk jeg lårbenet fra steken kvelden før. Det hadde Jan-Åke spart til meg.
Mmmm! Jeg lå lenge ute på gresset og kooooste meg med det. Bare mit villsvinsben.
Jeg fikk spise hele hoftekulen og så syntes mor det var nok. Og det var kanskje greit...
Etter frokosten gikk vi en lang tur utmed stranden.
Vi fikk lov å ta med Vilma også og det var veldig hyggelig, for hun var en super guide og viste meg rundt blandt busker og kratt og vi plasket rundt i vannet, som smakte salt akkurat som vannet utenfor Lerberget. Vi klatret over en veldig bratt trapp over et gjerde, krabbet under stengsel og hoppet over steigjerder, snuste og spiste på det av interesse som kom i vår vei og hadde det så deilig som man bare kan ha det som hund.
Vilma jaget hare også, men det skjønte jeg ikke noe av, så jeg ventet sammen med de andre tills hun kom tilbake.
Etter turen var det dags å lage middag, spise og reise igjen.
Jeg kunne egentlig tenkt meg å blitt noen dager til der borte, for det var veldig hyggelig der og gode smakebiter å få i kjøkkenet, men det var ikke slik det skulle være denne gangen. Kanskje neste gang...
Vi dro tilbake til Billingehus i Skövde, for mor og far syntes visst det var et bra sted for oss. Vi fikk bo på samme rommet som sist og da følte jeg meg jo nesten som litt hjemme i alle fall.
Kaninharene var ute nå også, men ville ikke la seg undresøke nærmere nå heller.
Denne natten sov jeg mest hos far, for jeg hørte mor sa at han kunne følge meg hvis jeg måtte ut en tur til natten og da var det jo strategisk å plasere seg der. (De tror ikke jeg skjønner hva de sier...)
Når mor kom fra frokosten neste morgen hadde hun med seg litt leverpostei til meg.
Det var dags for ormekuren (avmaskningskuren) man må ta når man har vært i Sverige. Det smakte godt.
En skogstur rakk vi også før vi satte oss i bilen og snudde snutene hjemover.
Når vi kom til Arvika skulle det handles og jeg fikk være med en liten runde i byen. Mor handlet på apoteket og systembolaget og far og jeg holdt øye med trafikken utenfor og trådde til med bærehjelp etterpå.
Jeg får ikke være med inn i matbutikkene (som jo burde være en selvfølge for en som har så god nese for god mat...), så da måtte jeg vente i bilen og passe på det som allerede var handlet inn.
Omsider ble de ferdige med shoppingen sin og vi kunne dra videre og etter enda et par timer var vi endelig hjemme.
Det var kjempemorsomt å være på tur, møte alle hyggelige slektinger og nye venner på to og fire ben og snuse masse nye, spennende dufter, men jammen ver det godt å komme hjem igjen også.
Tirsdag var det bare deilig å slappe av på kontoret, men nå er jeg uthvilt og klar for nye eventyr!
Hei då!
Dop er for menneskene fant jeg ut av, for jeg var mest i bilen - både når de spiste lunsj og når de var i kirken etterpå - men det var like greit. Jeg kan jo slappe av i bilen, og det var sikkert ikke noe spennende for hunder i kirken. Lunsjen hadde kanskje vært interessant, med mange som kunne kose med meg og kanskje en smakebit til meg, men det gikk helt fint uten også. Jeg fikk lufteturer og vann, så det var ikke noe stress, og så hilste jeg på noen av gjestene utenfor kirken, så jeg hadde litt oversikt.
Jeg tror mor og far koste seg i alle fall..
Det er mors eldste nevø (brorson) Christian og hans kone Hanna som har fått sønn nummer to og han skulle alltså døpes i Öjaby kyrka i Växjö kommune.
Han heter Isak (Hugo Isak David) og er bitte liten. Jeg så ham så vidt utenfor kirken og han sov hele tiden. Han blir sikkert koselig å leke med når han blir større. Mor er Gudmor til ham.
Isak har en bror som er ett år eldre. Han heter Olle. Jeg blir nok kompis med begge to etter hvert.
Når alt var ferdig ble det ny biltur.
Vi kjørte østover og havnet til sist hjemme hos mors bror Jan-Åke, farfar til Isak og Olle, et sted som heter Järnsida. Det ligger ved en bygd som heter Bergkvara i Kalmar län i Småland og ligger nesten nede ved havet.
Sverige blir bare større og større...
(Jeg har forresten en bror i Smålandsstenar, men det er i andre enden av fylket. Han heter Brasse (eller Clayhills Gustave).)
Nå kunde jeg endelig hoppe ut av bilen uten kobbel på og løpe fritt som jeg ville - og det ville jeg jo.
Herlig!
Jeg fikk et tyggeben å leke med og det var deilig å bare være ute.
Etter en stund kom David som er yngste sønnen til Jan-Åke sammen med sin kjæreste Hanna (hun heter det hun også).
De var veldig hyggelige og jeg trives jo veldig godt med litt størrelse på flokken, så dette lovet bra.
Her følte jeg meg virkelig nesten som hjemme.
Jan-Åke var sjefen på kjøkkenet, så jeg passet på å holde meg en del i nærheten av ham. Det kunne jo hende at han trengte litt hjelp med matlagingen eller prøvesmakingen.
Han laget villsvinstek og jeg sørget for at et ble tatt flere smaksprøver underveis, slik at det var garantert god kvalitet - hvilket det også var. Meget god, må jeg si.
Plutselig kom det en hund også.
Det var Vilma, som hører hjemme i en hytte i nærheten. Hun er en blandis og ser nesten ut som en jaktgolden.
Vilma pleier å være mye hos Jan-Åke og de går lange turer sammen, så hun måtte jo sjekke hvem som var på besøk nå.
Jeg ble godtatt som gjest og hun viste meg rundt i området. Det er mest feriehus her og ikke så mange mennesker hjemme på denne tiden av året . Vi hadde en veldig hyggelig stund tils matte Brita kom og hentet henne hjem for kvelden.
Denne natten ble lang og sen, for det var noe med sommer- og vintertid som gjorde at klokkene skulle stilles om. Vi fyrte på peisen og innviet Jan-Åkes nye innglassede terrasse. Mor og Jan-Åke røykte cigar (Bare en liten, mild en og det er bare den ene gangen i året. Jeg lover! Red. anm.) og jeg boffet på alle skyggene der ute i nattsvarten.
Siden jeg ikke har en slik klokke våknet jeg til samme tid som jeg pleier og syntes at i hvert fall mor kunne stå opp. Noe motvillig gikk hun med på det til sist.
Vi tok en liten tissetur før jeg fikk frokost og etter en stund til gikk vi enda en tur og da fikk vi selskap med en annen nabo og hans kongepudelgutt. Det var hyggelig.
Det drøyde en stund før de andre kom seg ut av bingene og fikk i seg frokosten.
Mens vi ventet fikk jeg lårbenet fra steken kvelden før. Det hadde Jan-Åke spart til meg.
Mmmm! Jeg lå lenge ute på gresset og kooooste meg med det. Bare mit villsvinsben.
Jeg fikk spise hele hoftekulen og så syntes mor det var nok. Og det var kanskje greit...
Etter frokosten gikk vi en lang tur utmed stranden.
Vi fikk lov å ta med Vilma også og det var veldig hyggelig, for hun var en super guide og viste meg rundt blandt busker og kratt og vi plasket rundt i vannet, som smakte salt akkurat som vannet utenfor Lerberget. Vi klatret over en veldig bratt trapp over et gjerde, krabbet under stengsel og hoppet over steigjerder, snuste og spiste på det av interesse som kom i vår vei og hadde det så deilig som man bare kan ha det som hund.
Vilma jaget hare også, men det skjønte jeg ikke noe av, så jeg ventet sammen med de andre tills hun kom tilbake.
Etter turen var det dags å lage middag, spise og reise igjen.
Jeg kunne egentlig tenkt meg å blitt noen dager til der borte, for det var veldig hyggelig der og gode smakebiter å få i kjøkkenet, men det var ikke slik det skulle være denne gangen. Kanskje neste gang...
Vi dro tilbake til Billingehus i Skövde, for mor og far syntes visst det var et bra sted for oss. Vi fikk bo på samme rommet som sist og da følte jeg meg jo nesten som litt hjemme i alle fall.
Kaninharene var ute nå også, men ville ikke la seg undresøke nærmere nå heller.
Denne natten sov jeg mest hos far, for jeg hørte mor sa at han kunne følge meg hvis jeg måtte ut en tur til natten og da var det jo strategisk å plasere seg der. (De tror ikke jeg skjønner hva de sier...)
Når mor kom fra frokosten neste morgen hadde hun med seg litt leverpostei til meg.
Det var dags for ormekuren (avmaskningskuren) man må ta når man har vært i Sverige. Det smakte godt.
En skogstur rakk vi også før vi satte oss i bilen og snudde snutene hjemover.
Når vi kom til Arvika skulle det handles og jeg fikk være med en liten runde i byen. Mor handlet på apoteket og systembolaget og far og jeg holdt øye med trafikken utenfor og trådde til med bærehjelp etterpå.
Jeg får ikke være med inn i matbutikkene (som jo burde være en selvfølge for en som har så god nese for god mat...), så da måtte jeg vente i bilen og passe på det som allerede var handlet inn.
Omsider ble de ferdige med shoppingen sin og vi kunne dra videre og etter enda et par timer var vi endelig hjemme.
Det var kjempemorsomt å være på tur, møte alle hyggelige slektinger og nye venner på to og fire ben og snuse masse nye, spennende dufter, men jammen ver det godt å komme hjem igjen også.
Tirsdag var det bare deilig å slappe av på kontoret, men nå er jeg uthvilt og klar for nye eventyr!
Hei då!
Bortreist
Hei allesammen!
Unskylld, unskyld, unskyld at vi ikke har vært på nett på en stund.
Vi har nemlig vært bortreist noen dager og når vi kom tilbake fikk mor det travelt på jobb, så det ble ikke noe skriving av.
Det var da alltså sist fredag som vi dro.
Først var vi på jobb en liten tur og så var vi i byen og ordnet noen ærend. Blandt annet fikk jeg meg en regnfrakk. Lyseblå og med litt reflekser på og jeg tar meg veldig godt ut i den, det så jeg i et vindu i dag.
Når alt var ordnet dro vi hjem og lagde nistepakke (matpaket).
Mor gikk vekdig fort frem og tilbake og gjorde en masse ting på en gang. Det pleier hun ikke å gjøre, så jeg ble litt sånn jeg også og litt rampete (busig) også...
Til sist fikk mor lokket meg inn i bilen og vi hentet far på jobb.
Mil etter mil etter mil kjørte vi, med bare korte tisse- og drikkepauser.
Etter flere timer kom vi frem til Skövde. Der har jeg aldri vært før, selv om det ligger i Sverige, som jo er mit fødeland.
Sverige er visst større enn jeg visste...
I Skövde skulle vi overnatte på hotell. Det har jeg heller ikke gjort før. Billingehus hette det forresten.
Vi kom inn i et stort rom i et stort hus og mor snakket med en dame bak en skranke og fikk noe med seg (nøkkelkort), mens jeg forsøkte å fortelle at det var langt over spisetid og hva gjorde vi egentlig her..!
Så bar det ivei ned en trapp til en dør som det sto 13 på.
Innenfor var det to store senger som jeg testet før noen rakk å si noe om det. Fine spor ble det etter meg også, uten at noen satte pris på det.
Omsider fikk jeg mat (jag'gu på tide!) og når den hadde sunket litt gikk vi på kveldstur.
Utenfor på en gressplen så vi to rare dyr, som jeg aldri hadde sett før. De var store som en liten hund, så ut som de satt når de sto og hadde kjempelange ører som sto rett opp.
Mor og far sa at det enten var kanin eller hare og jeg gjorde alt jeg kunne for å få dem med så vi kunne se litt nærmere på dem og kanskje finne uta av hva det egentlig var. Men nei da. De er noen or'ntlige treiginger. Og dessuten løp harekaninene vekk når de så oss, så vi er like lite kloke på om det var harer eller kaniner.
Vi surret litt rundt omkring, for vi var jo ikke kjendt der noen av oss, og plutselig fant vi ut at det var masse turstier like ved og et stort friluftsområde i en skog. Som skapt for et hundeliv på hotell!
Men så skulle vi jo sove der da...
Det bodde en hund til der også. Det kunne jeg både høre og lukte. Det var masse andre uvante lukter og lyder og jeg var ikke helt sikker på om dette skulle gå bra, så for sikkerhet skyld valgte jeg å legge meg tett intil mor i hennes seng. (Og det lå hun og peste (flåsade) så hele sengen gynget mesteparten av natten. Red. anm.)
Vi overlvde natten og jeg fikk morgentur og frokost før mor og far gikk og spiste. De spiste forresten på skift for at jeg skulle slippe å være alene på rommet - de er veldig hensynsfulle på den måten. Og så gikk vi en liten tur i skogen igjen før vi hoppet i bilen og kjørte en masse mil igjen.
Neste stopp skulle være Växjö.
Nå blir det en liten stopp i rapporten, for det er tid for middag.
Vi kommer plutselig styrket tilbake.
Heihei!
Unskylld, unskyld, unskyld at vi ikke har vært på nett på en stund.
Vi har nemlig vært bortreist noen dager og når vi kom tilbake fikk mor det travelt på jobb, så det ble ikke noe skriving av.
Det var da alltså sist fredag som vi dro.
Først var vi på jobb en liten tur og så var vi i byen og ordnet noen ærend. Blandt annet fikk jeg meg en regnfrakk. Lyseblå og med litt reflekser på og jeg tar meg veldig godt ut i den, det så jeg i et vindu i dag.
Når alt var ordnet dro vi hjem og lagde nistepakke (matpaket).
Mor gikk vekdig fort frem og tilbake og gjorde en masse ting på en gang. Det pleier hun ikke å gjøre, så jeg ble litt sånn jeg også og litt rampete (busig) også...
Til sist fikk mor lokket meg inn i bilen og vi hentet far på jobb.
Mil etter mil etter mil kjørte vi, med bare korte tisse- og drikkepauser.
Etter flere timer kom vi frem til Skövde. Der har jeg aldri vært før, selv om det ligger i Sverige, som jo er mit fødeland.
Sverige er visst større enn jeg visste...
I Skövde skulle vi overnatte på hotell. Det har jeg heller ikke gjort før. Billingehus hette det forresten.
Vi kom inn i et stort rom i et stort hus og mor snakket med en dame bak en skranke og fikk noe med seg (nøkkelkort), mens jeg forsøkte å fortelle at det var langt over spisetid og hva gjorde vi egentlig her..!
Så bar det ivei ned en trapp til en dør som det sto 13 på.
Innenfor var det to store senger som jeg testet før noen rakk å si noe om det. Fine spor ble det etter meg også, uten at noen satte pris på det.
Omsider fikk jeg mat (jag'gu på tide!) og når den hadde sunket litt gikk vi på kveldstur.
Utenfor på en gressplen så vi to rare dyr, som jeg aldri hadde sett før. De var store som en liten hund, så ut som de satt når de sto og hadde kjempelange ører som sto rett opp.
Mor og far sa at det enten var kanin eller hare og jeg gjorde alt jeg kunne for å få dem med så vi kunne se litt nærmere på dem og kanskje finne uta av hva det egentlig var. Men nei da. De er noen or'ntlige treiginger. Og dessuten løp harekaninene vekk når de så oss, så vi er like lite kloke på om det var harer eller kaniner.
Vi surret litt rundt omkring, for vi var jo ikke kjendt der noen av oss, og plutselig fant vi ut at det var masse turstier like ved og et stort friluftsområde i en skog. Som skapt for et hundeliv på hotell!
Men så skulle vi jo sove der da...
Det bodde en hund til der også. Det kunne jeg både høre og lukte. Det var masse andre uvante lukter og lyder og jeg var ikke helt sikker på om dette skulle gå bra, så for sikkerhet skyld valgte jeg å legge meg tett intil mor i hennes seng. (Og det lå hun og peste (flåsade) så hele sengen gynget mesteparten av natten. Red. anm.)
Vi overlvde natten og jeg fikk morgentur og frokost før mor og far gikk og spiste. De spiste forresten på skift for at jeg skulle slippe å være alene på rommet - de er veldig hensynsfulle på den måten. Og så gikk vi en liten tur i skogen igjen før vi hoppet i bilen og kjørte en masse mil igjen.
Neste stopp skulle være Växjö.
Nå blir det en liten stopp i rapporten, for det er tid for middag.
Vi kommer plutselig styrket tilbake.
Heihei!
Abonner på:
Innlegg (Atom)