Oslo tur/retur

Nå har jeg vært på skikkelig storbytur alltså. I alle fall en liten tur i storbyen.

I går når vi hadde spist frokost gikk far og jeg i forveien for mor bruker så lang tid på å bli ferdig. Etter en stund dukket hun opp med bilen og så bar det av til Oslo.
Jeg har så vidt vært der før, den dagen jeg kom til Norge, men da for vi bare rett gjennom og i følge mor lå jeg på ryggen og sov akkurat da.

Det tar ca 1 1/2 time å kjøre dit og da brukte jeg tiden fornuftig nok til formiddagshvil.

Vi satte fra oss bilen litt utenfor sentrum (på Tveita, ikke så langt fra Hellerud). Jeg hadde jo ikke vært der før, så det var mange spennende ting å lukte på.
Mor var tydeligvis godt kjendt i området og ledet an over en gangbru og opp en trapp. Der oppe stod det noe som liknet på togene som går forbi på Hamar, men dette var T-banen, sa mor.
Det viste seg at vi skulle gå inn på denne greia, som åpnet dørene på siden sin og slapp oss inn. Etterpå gikk dørene igjen og greia begynte å kjøre.
Det satt mange mennesker der inne. Et par barn stod mellom vognene og forsøkte å holde balansen i svingene. En annen hund satt i neste vogn og jeg hadde gjerne hilst på den, men det fikk jeg ikke lov til.
Banen stoppet flere ganger, åpnet dørene, slapp folk ut og inn, lukket dørene og kjørte videre.
Det var i grunnen ganske så trivelig å reise med denne dingsen, for det var flere som ville hilse på meg og mor og far syntes jeg var veldig flink.

Rett som det var skulle vi gå av, men da vi kom ut, var vi likevel liksom inne et sted og det var kjempemange mennesker på en gang som gikk i alle retninger og det var litt vanskelig å holde orden på hvor far og mor var midt opp i allt dette.
Når vi var samlet til sist, gikk vi ut på or'ntilg. Ut i storbygatene.

Det duskregnet i Oslo og det var mange flere biler og busser der enn hjemme og masse mennesker over allt, men med mor på ene siden og far på den andre var det likevel helt greit.

Vi skulle tydeligvis ikke så langt, for rett som det var svingte vi inn i en portgang og lengst inn i bakgården lå en butikk som vi skulle besøke. Bare Jazz heter den og der kunne jeg også få lov å bli med inn.
Det kan være litt kjedelig når både mor og far kikker i butikkhyllene på sånt som jeg ikke er så interesster i, men det var mange som ville hilse på meg her også, så det bel ikke så langsomt likevel.
Far var veldig fornøyd, for han fant noe han hadde lett etter lenge.

En trapp opp lå det en kafé. Dit kunne jeg ikke bli med, men man kunne ta med seg det man hadde kjøpt ned i butikken eller ut i bakgården, så da gjorde vi det og jeg tigget nesten ikke, bare en stund og så ga jeg opp. Men jeg fikk en liten smule til sist når vi skulle gå, for jeg var så flink.

Når vi var ferdige der inne gikk vi ut i Karl Johans gate. Det er hovedgaten i Oslo og den var heller ikke folketom. Puh! Jeg ble nesten litt ør i hodet av alle ben som passerte og alle lyder og lukter også. Men det gikk jo bra da, likevel.

Rett som det var gikk far over gaten uten mor og meg. Han skulle innom et sted hvor jeg ikke kunne være med, sa mor og dro meg med i en annen rettning.
Jeg var ikke helt sikker på om det skulle gå bra og ville helst samle flokken igjen, men mor er jo både bestemt og sta, så det ble som hun ville.

Vi gikk inn i en kjempehall. Oslo S - jernbanestajonen. Ikke for å ta toget, men for at mor syntes at jeg skulle trene på å være i alle mulig slags miljøer.
Ja,ja. Jeg begynte å bli litt trett av alt dette nå, men det var bare å henge med i svingene.

Rulletrapp er skumle greier. Jeg fikk støtte av en mann som ropte til mor når hun absolutt skulle ha meg opp på en sån levende trapp. Men av og til hender det at det  ikke er andre muligheter og da kan det være greit å ha prøvd det en gang. Man må bare være veldig påpasselig når en er oppe (eller nede) der trappen kryper under gulvet og hoppe av med en gang, så ikke potene setter seg fast. Så vi hoppet (mor med et godt grep om halsbåndet mitt) og reddet oss på fast grunn og lot det være med det forsøket for denne gangen. Nå har vi testet det - og overlevd.

Etter en stund inne i den stor hallen gikk vi endelig tilbake til der vi skiltes fra far og der sto han jammen og ventet på oss. Herlig!
Vi tok T-banen igjen, tilbake til dit hvor vi hadde gått på først. Nå følte jeg meg godt vant til denne måten å reise på.
Når vi klev av gikk vi ikke til bilen, men andre veien. Og kan dere gjette hvor vi havnet da? Jo, hos Amie, kusina mi og hennes eiere Solveig og Geir!
Vi ble veldig godt mottatt. Særlig jeg, for Amie hadde ikke spist opp maten sin, så den tok jeg.
Mor syntes det var litt flaut, så hun tilbød Amie min matpakke i stedet, men den vile hun ikke ha.

Vi hadde veldig lyst å leke, men måtte holde oss "på matten", så vi ikke rotet det til og vi måtte være inne for ellers hadde vi blitt lortgriser begge to, for det var veldig vått ute.
Mor og far fikk kaffe og kaker, og det hørtes ut som det smakte godt.

Det ble bare en kort visitt denne gangen, men det blir sikkert ikke siste gangen vi treffes.

Så var det dags for nytt besøk.

Per og Kari har jeg ikke truffet før, men mor og far har kjent dem lenge. Det var hyggelige mennesker og siden det var Per som for øyeblikket hadde kjøkkentjeneste, så ble jeg særlig god venn med ham.
Det var veldig rolig hos dem og det var riktig deilig å slappe av etter byturen. Så fikk jeg middagsmaten min og da var jo allt bra.

Til sist var det på tide å dra hjem igjen. Vi kom hjem sånn passe til sengetid og det var deilig å bare synke ned på teppet hjemme. Jeg tror jeg sovnet med en gang.

I dag har vi ikke gjort annet enn kjente ting og det har vært helt i orden. Men jeg kan gjerne dra til Oslo flere ganger. Det var ingen problem.

Jeg klarer det meste, jeg.

Hei da!

Romjul (mellandagar)

Jaha, så dette er alltså jul.
Jeg har jo lurt på lenge hva allt dette juleriet skulle innebære; julestri, julevask, julestjrener, julenisser (tomtar), julepølse, juleskinke, juleribbe (revben), julegløgg, juledram (nubbe), juleøl, julebrus (must - utan att det egentligen kan jämföras. Must smakar mycket bättre. Red. anm.), julegaver, juletre (det har vi ikke i år), juleengler, julesanger, julaften, julenatt, juledag, juleglede (begonia), jule-, jule-...
Vi har nå julet i mange dager og det har vært veldig trivelig og avslappende.

Julaften var det bare vi tre hjemme.
Mor må se på "Kalle Anka och hans vänner" (Donald) på svensk TV, ellers blir det ikke helt jul. Far skal se og høre Sølvguttene (Oslos bästa gosskör) synge julen inn. Etter det var det mat og så fikk vi julegaver. Jeg også. Det ene paketet åpnet jeg selv og spiste opp med en gang. Det var en griselabb og den var god. I en annen pakke var det en undrelig dings som mor puttet godbiter i og som stod på gulvet og skramlet når den vippet. Det er jeg ikke helt sikker på om jeg liker. Far har forsøkt å få meg til å sette labben på den, men jeg er alltså ikke helt sikker på om jeg vil det. Det er mye bedre at noen andre vipper på den så kulene kommer ut og jeg kan plukke dem opp fra gulvet da.


For å bøte på all mat som vi har fått innabords, så har vi gått ekstra lange turer i det fine solskinnet.
Julaften gikk vi jo til kirken der fars foreldre er gravlagt. Den turen tok 2 1/2 time og ble en mil lang.

Juledagen gikk vi langs Mjøsstranden og hadde med te og matpakke. Far hade laget en egen til meg, med pølseskinn (av ekte tarm) og ribbesvor (svål). Sånne matpakker liker jeg. Da var vi ute i tre timer. Mor fant femti kroner og jeg fant en død fisk. Mor tok med seg sitt funn, men jeg fikk ikke ta med mitt. Det er urettferdig.
Men jeg fant en kompis, en Gordonsettergutt som var like gammel som meg og vi fikk lov å løpe sammen på stranden og det var herlig. Jeg løp til og med fortere enn ham, selv om settere er raske løpere. Fint med lange ben! Hvis jeg ville ha litt pause i løpingen, så plasket jeg ut i vannet for dit ble han ikke med. Det var vel for kaldt for ham. Pyse, hihihi.

I går hadde mor og Eva avtalt å møtes sammen med meg og Ludvig og vi gikk 1 1/2 time i skogen så Ludvig og jeg kunne leke og løpe fritt. Det var kjempemorsomt.
Vi møtte et par hester med mennesker på ryggen der inne i skogen. Mor og Eva ropte på oss, men vi syntes det var så spennende med hestene at vi ikke hørte så godt etter.
Damen på den ene hesten sa at de var vant til hunder og så stod hesten hennes helt stille en stund, så vi fikk snust litt på den. Det var vi svært fornøyde med og så begynte vi å leke med hverandre igjen og hestene promenerte videre sin vei.
Mor og Eva pustet lettet ut, for de sa at det kunne ha gått verre hvis hestene hadde vært redde for oss hunder.
Hmmm, det må jeg tenke litt over...

Ut på ettermiddagen kom Eva, Nils og Martin på besøk - Ludvig måtte være hjemme - og så kom nabo Peer-Ola. Alle ville smake på Janssons fristelse, silden, den svenske juleskinken og på köttbullarna.
Besøk betyr som regel mye kos og muligens litt smakebiter til meg. Men etter alle de lange turene fannt jeg det aller mest behagelig å bare ligge henslengt på gulvet og slappe av og bare høre med et halvt øre på når de pratet om løst og fast.

I dag har jeg mest lyst å sløve. Det har blitt myfrisk luft og masse hygge som jeg må fordøye.
Vi skal hjem til Kjersti i kveld og mor har sagt at hun og jeg skal gå dit. Det er ca 7 km, så det får bli dagens langtur.

I morgen skal vi reise inn til Oslo for å prøve på storbylivet. Det har jeg aldri gjot før, men Ture, bror min som bor hos pappa Ludde har vært i Stockholm og det gikk bra og Gaston bor jo i Gøteborg og det går også fint, så da må vel jeg også klare det.
Vi skal også besøke Per og Kari, som jeg ikke har hilst på før. De er sikkert hyggelige og de har to marsvin i pensjon, men dem får jeg nok ikke leke med. Kanskje rekker vi å si hei til Amie også hvis hun er hjemme og det passer.

Voff og hei!






Vi har sovet mye lenger om morgenen også. Selv jeg har sovet til både kl 8 og nesten til kl 9 en dag.

Det har blåst veldig de to siste nettene og da bråker det ganske så mue rundt omkring. Det er stormen "Dagmar" som herjer ute ved kysten, som sender en liten hilsen over fjellet også.
Nå har jeg vennet meg til blåslydene, men første natten måtte jeg opp og sjekke litt i vinduene en stund. Da kom mor også og vi kikket sammen ut gjennom glasset i balkongdøren.

Jul i stua

Hei alle sammen!

Nå er det da jul i stua - med 110 nisser i alle størrelser på alle mulige steder.
Det har ikke vært som vanlig her i mange dager. Mor og far har laget mat og feiet gulv, tørket støv (damm) og plukket frem nisser (tomtar) og andre rare greier.

I går var vi bare som snarest innom kontoret for å yte nødhjelp til en truende bihulebetennelse (bihåleinfektion), så bar det ut i sentrum og diverse butikker, som for meg var nok så uinteressante bortsett fra all kos og oppmerksomhet som jeg får da.
Det hører med til en slik tur at vi avslutter med en hundebutikk, så jeg geleidet mor inn til Anita's Hund og Katt. Der ble jeg fotografert og skal bli lagt ut på Facebooksiden deres. Kult!

Vel hjemme igjen begynte mor og etter hvert også far å ståke verre med mat og med gulvvask, så jeg la meg på teppet mitt for å slappe av og å nyte de deilige duftene fra kjøkkenet.
Der lå jeg da, intet ont anende når mor kom ut fra badet og tok meg med inn dit igjen.
Jeg vet hva det betyr når døren blir stengt bak meg; Dusj! Usj!!!!
Så der stod jeg og ble bedusjet, besåpet og betørket mens jeg følte meg bedrøvet og frarøvet min identitet i form av deilige dufter i skjegg og pels.
Julebad, sa mor og alle må være rene til jul, sa far.
Det er bare det at jeg får så utrolig mye spring i bena når jeg har stått stille så lenge og bare måttet finne meg i allt mulig og nå er det så kaldt ute at jeg ikke får gå ut med klissvåt pels og da må jeg få ut allt springet inne på et eller annet vis. Det er ikke bare enklet.

Det hele ble glemt når Erle kom sammen med Lars og Stine.
Erle har begynt å gå, så jeg har hatt fulle hyre med å følge med.
Men nå har hun fått vasket ørene sine til jul, hun også. Det har jeg sørget for.

Etter en stund begynte det å komme frem masse mat på kjøkkenbenken og det duftet herlig av pølser, skinke, ribbe (revben) og en mye annet. Mmmmm

De spiste mye og lenge og til sist fikk jeg smakebiter i skåla mi, jeg også.
Jeg synes jo som alltid att mor og far er gjerrige (snåla) på smakebitene, men de sier at det ikke er bra for hunder å spise så mye menneskemat.
Hva med dem selv, da? Har de så godt av all den maten?
Etter middagen satt nemlig alle i sofaen og stønnet over at de var så mette.
Jeg kunne ha hjulpet dem, jeg!

I dag er det julaften. Det er strålende sol ute, glittrende snø og akkurat passe kaldt.
Vi skal gå langtur til kirkegården der fars foreldre ligger og der skal vi tenne lys.

Erle, Stine og Lars har overnattet, så jeg har fått grøt til frokostdessert. Julegrøt.

GOD JUL ALLE SAMMEN!!!!!!

Hej då

Ni måneder

I dag er jeg ni måneder.
Jeg har ikke fått noe griseøre for det, men det får man kanskje ikke.

Her om dagen var Per Arne innom med mere mat til meg fra "Husse". Det liker jeg.
Nå får jeg "voksenmat", for alle synes visst at jeg har vokst ferdig - i alle fall i høyden.
Den smaker veldig bra den også, i alle fall de kulene jeg har smakt på. Jeg fikk litt forskjellige smaker å velge mellom, så vi får se hvad jeg foretrekker til sist. Foreløpig må jeg få dem blandet med valpekulene, så ikke magen får kula av for mye nytt på en gang.
Jeg har jo egentlig stålmage og tåler det meste, men det er best å følge gode råd når det gjelder denslags.

Det var det for i dag.

Ha det i julestria!

Ludvigbursdag, lørdagsstrev og søndagstur.

I torsdags var vi i bursdagsselskap hos Ludvig for da ble han ett år.
Vi slo besøket sammen med kveldsturen, så det var bare vi som var på besøk da og Ludvig og jeg kunne bruke all vår oppmerksomhet på hverandre.
Han er en fin sparringspartner og vi forbedrer stadigvekk våre teknikker og ferdiheter i "martial arts".
Vi fikk servert hvert vårt grisøre i en velfortjent pause ute i snøen i stedet for bløtkake med lys.
Menneskene syntes det var kaldt ute og satt inne og drakk gløgg i stedet.
De er litt pysete (mesiga) og må ha på seg en masse klær før de går ut nå.
Det betyr også at det tar en evighet før en kommer seg ut av huset og det kan være en stor prøvelse for tålmodigheten.

Det går litt for lenge mellom hver gang vi møtes, Ludvig og jeg. Vi har det nemlig morsomt sammen og får oss noen skikkelige treningspartier.
Men nå har mor og Eva sagt at vi skal gå tur sammen i juleferien.
Jeg vet jo ikke hva "juleferien" er, men det kan være det samme, bare vi får gått tur og ha det gøy.

Jul, ja. Nå for tiden heter all noe med jul. Lurer på hva det er egentlig...

I går var det lørdag og lenge siden vi hadde vært på sånn ordentlig bytur, så nå var det på tide med en runde.
Etter frokost ble jeg med mor og jeg dro ivrig ivei på det glatte føret, mens hun hele tiden forsøkte å få meg til å gå pent.
Vi startet med en av hundebutikkene - den med vekt. (For den som ikke vet, så har vi fått en ny dyrebutikk her i byen. Anita's hunde- og kattebutikk. Kan varmt anbefales)
Jeg veier nå 25.5 kg. Ingen tør å måle (mäta) meg lengere, men selv er jeg svært fornøyd med min høyde.

Etter vekt og viktige innkjøp inntok vi postkontoret. Etter posten - post postumt - strenet vi videre til Østre Torg for der var det Bondens Marked med masse mennesker i alle størelser og aldre og mange hunder i ulike størelser og aldre og ikke minst en masse deilige dufter av mat og smaksprøver i akkurat min snutehøyde. (Gjett hvorfor jeg er så fornøyd med mine lange ben...)
Vi traff mange både kjente og ukjente som ville snakke med både mor og meg og mor hadde fulle hyre med å holde orden på seg og meg og innkjøp og smaksprøver som jeg gjerne ville teste men ikke fikk lov (dårlig gjort!).
Til sist var hun fornøyd med det hun hadde kjøpt til dyre penger og så bar det av til neste stopp som var en sportsbutikk. Der fant hun ikke det hun skulle ha. Jeg syntes det ble for kjedelig , for det var ingen som snakket med meg der, så da gikk vi til en annen butikk som for meg var like kjedelig, men mor fikk da handlet det hun skulle.

Nå satte vi kursen ned mot Strandgateparken med store, fine plener uten folk. En liten pust i lørdagsvrimlet.
Vi hadde vendt nesen hjemover, men vi måtte innom Stortorget også for å få med oss tre havrenek som fuglene skal ha til jul.
Med henden fulle av nek, handleposer og meg subbet vi så hjemover.
Jeg fikk endelig litt ros for å ikke dra i båndet. Men hvem orker da dra i båndet etter to intensive timer i sentrum!?

Hjemme hadde far vasket og ordnet i underetasjen og det duftet friskt.
Litt utpå ettermiddagen begynte de å flytte rundt på ting og tang og det kom frem en masse små gubber med skjegg. Nisser (tomtar).
Den største stilte far i døråpningen til rommet hvor jeg lå og hvilte meg. Han var større en meg og så jo ut som et levende menneske som bare helt plutselig stod der. Jeg måtte jo si noe om det, og da lo han av meg.
Nå er det nisser og bukker både her og der og det skal visst komme flere.
Siden de kalles julenisser så regner jeg med at de hørere med til denne jula som alle snakker om. Lurer på hvor lenge de skal være her.

Om kvelden fikk vi middagsgjester.
De skule spise Janssons Frestelse og smake på köttbullarna vi lagde i tirsdags. De smaker veldig godt. Det gjorde sylten vi hadde med fra Bondens Marked også.
Vi hadde det så hyggelig at gjestene ble til i dag og jeg syntes det var veldig fint å være mange til frokost også.

Denne dagen har vi vært på biltur og kaffebesøk på to steder.
På første stedet traff jeg Joppe, som er en godt voksen Wheaten terrier. Han er egentlig litt skeptisk til store, sorte hunder, men meg likte han, så vi hadde en hyggelig stund ute i hagen.
Etterpå dro vi til Bodil og Kai på andre siden av Randsfjorden. Dit skal vi om to uker også og feire nyttår. Hvis det innebærer griseører til meg, som det gjorde hos Ludvig, så er det helt i orden med nyttårsfeiring for meg.

Nå er det sengetid.
Far har sett på at  de norske hånballsjentene slo de franske, så han er veldig fornøyd og kommer til å sove godt.
Det skal jeg også, og drømme om allt jeg har vært med om denne helgen.

God natt da!

Luciamorgon

I morges spiste vi frokost foran TVn.
Det pleier vi aldri å gjøre, så jeg fikk litt leverpostei i margbenet mit også for at jeg ikke skulle bli masete (tjatig) for mor ville absolutt se Lucia på svensk TV.
Jeg maste ikke i det hele tatt, men krabbet opp i sofaen jeg også og så satt vi der og koste oss med fin sang og pepperkaker. Det skulle ha vært en lussekatt også, men det hadde vi ingen. Nabokatten var ikke ute når vi gikk morgentur, så vi kunne ikke låne den heller. Det var forresten ikke en sånn katt vi skulle ha, sa mor, men jeg visste ikke att det fanns katter som hette Lusse og som man spiser...
Mor satt med tårer i øynene nesten hele programmet, for hun syntes det var så fint og så husket hun når hun var ung og sang Luciasanger hun også. Men man trenger vel ikke få tårer i øynene for det..?
Jeg satte meg tett intil mor og hun syntes sikkert det var veldig godt å ha meg der så hun kunne klappe på den myke pelsen min. Pelsterapi.

Snøen som kom i helgen har krympet inn til nesten ikke noe og det har duskregnet hele dagen. Det var synd, for jeg likte så godt å putte snuten langt ned i det hvite teppet.
Nå er det grått og glatt (halkigt) ute.
Det hindret ikke at vi gikk lang omvei till jobb i dag. Vi gikk om Odden og langs stranden.
Rett som det var kom en storpudeljente løpende og lurte på om vi kunne leke.
Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder denslags, så vi tok noen skikkelige løperunder på de store slettene nedenfor museet.
Herlig!
Jeg hadde lengst ben, så jeg løp først, men hun var ganske sprtetten hun også og var aldri langt bak.
Mor og hennes husfar stod og pratet en stund, tills vi måtte passe tiden og komme oss på jobb.

I kveld skal mor steke "köttbullar". Hun må ha det til jul, sier hun.
Jeg har på følelsen at jeg må assistere på kjøkkenet under tillagingen.

Hei så lenge!

Julebord og barnepass

Hallo!

Så ble det søndagskveld og stille i heimen denne helgen også.
Vi har hatt litt av hvert å fare med siden fredag ettermiddag.

Julebordet på kontoret gikk pent og pyntelig for seg og for meg også. Jeg skjønte ikke helt hva som skulle foregå, for jeg har jo ikke vært med på denslags før - det er noe nytt de har begynt med på denne årstiden og allt heter noe med jul - og hvorfor mor og far dekket bord der på jobb, når det egentlig var spisetid for meg og da pleier vi å være hjemme.
Jeg tillot meg å si noe høyt om det, men ble bare hysjet ned.
Så fikk jeg middagen min servert til sist og da kunne jeg slappe av.
Gjestene kom ned trappen og jeg tok dem imot med hoppende glede. Fisk med tilbehør, desert og kake til kaffen gikk ned og så gikk gjestene opp igjen til seg. Vi ryddet og gikk en omvei hjem så vi fikk luftet oss alle sammen.

Lørdag formiddag gikk vi en omvei ned til kontoret igjen og hentet restene fra kvelden før.
Det var betydelig kaldere ute og jeg fikk isbiter i barten som hang og slang, men ingen snøballer rundt potene.

Litt ut på ettermiddagen kom Erle. Hun hadde vært hos mormor en natt og nå skulle hun være hos oss hele dagen og natten og neste dag også.
Pappa Lars spiler i et metallrockband og de slulle delta på en festival i Helsinki (hvor det nå er) og mamma Stine skulle være med på turen.
Jeg var ute i hagen når de kom, så jeg sørget for en hjertelig mottagelse med rundvask og det hele.
Erle lo godt og vi hadde det fint fra første sund.
Det faller ganske mye på meg når vi passe lille frøken, synes jeg, selv om det stort sett bare er hyggelige oppgaver.
For eksempel å holde damen selskap under måltidene.
Nå, etter at hun har begynt i barnehagen,  vil hun gjerne ha en skje selv å spise med, men siden ikke allt kommer inn i munnen på den måten, satt mor med en skje og matet også. Våre måltider tedde seg stort sett slik at mor matet Erle med sin skje og Erle matet meg med sin  skje og av og til spiste vi med samme skje også. Mor putte brødbiter i munnen på Erle og Erle puttet  brødbiter i munnen på meg. Innimellom tok hun biten tilbake igjen og spiste den selv. Det er bare å finne seg i den salgs.
Jeg har blitt matet med så mye at jeg bare fikk halve posjoner med kveldsmat både i går og i dag.
Vi bytter på å bite i lekene også. Jeg tygger på Erles og hun på mine.

Mors nyvaskede vinduer (fönstrer) i stuen (vardagsrummet) har vi to nå pyntet med snute og potekunst etter kunstens alle regler; Trykk snuten/nesen innpå ruten, gjerne flere steder og klin godt utover, skrap eller klapp med frempotene for å få en mer spennende effekt.

Erle holder på å lære seg å gå på to ben som de voksne. Når hun trener på det har hun en liten vogn som hun holder seg i mens hun marsjerer bortover i full fart helt til hun butter i veggen eller i en stol. Da sier hun Øh, Øh meget høyt og det betyr at noen må hjelpe henne å komme løs - nå!. Det er bare å skygge banen når hun kommer farende, for hun viker ikke for hindringer.
Det er tryggere når hun velger å gå på alle fire, som meg. Da er hun dessuten så liten at hun kan krabbe under meg eller rettere sagt, jeg kan klive over henne.

Det var ingen problemer under natten. Vi sov alle som steiner og våknet ikke før klokken var over syv. Da ropte Erle på oppmerksomhet og jeg pilte til og pep utenfor hennes dør, så mor skulle slippe meg inn.

I dag har vi vært på lang trilletur med vogn når frøken skulle sove middag. Det var deilig å strekke godt på bena også.
Ellers har det gått i ett kjør med aktiviteter hele dagen. Ofte har vi vært på gulvet alle fire samtidig og det synes jeg er så koselig.

Nå er det, som sagt kveld og roen har senket seg. Erle sover her i natt også, men Stine og Lars har kommet tilbake og skal også sove her, så jeg trenger ikke å ha noe ansvar.
Helt ærlig, så synes jeg det skal bli godt å hvile litt nå, men jeg ser likevel frem til neste gang vi skal være barnepassere.

Ha det!

Snøøøøøø!!!

I går kveld, når jeg var ute for å tisse natta så var gressplenen helt hvit. Mye hvitere enn når det var sånn rimforst og det kom mere hvitt dalendes ned fra oppi luften.
Snø.
Rare greier, men veldig interssant.
Jeg fikk ikke undersøkt det noe særlig mere da, siden det var sengetid, men når vi stod opp i morges hadde det blitt enda mere.
Far slapp meg ut i hagen på egen hånd og det var jo kjempemorsomt jo!
Så morsomt at jeg nesten ikke hadde tid å bli med mor på første morgenrunden.
Det går jo an å spise snøen og å stikke snuta langt nedi og når jeg kikker opp igjen så har jeg en snøtopp på snuta og masse snøballer i skjegget.
Jeg får snøballer rundt potene også og det er veldig strevsomt for mor å få dem av igjen når jeg kommer inn.
Det ble det mye av i dag, for vi hadde fri på formiddagen og jeg ville ut hele tiden. Kom bare innom for å sjekke hva mor drev med og så ut igjen.
Jeg fant ut av at jeg kunne hoppe opp i den store kompostbingen også og der var det jammen mye å snuse på og dessuten kom jeg meg litt opp i høyden, så jeg fikk bedre oversikt over naboens oppkjørsel.

Når vi så omsider kom oss ut og på vei til jobb måtte vi stoppe ute i gaten for å se i furuhekken til naboen på andre siden.
Der var det noe som rørte seg og det var ikke en fugl. Den hadde ører og lang hale og nesten samme farve som spøkelsesreven jeg hilste på i Filipstad.
Dette var ikke noe spøkelse. Den var helt levende og trivdes tydeligvis godt blandt grenene.
Det tok litt tid før mor skjønte hva det var, men så kunne hun fortelle at det var et ekorn og de pleier å være i skogen, så dette var kanskje et litt spesiellt besøk. Kanskje den kommer til oss også en gang.

I kveld skal vi ha julebord her på kontoret. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men det virker som det skal bli hyggelig. Torild og Ingar, våre naboer i etasjen over skal komme ned hit og så skal vi spise rakfisk - nå igjen.
Det er visst det man spiser mye av på denne tiden.
Helt OK for meg så lenge jeg får smake.

Ha det!

Spøkelser

Tror dere på spøkelser?

Det gjør jeg. Jeg så nemlig et i lørdags hjemme hos Johnny og Balder. Helt sant, helt ekte!
De bor jo i et gammelt hus, som til neste år er 250 år og atpåtil er det en prestegård, så da må det jo være noen som går igjen.

Det var litt ut på senkvelden etter middagen som jeg tenkte at jeg kunne ta meg en tur rundt på egen pote og se på noen av de andre rommene. Det var jo mange av dem i dette huset.
Der tasset jeg da intetanende inn i det som ble kalt skriverommet og plutselig så jeg den.
Den stod der helt stiv, med ører, pels og hale (svans) og viste alle tennene uten å si et knyst.
Jeg ble veldig misstenksom til dette-hva-det-nå-var og tok frem den mørkeste stemmen min for å holde det på avstand og samtidig tilkalle assistanse.
Både mor og far kom for å se hva jeg derv med - og så lo de av meg.
Mor gikk bort til hva-det-nå-var og klappet på det og sa at det va jo bare en oppstoppet rev.

Åssen skulle jeg kunne vite det da!?!? Jeg har da aldri sett noe sånt før, ikke levende en gang, og den så jo helt virkelig ut.

Når mor nå stod der så turte jeg gå bort å snuse på den. Den sa ingenting og gjorde heller ingenting, men det var noe merkelig med den likevel. Pelsen var jo ekte og den så jo levende ut selv om den var død.

Etter at vi hadde snakket ferdig om reven gikk vi inn til de andre.
Jeg følte meg likevel ikke helt sikker på saken, så jeg måtte inn i skriverommet igjen for å  se på den en runde til. Man kan aldri vite med spøkelser...
Den stod der fortsatt like stiv og taus (tyst) og hadde tydeligvis ikke tenkt å komme å ta meg. Ikke ville den leke heller, så da gadd jeg ikke å forsøke å snakke med den mere.

Men jeg skjønner ikke hva man skal med døde, røde rever i rommene. Det kan da ikke være noe selskap i det?

Nei, da er det bedre å ha en rev bak øret og finne på litt  moro og spøk (skämt) og ekte revestreker i stedet.

Plättar med leverpasej

Hallo!

Vi har vært på Sverigetur igjen. Denne gangen besøkte vi Kjell i Filipstad.
Det er han som steker plättar (små pannekaker) og serverer dem til meg med leverposei på.
De andre får også plättar, men de må holde til gode med syltetøy. Jeg liker best posteivarianten, den kan varmt anbefales.

Jeg begynte å få misstanker om at det var tur på gang i torsdags kveld, for det kom frem vesker som ble stappet med klær og min sekk kom også frem og ble fylt med mat og annet man kan trenge på tur.
Ingen hadde fortalt meg hvor vi skulle, så så jeg var litt spendt.

Fredag morgen bar det avsted og tidlig på ettermiddagen var vi fremme hos Kjell.
Der duftet det herlig av nystekte plättar langt ute i trappegangen, så det var ikke vanskelig å finne ut hvilken dør man skulle inn og der var det hyggelig velkomst.

I Filipstad, som i andre byer med respekt for seg selv og sine firbente innbyggere, finnes det en hundebutikk. Dit gikk mor og jeg litt senere på ettermiddagen, for hun syntes at jeg skulle ha et margben å kose meg med når de satt og pratet sammen utover kvelden. Jeg var helt enig med henne for jeg drikker jo ikke whiskey som de gjør, men en "pinne" må da jeg også få.
I butikken fikk jeg ros for min opptreden. De syntes jeg var meget rolig for min alder og flink som bare snuste på alle godsakene som lå der og fristet, uten å røre dem  - ikke denne gangen....
Så finns det et bakeri i byn, som selger kaffe og te og litt delikatesser.
Mor oppdaget at den ikke skulle være åpen på lørdag og  hun skulle veldig gjerne ha handlet litt der. Siden vi to var alene ute og far ikke kunne passe meg på utsiden - jeg kommer jo ikke inn i butikker med mat i - så fikk vi nøye oss med en "bli-betjent-i-døråpningen"-handel. Det er vi bra på (og det kan til en viss grad være pengebesparende...).
Tenk for en tullete regel egentlig, at hunder ikke får komme inn i matbutikkene. Det er jo masse deilige ting å snuse på på et sånt sted.
Hunder kunne forresten sikkert bistått Mattilsynet (Livsmedelsverket) med å finne ut av en mye rart hvis vi bare hadde sluppet inn. Det er jeg sikker på.

Vi hadde med oss rakfisk til Kjell som vi serverte litt ut på kvelden. Han liker det han også, akkurat som jeg.
Jada, jeg fikk en liten fint dandert talerken med små fiskebiter på erterbrød etter at de hadde spist ferdig. Skulle bare mangle.

Jeg kan ikke se noen grunn til å sove lenge når vi er borte heller, så jeg fik mor opp av køya ganske så tidlig på lørdag.
Når vi alle hadde fått frokost - samt ekstra smakebiter til meg når bordet ble ryddet - så var det dags for en litt lengere luftetur.

Vi gikk langs srtandpromenaden utmed sjøen Dagløsen.
Nærmest inn mot sentrum er det alltid masse, masse store fugler. Ender sier mor de heter. Noen er ute i vannet og noen på land.
Jeg bare må stoppe å se å dem, lenge, og jeg kjenner på meg at det er noe som ligger for meg, dette med fugler, særlig de som bader.
Lengere vekk fra byen slapp jeg å gå i bånd og det er herlig å kunne strekke ut i full fart og å få snuse der en vil, så lenge en vil.

Litt ut på ettermiddagen skulle vi på kaffebesøk til tant Ingrid. Hun var nabo til mor når mor var liten.
Tant Ingrid er snill og så gammel at hun gjør akurat som hun vil.
Mor og far forsøkte å si at jeg bare skulle få en kakebit, men hun hørte ikke på det øret, så jeg fikk smake både pepperkake og mandelflarn - flere ganger. Jeg lurer på om hun kanskje ikke husket hver gang jeg hadde fått kake heller og da fikk jeg enda en til.

Når vi hadde kommet oss hjem fra tant Ingrid og jeg hadde fått middagskulene mine (noe mindre porsjon nå, ja! red. anm.) Så skiftet alle til andre klær og så gikk vi ut igjen.
Nå skulle vi til besøke noen som ikke vi kjente. Bare Kjell visste hvem han var, men Kjell sa at det bodde en hund der også, så det hørtes lovende ut.

Johnny, som egentlig kommer fra Norge (Bergen) bor i den gamle prestegården i Filipstad. Et kjempestort hus med masse rom og trapper.
Sammen med Johnny bor Balder. Balder er fire år og er en sjokoladebrun Labrador.
Vi fant fort tonen, Balder og jeg, og inntok hagen der vi kunne leke og vise hverandre hva vi kunne av kromspring og kunster.
Balder er veldig glad i mennesker også og en ypperlig vert liksom husfar, så vi måtte jo inn av og til og snakke med alle som var invitert.
Inne måtte vi være litt roligere, men det var ikke lett å bare være stille - det syntes hverken jeg eller Balder - så vi måtte gå ut igjen når det ble for morsomt. Sånn gikk vi ut og inn mange ganger i løpet av kvelden.

Under middagen fikk jeg lov å ligge under bordet hvis jeg lovet å ligge stile. Og det gjorde jeg. Det var jo ikke noe problem så lenge alle satt stille og jeg hade full oversikt over alle føttene.
Det var så mørkt under bordet at jeg tror jeg sovnet en stund med Kjells fot som hotepute.
Balder måtte være alene på kjøkkenet.
Etter en stund syntes han det ble kjedelig og begynte å synge sørgelige sanger. Jeg forsøkte å snakke litt med ham fra andre siden av døren, men mor kom og hentet meg og sa at han bare kom til å synes mere synd på seg da, så da la jeg meg under bordet igjen.

Det ble en lang kveld for vi hadde det veldig hyggelig alle sammen.
Til sist ble jeg og Balder så trette at vi bare la oss på gulvet og sov på hvert vårt myke teppe, helt til vi skulle gå hjem til Kjell igjen.

Søndag morgen sov vi alle veldig lenge av en eller annen grunn.
Mor og jeg dro på den samme langturen etter frokost som dagen før. Etterpå gikk hun og far ut for å handle, men da ble jeg hjemme hos Kjell, som sørget for at jeg fikk både grisører og hyggelig selskap.
Hos Kjell er det nemlig veldig fint å være hund - særlig på kjøkkenet, for han er en utmerket kokk som lager veldig god mat og skjønner at det skal smakes på maten før den serveres og jeg er jo selvskreven som avsmaker, så klart, både før og etter servering.

Til sist var det dags for hjemreise og de første kilometrene tok far og jeg bena fatt. Vi satte snutene mot nordvest, trasket langt og lenge og vi kunne nesten ha gått hele veien hjem, men rett som det var kom mor og pukket oss opp i bilen og når hun først kom, så var det for så vidt like så greit å hoppe inn og sove den siste biten.

Håpet det ikke går så lenge før vi skal til Sverige igjen.

Hej då!

Sløve dager

Hallo dere!

Jeg sov meg gjennom hele mandagen, jeg.
Mor fiik klare seg best hun ville på kontoret. Jeg holdt meg på bakrommet og hadde nok med å være i drømmeland.
De sa at jeg var trett fordi det hadde foregått så mye hele helgen, men jeg syntes det var akkurat passe som foregikk. Morsomt hele tiden, var det.

Trisdag formiddag hadde vi by- og kontorrunde igjen. Vi var innom flere steder - også i butikker der jeg kunne være med. Det er morsomt en stund, og så synes jeg vi kan gå videre. Men man får mye oppmerksomhet i alle fall og det er alltid fint.

I går gikk vi i gågaten og det var nok meningen at jeg skulle gå pent uten å trekke i båndet, for hver gang mor ble lang i armene stoppet hun opp og rikket seg ikke før jeg slakket litt på draget og kikket på henne for å se hva hun drev med der bak. Det såg sikkert ganske så merkelig ut, for vi gikk ikke mange steg om gangen, før det var stopp igjen og så stod vi der og ventet ut hverandre.
Målet til mor er at jeg skal gå like pent som mamma, Ebba og tante Axa. De drar ikke i det hele tatt - i hvertfall ikke når vi var i Lillestrøm.
Målet mit er å få med flest mulige avisartikler og andre partikler underveis. Det er ikke sikkert at det går an å kombinere de to målsettningene.
Far har ikke helt samme kravene når vi to er ute, men så har han litt mere tyngde å legge på bakbremsene hvis han mener det skulle være nødvendig. Det er enklere på det viset.

Når vi gikk strandpromenaden i dag, bråkte det veldig i vannet og det kom store bølger for det blåser ganske så mye. Men ikke så mye som det har blåst ute på kysten. Mor fortalte at stranden og havnen utenfor Lerberget - der som jeg lekte når jeg var bitte liten - var nå spist opp av havet som stormen hadde blåst inn mot land sist søndag.
Da blåser det mye!

Det blir skumlere om natten når det blåser, for da er det så mange ting som rør på seg og lager lyder. Da må jeg si noe om det alltså. Boff, for eksempel, eller et litt stillferdig vhaff.

Jeg har forresen et ganske stort register med forskjellige voffer, viffer, wowwer og bjeff. Jeg kan være veldig dyp og grov i stemmen eller ta i bruk en høy og intens diskant, forsiktige små "jeg vil bare gjøre opp merksom på att"-voffer, og så har jeg en god del snakke og koselyder også. Allt etter behov og ønske. Men for det meste er jeg stille og snakker mest med halen og resten av kroppen. Det er som regel tydelig nok for de fleste.

Nå sier mor at hun må vanne blomstene på kontoret, så da blir det ikke mere skriving i dag.

Ha det!

Fineste mamman min!

I går var det mamman min som var finest i utstillingsringen! Hun var helt superflott med fine krøller og passe størrelse på hele seg. Flink til å gå og stå pent var hun også.
Jeg synes de andre jentene (Ella fra Sogndal og og Amie fra Oslo) også var kjempefine og de fikk alle fine bedømmelser, men denne gangen bestemte alltså dommeren seg for at mamma var best.
Det betyr at hun ble Norsk, Nordisk og Internasjonell champion (hva det nå betyr...) og fikk sit etterlegntede CACIB.
Hipp hurra for henne!!!!!
Vi var jo der vi også for å heie på og det var veldig hyggelig å møte alle i barbetgjengen, både fir- og tobente.
Det tok litt tid før jeg fikk med meg hvem som egentlig var der, for det var så mye rundtomkring og overallt på en gang. Dessuten hadde vi Wilje med oss også og det var jo viktig å prate med henne før hun ble geleidet bort til den ringen hun skulle gå i.
I det hele tatt var det mye på en gang.
Dogs4all er den største hundeutstillingen Norsk Kennelklubb arrangerer. Det skulle stilles ut 300 forskellige raser og dessuten var det konkuransje i både lydighet og agillity, oppvisning av alle mulige ting hunder kan drive med  og i tillegg kom alle de som ville selge allt mulig - fra hundemat til tullete ting en ikke trenger.
Det vil si at så mange hunder har jeg ikke sett på en gang før.
Men det var alltså Barbetgjengen som var viktigst for oss. Etter hvert beynte polettene å falle ned og jeg kjente igjen den enne etter den andre; Gunnel, Joachim, mamma osv.
Når jeg endelig kom under fund med at det var mamman min som var der så forsøkte jeg å gjøre meg til litt ekstra for å kanskje få litt oppmerksomhet.
Men nei, det var ikke aktuellt.
Hun fortalte ganske kontant at nå hadde jeg å oppføre meg ordentlig og ikke fjolle slik for nå var jeg stor nok til å skulle skjønne det. Dessuten var hun akkurat da på vei in i ringen og hadde viktigere ting å konsentrere seg om en meg.
OK da...
Tante Axa og hennes datter Ebba var også der. De skulle ikke stilles ut denne gangen, bare være heiagjeng. En viktig oppgave.

Det var synd at vi ikke hadde mulighet til å få løpe fritt sammen ute etterpå. Jeg hadde jo så innmari lyst å leke med alle sammen. Men vi fikk i alle fall snakket hundesnakk sammen en stund, og så fikk jeg masse kos av alle tobentene som var der. Alle liker pelsen min og alle sier at jeg er så stor (for stor..?!).
For min del synes jeg at jeg er akkurat passe. Jeg kan legge haken på spisebordet uten å overanstrenge meg og det er en fin størrelse for meg.
Gunnel tok mange bilder på oss jentene fra Lerberget og på de andre også, så hvis noen vil se hvor fine vi er, så kan man gå inn på www.kennelclayhill.se.

Wilje "portis" gjorde det også bra i ringen sin og hun som gikk med henne var veldig fonøyd og skrøt av at hun hadde gått og stått så fint og oppført seg eksemplarisk. Hun ble tredje beste tispe (tik) i sin klasse og fikk stort Cert. Kjempebra! Hurra!

Vi hentet alltså Wilje i går morges (kl.06.30) og det var bestemt at hun skulle bli hos oss helt til i kveld.
Supert! Jeg elsker å ha venninner på overnatting.
Vi var litt slakke etter alle timene og intrykkene inne i den store utstillingshallen og en tidlig start på dagen, men etter å ha sløvet litt i bilen på vei hjem så hadde vi igjen overskudd til mange runder med "sisten" rundt bærbuskene.
Mor tok oss etterhvert med på promenade og det var deilig. (Far ble hjemme, for ryggen hans hadde ikke likt å sitte i bil så lenge.)
Vi var visst litt vel lystne på lek til å begynne med og mor hadde fulle hyre med å holde en slags orden på oss så vi ikke skulle trassle oss inn i koblene våre og bena hennes og surre det til helt, men hun kan, som sagt, være ganske bestemt, så etter en stund gikk vi veldig fint veldig lenge, bare avbrutt av noen forsøk på litt moro innimellom.
Middag smakte deilig etterpå og til sist, som flott avsluttning på en fantastisk dag, tok vi veien om Ludvig når vi var ute på nattatissetur.
Det ble et livlig møte og Ludvig fikk kjørt seg ordentlig med to damer på besøk.
Wilje hadde det også travelt med å oppdra oss ungdommer og holde orden i flokken.
Når det var sengetid tok Wilje resolutt plass i sengen mellom mor og far og der ble hun liggende hele natten. Dermed ble det litt lite plass til lange meg, så jeg fikk holde meg i sofaen. Man må jo sørge for at gjestene har det bra.
Dessuten er det Wilje som er sjefen, selv om vi er hjemme hos meg, for hun er eldst.

Når klokken var 06.00 sa maven min at det var tid for frokost og da syntes jeg at det jammen var på tide å vekke de andre (mor og Wilje). Så da gjorde jeg det.
Je ger ikke sikker på at de egentlig hadde så veldig lyst å stå opp så tidlig, men ettehvert så kom de seg ut av senga likevel.
Det gjelder å ikke gi seg hvis man skal oppnå resultater ger i verden.

I dag har vi gått til Stavfsberg og tilbake. De er fortsatt esker å rydde i der. Hejmme i hagen igjen var det stemning for nye runder rundt buskene mens mor sørget for søndagsmat til pippippene.
Far dro til Erle og gikk trilletur med henne, for Lars og Stine var forkjølte. Vi jentene ble hjemme og gjorde husarbeid, holdt utkikk fra verandaen og tok skjønnhetssøvnen i sofaen.

Det er noe som heter første advent i dag og mor har hengt dingser i vinduet, som ser ut som stjerner og som lyser hele tiden. De er ganske koselige.

Vi har vært hos Ludvig i kveld igjen og løpt og lekt masse.
Mor hadde tatt med okseører til oss vofser og vi fikk hversit.
Jeg er jo ganske kjapp når det kommer til spising og det er andre til stede som kan true (hota) min rasjon, så mitt øre forsvant fort ned i maven. Ludvig forstod ikke at han skulle spise sitt, så da tok jeg like så godt over det også. Wilje spiste bare opp halve sitt og siden resten bare lå der uten å bli ivaretatt, så tok jeg meg av det også. Noen må jo ordne opp i den slags også. De smakte fortreffelig.

Nå har Lise vært her og hentet Wilje. Far har funnet sengen og jeg hører godt at han sover ( = snorker ).
Mor får ikke lov å legge seg før hun har skrevet ferdig for meg, men nå tror jeg vi nærmer oss slutten.

Dette har i alle fall vært en helg for og med hunder og da har det vært en fin helg etter min mening.

Natti da, alle sammen!

Erle i farta

Hei!

Det er en stund siden vi traff Erle, Stine og Lars.
De har vært ute og reist og så har vi ikke fått det til å passe med besøk midt i uka.
Men i tirsdags kom Lars og Erle på besøk på kontoret.
Lars skulle tejpes for støle muskler og Erle var ikke i form, så hun skulle ikke være i barnehagen den dagen.
Gjett om det var koselig med slik besøk, sånn helt uten at jeg visste om det!

Erle ble vist frem for alle som var her (Elin Fotterapeut og hennes kunde og mors patient) og så slapp hun løs på gulvet så jeg kunne ta over med rundvask og det hele.
Jeg passet så klart Erle når mor tejpet Lars.
Hun hadde fått låne en bamse, som hun ikke syntes var noe særlig interessant. Hun ville hellere leke med mors tejpruller som hun fant i en hylle, så da tenkte jeg at jeg kunne vise henne hvordan en parterer en slik bamse. Da blir de nemlig srtaks mere interessante, synes jeg.
Vi fikk ikke aksept for noen av våre tiltak. Erle fikk tildelt et par store kinesiske kuler som hun kunne trille med og jeg fikk et tyggeben i stedet.
Grei nok deal.
Jeg må nok forresten begynne å passe litt mere på ørene mine nå, for lille frøken fant plutselig ut av at de er myke og deilige å dra i og snuta mi passer akkurat i hennes neve...
Det er godt en har refeksene i orden.
Til sist fikk Erle et lite nålestikk av mor. Hun var kjempeflink og sa ikke et pip, men hun så veldig strengt på mor og ville ikke ha flere sånne stikk. Å nei.

Den kvelden skulle far ikke komme hjem før sent, så mor og jeg ble enige om at vi kunne legge kveldsturen innom Lars og Stine i lille hybelen deres, for vi hadde ikke vært der og besøkt dem ennå.
Vi kom passe til Erles kveldsmat og jeg ble straks tildelt smakebiter. Hun er en utmerket vertinne.
Grøten som hun ikke ville ha fikk jeg også. Vi kan gå dit flere ganger, synes jeg.

Far har hostet på seg et kink i ryggen. Han er ikke så veldig glad i mors lange nåler, men i går kveld lurte han på om han kanskje kunne få en.
Jeg skjønte ganske raskt at jeg burde trå støttende til og siden vi var hjemme kunne jeg hoppe opp i sengen hvor han lå og legge hodet trøstende oppå bena hans. Nå kunne jeg virkelig yte god pelsterapi til et lidende menneske og vise hva jeg er god for.
Etter en stund måtte jeg gå ned, for mor likte ikke at jeg la nesa mi oppi hennes nåleteknikk.

Intet ont anende ble jeg etterpå lurt inn i dusjen. Der ble  jeg spylt, såpet og balsamert og deretter tørket i mange håndklær. Fønet ble jeg også, men ikke så mye for det liker jeg ikke.
Verden er urettferdeig.
Der hadde jeg vist omsorg og medfølelse for min husfar i hans elendighet og hva får jeg til takk...?
Dusj! Æsj!!!

Det ble litt for kaldt å ligge alene på stua med våt pels, så jeg har sovet melom mor og far mestedelen av natten. En stun hadde jeg pledd oven meg også og det var deilig.

Nå er jeg alltså ren og pen og i følge mor lukter jeg bedre enn før badet. Jeg likte den gamle lukta bedre (vel lagret ost, tyggebensrester og annet deilig).

I dag er det sol ute og helst skulle vi ha vært i skogen, men plikten kaller og arbeidet venter.
Snart er det lørdag og vi skal endelig på Dogs4all og treffe familien.

Hej då!

Morsom morgen, fin arbeidsdag.

I dag fikk vi besøk av feieren (sotaren) før vi gikk ut i verden.

Det er alltid like hyggelig med besøk, særlig av sånne som liker hunder og det gjorde han feieren her.
Han skulle ikke opp på taket, men kikke i pipa, på ovnen, sjekke røykvarslere og branslukkingsapparat.
Selvfølgelig ble jeg med på hele runden. Det var jo fint at det foregikk noe annet en vanlig mandags morgen.

Når feiermannen var ferdig så gikk vi også. Jeg trodde vi skulle på jobb, men mor gikk forbi og til posten (og vi passerte hundebutikken uten å gå inn og det er dårlig gjort!!!!).
Inne på postkontoret gjorde vi ikke som ellesr (vi pleier sette inn dagskassen) men ble med en man inn på et lite kontor, for han og mor skulle snakke banksaker. Det fine med dette rommet var at det hadde glassvegg ut mot resten av lokalet og der satt jeg og fulgte med hele tiden mens de andre snakket sånt som jeg ikke bryr meg noe om.
Det var trivelig å sitte der å logre (vifta på svansen) til alle som gikk forbi og alle smilte. Det kom to små gutter og satte seg rett foran meg også og da ville jeg ut å hilse på dem, men det gikk ikke an denne gangen.

Etterpå gikk vi i gågaten og trente på å gå på plass, sitte pent osv.
Borte ved kaffe- og tebutikken stoppet vi opp.
Når mor handler der pleier hun å stå i døråpningen, for hun vil ikke at jeg skal være alene ute i gaten. Denne gangen satt det noen herrer utenfor og koste seg med en kaffekopp. Den ene hadde med seg en hund også, en snill New Foundlender.
Mor kjente dem visst litt, så hun ga resolutt båndet mit til den ene og sa at han skulle passe på meg når hun gikk inn for å handle. Det ble mye latter av det (- for så godt kjenner jeg dem ikke likevel, bare på hils liksom men Hamar er så pass liten at man vet hvem folk flest er. Red anm.) og vi hadde det veldig hyggelig der ute. For meg kunne hun ha handlet litt til, men jeg ble likevel glad når hun kom ut igjen.
Litt lengere bort traff vi enda en hund - en Briard -  sammen med eieren sin, en av dem som ble beordret til å kikke på tennene mine før jeg skulle på min første utstilling. (Mor er litt freidig på den måten...) Vi fikk oss også en hyggelig prat og jeg slapp løs en aldri så kort stund.
En dame roste meg for jeg var flink til å sitte stille og vente på innkalling borte ved Stortorvet og hun ville gjerne få kose litt med meg også. Det fikk hun jo så klart.
Til sist ble vi nesten spist opp av en Rottweiler som tydeligvis syntes han skulle passe på ett eller annet. Han bråket velig mye og kom løpende med sin matmor og en likedan hund til på slep. Mor tok også tak i båndet til ham og sammen fikk de stoppet ham i hans fremfart.
Jeg ble ikke redd og tenkte at jeg nok sikkert hadde kunnet sjarmere ham til å bli blid igjen - jeg pleier å være veldig bra på det, så jeg kan sikkert bli fredsmegler når jeg blir stor - men mor ville ikke det denne gangen. Damen som eide de to hundene hadde litt mye å holde styr på også, så da var det vel best å gå videre. To Rottiser på en gang kan forresten kanskje bli litt mye, hvis jeg tenker meg om.

Jeg har vært veldig aktiv på jobb i dag og tatt imot de fleste av kundne her - også de som skulle til Kari psykolog. Det er en veldig fin arbeidsoppgave, som jeg utfører veldig bra.
Jeg kunne forresten sikkert ha hjulpet Kari også. Det er veldig beroligende å klappe på en hund hvis man er litt ute av seg og jeg liker jo godt å bli klappet, så det ville ha vært en vinn-vinn situajon det. Min pels er dessuten fantastisk fin og myk å ta på. Av aller beste kvalitet!

Allt i allt har dette vært en veldig bra dag, synes jeg.

Ha det!

Pangstart

I dag hadde mor en riktig pangstart på dagen.
Vi var tidlig oppe som vanlig og gikk vår vanlige morgenrunde. Det var like glatt som i går,  minst, for det hadde regnet i løpet av natten og fryst på igjen.
Rett som det var hadde mor ingen ben på bakken og i neste sekund landet hun så lang hun var på ryggen og dengte bakhodet i asfalten så det sang.
Gjett om jeg skvatt!
Jeg tasset bort til henne for å se hva hun drev med, men da satte hun seg opp og kjente etter om hodet satt det det skulle og det gjorde det, så da var det vel bra og da kunne vi gå hjem.
Det var ikke fordi jeg dro i båndet som hun datt alltå, hvis noen skulle tro det. Det gikk helt av seg selv. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde dratt aldri så litt, så hadde hun ikke falt i det hele tatt - i alle fall ikke bakover.

Mor spiste frokost samtidig med meg og etterpå dro hun av gårde for hun skulle på kurs.
Egentlig burde jeg ha vært med for det var et sånt stikkekurs, men denne gangen var det ikke for assistenter. Det er det forresten aldri og det synes jeg er dumt.

Far og jeg gikk en  lang formiddagstur og da var det min tur å dette på hålka og slå hodet i bakken. Det gikk bra med min skalle også. Det er nemlig en meget solid skalle, skulle det være noen som tviler.
Så har far ordnet i huset i ettermiddag, vasket og støvsugd og stått på verre. Jeg hadde ikke lyst å hjelpe ham med støvsuginga i dag, så jeg gikk ned i underetasjen når har holdt på som verst og det tror jeg han syntes var helt i orden. Han pleier ikke å ville ha min hjelp, så da så.
Vi har sett på sport også og det er mye å følge med på for tiden.

Sent i ettermiddag, sånn passe til middag kom mor tilbake. Hun var litt rar i hodet etter sit svalestup nå, sa hun. Hennes skalle er nok ikke like solid som min og så er det jo lengere ned til bakken for hennes hode enn det er for mit. Hun var likevel ikke verre enn at vi kunne kose oss i sofaen en lang stund. Far sladret på meg og sa at jeg hadde pepet når hun reiste i morges og at jeg hadde stått i vinduet og kikket og ventet siden klokken var fire. Ja, og så da? Jeg liker jo best at hele flokken er samlet....

I dag er jeg forresten 8 måneder. Ingen har hverken veid eller målt meg på en stund, men jeg har sikkert ikke krympet siden sist.
På tirsdag er det et halvt år siden jeg reiste fra Lerberget og kom hit. Jeg synes jeg her klart meg bra så langt. Det skal alikevel bli koselig å treffe mamma Soya, tantene mine og ikke minst Gunnel og Joachim på lørdag. Jeg er spent på om de synes jeg har vokst mye. Så blir det morsomt å treffe de andre som skal i ringen også. Mor sier at både Amie fra Oslo og Ella fra Sogndal kommer.

Nå skal far og jeg gå kveldsrunden. Mor får bli hjemme og passe på huset og på hodet sit så det fungerer i morgen, for da er det mandag.

Ha det!

... og grattis til alle mine søsken, som jo også er 8 måneder i dag!

Siden sist...

Det har blitt is på allt siden sist.

Det begynte med helt vanlig kaldt i begynnelsen av uken; om nettene og morgnene, sånn som det har vært før og noen dager har det vært kaldt hele dagen også. Men i går når vi skulle gå til jobbet begynte det å regne oppå det som var frossent fra før og det ble en interessant kombinasjon.
Både mor og jeg hadde problemer med å holde styr på alle bena.
Mine gikk i alle retninger innimellom og mor skled bortover asfalten når jeg dro i båndet.
Til sist måtte jeg gå pent ved foten hele tiden, så vi ikke alldeles mistet kontrollen på hverandre.
Alle bladene og papirbitene som lå langs veien satt fast i isen og prasslet og krisslet ekstra mye når de var glasserte på den måten. Morsomt!

Vi har hatt mulighet til å gå litt ekstra turer på morgenen og til og med på dagen et par ganger og det har vært veldig fint, for det har vært sol ute og da er det best å være utendørs.
Vi har gått både i skogen og langs stranden og jeg har fått løpe masse løs.
Når jeg har puttet snuta ned i vannet har barten blitt helt stiv av is etterpå og så blir den klissvåt igjen når vi kommer inn i varmen. Rart!
Vi har trent litt innimellom også, når det har passet oss - eller meg...
Mor synes at jeg har vært litt mere "selvstendig" de siste dagene.
Men alltså, når det kommer en elghund (gråhund) gående, så må man jo finne ut om det er mulig å leke med den, selv om den går i bånd. Det kunne jo hende...Og da må jo mor bare vente på meg tills jeg er ferdig med å finne ut av det jeg lurte på. Det synes jeg er logisk.
Og man kan ikke holde på å trene på "sitt og bli sittende" helt i starten på en skogstur. Da handler det jo om å løpe!!!
Hun må da skjønne det.
Men utover det klager hun ikke så mye på meg. Ikke far heller.

Her om kvelden satt vi alle sammen nede i underetasjen og tittet i den firkantete saken som har bilder som beveger seg.
Det er ikke så ofte vi gjør det, men nå var det noe som både mor og far syntes var bra der.
Jeg lå på gulvet og tenkte på middagen som ble så fort borte, når jeg hørte at det var noen som bjeffet.
Bjeff pleier å komme utefra, så jeg stilte meg på bakbena og kikket ut av vinduet i døren, men der var ingen hund som svarte på mine voff, så etter en stund ga jeg opp.
Så bjeffet det igjen og da kikket jeg jo en gang til. Fortsatt ingen hund der ute.
Mor og far satt der og lo i smug uten at jeg forstod hva det var som var så morsomt...
Men til sist fikk jeg forklaringen.
Det var inne i den firkanten de var, hundene som bjeffet, store og små og det hørtes ut som de hadde det hyggelig. (Vi så på Valpekullet. Red anm.) Jeg så dem godt og tenkte at de kanskje egentlig var bak firkanten, men det var de ikke. Nei vel...
Jeg lurer litt på hvordan de kom inn der og hvofor de ikke kom ut. Ikke luktet det noe av dem heller. Jeg sjekket jo det, selvfølgelig. Merkelig...

Det er forresten ganske så interessant å følge med på en del ting inni den greia.
I dag for eksempel, satt jeg sammen med far og kikket på små mennesker som fløy fra den ene enden av ruta og landet i den andre. Skihopping sa far at det hette. Jeg fulgte nøye med hele veien.
Jeg vet hva hopp er, men ski har jeg ikke hørt om før.
Jeg kan hoppe uten ski, jeg.

I dag har jeg hatt kort visitt av Wilje og vi har lekt i hagen, men Wilje har nettopp hatt den der løpetiden som mor og far todde jeg snat skulle ha, men som ikke har kommet ennå, så hun var ekstra streng og ville ikke løpe like mye som jeg. Det var hyggelig likevel at de var innom og jeg vet at vi kommer til å treffes neste helg også for Wilje skal sitte på med oss når vi reiser til Lillestrøm.

Så har vi vært på Stavsberg og kikket i esker og båret ting og tang igjen. Det tar visst aldri slutt på det loftet...
Rett som det var kom Eva og Nils innom. Det var kjemphyggelig, for jeg har ikke sett dem på lenge og jeg måtte hoppe opp på Eva mange ganger for å si at jeg syntes det var fint å se henne og hvor var Ludvig forresten..? Hun fikk en hel masse potemerker på jakken sin og mor ble litt flau. Det gjorde ikke noe, sa Eva, for de var på vei til skogen med Ludvig - som måtte vente i bilen denne gangen. Jeg kan heller ikke forstå at det er noe problem med potemerker hverken her eller der. Jeg har da fine poter!?!

Nå er det kveld igjen. Jeg har fått middag og et deilig okseøre til forrett. Så har jeg blitt kammet mot min vilje, men når det først er overstått er det ganske greit. Det følger jo med godbiter etterpå. Vi har gått kveldsrunden og nå ligger jeg på gulvet og lufter mageskinnet. Mor og far hører å musikk, det brenner på peisen og de har tent stearinlys. Da er det bare deilig å være hund.

Ha en fin kveld, dere også.

Hei då!

Vaggsång till Bella

(Melodi (och ett par lånade linjer): Sov lilla Totte)


Sov lilla Bella
Du ska inte skälla
även om grannens svarta katt
går förbi i natt

Skuggor som rör sig
eller vad de nu har för sig
är inga spöken, om du tror
som där ute bor


Vinden susar runt omkring vårt hus
Trädens grenar rör sig, blinkar gör ett ljus
Visst kan det va' läskigt
men du är ju innomhus

Hunden som ser ut att vilja in
genom fönstret, det är spegelbilden din
Den är inte farlig
lilla vännen min


Lugnt kan du sova
Det kan matte lova
Blunda så kommer snart John Blund
till en mörkrädd hund.

Turalleri, turallera, ut på langtur hver da'

Hallo!

Wilje "Portis" kom i går sammen med matmor Lise, som jeg hadde håpet, og det var kjempehyggelig.
Først var hun - Wilje alltså - litt streng og sa at jeg måtte oppføre meg ordentlig. Men det gikk fort over og så løp vi rundt bærbuskene og lekte sisten tills mor hadde fått på seg skoene.
Så bar det avgårde mot Stavsberg, men ikke strake veien. Vi gikk  via "Kubakken" gjennom både Furuberget og Frøbergsberget før vi kom oss ut på asfaltvei igjen, for da kunne vi få løpe løse og kose oss med alle de luktene vi ville og så kunne vi hoppe og sprette sammen så lenge vi var inne i skogen.
Dessuten kom turen til å ta legere tid og det var visst litt av vitsen. Sånne vitser liker jeg.
Vi trente litt også, men jeg syntes det var mye forlangt, for jeg ville helst leke med Wilje hele tiden. Wilje var flinkere, men så er hun jo litt eldre da.

Utenfor huset til Lars og Stine var det nesten bare jord nå og et stort hull på den ene siden.
Vi fikk ikke bli med inn og holdt en aldri så liten kalgesang der vi satt, alene og forlatt.
Wilje hadde melodistemmen og jeg var korist.
Det ble veldig vakkert og sørgmodig.

Det ble bestemt at vi skulle gå tilbake også og ikke sitte på med far, sånn at vi fikk enda litt mere turgåing, men da gikk vi strakest mulig vei for mor og Lise var sultne og slitne i bena.
Det var ingen som spurte hvordan det var med oss to firbente...

Ut på kvellingen kom Sondre som jo skulle overnatte her.
Det er alltid hyggelig med besøk for jeg får automatisk litt mere oppmerksomhet da. Gjester er høflige på den måten.

Siden Sondre skulle opp i otta i morges og vi andre var litt medtatte etter den lange turen  - og  far hadde jo båret masse ting og tang - samt James Bond til langt over sengetid i forgår, så ble sengetiden desto tidligere i går og vi sov som stokker og steiner alle sammen tills klokken ringte - passe til frokostserveringen.

Siden det stort sett er mor og jeg som er morgenfugler her i huset, så sørget vi for Sondres oppvåkning, bespisning og frakt til møtested for ivrige janitsjarkorpsere. Konkurransen skulle foregå i Elverum. En årlig foreteelse mellom lokale janitsjarkorps.

Det var både månelyst og stjerneklart i morges og dermed også kaldt, så det var rim på bilen som adde stått ute i natt.
Det er mange dager siden vi har sett  både månen og solen, for det har enten vært tåke eller overskyet. Nå lå  det an til å bli en ekstra fin søndag.

Når far våknet etterhvert, fant han ut av at han var "snørrfull" og bestemte seg for å holde seg innendørs med sin hoste og forkjølelse.
Stakkars han - på fars dag og det hele.

Siden det var fint vær så bestemte mor og jeg oss for lang tur i dag også.
Vi gikk opp til Furuberget og mor hadde med en leke som hun gjemte og jeg skulle søke etter. Jeg var flinkest første gangen, for da tok jeg den med tilbake igjen. Etterpå bare fant jeg den og så løp jeg videre. Det var visst ikke helt etter boka, men morsomt likevel. Og så trente vi jo på innkalling og litt annet sånn innimellom.
Til sist gik vi ned til soppstedet. Det kunne jo hende at det var en sen trompetkantarell igjen. Man må jo være (s)opp-timist.
Men det fantes ikke en eneste sopp. Ikke en stilk en gang. De var alldeles spor(e)løst forsvunnet.
Samme det, foresten. Jeg spiser ikke sånne likevel.

Hjemme igjen tok mor fatt på pelargonenes inntogsmarsj i kjelleren. (Apropos Janitjarer og Bojarer og andre marsjerere...)
Hun bar og bar og far stor i kjelleren og bar seg over alle pottene som skulle plaseres (selv om flere av dem hadde gått dukken av for mye regn og et par isende netter med nordavind).
Nå er de i hus i alle fall og står fint plassert på hyller og krakker. Det er far veldig bra på. Det er han som er ordensmann her.
Jeg var selvfølgelig allestedes nærværende og sjekket opp hva som foregikk og hvordan det gikk for seg, tok tak i det av interesse jeg kunne få tak i  (kluter (trasor), krukker osv), og deltok med den største innlevelse og begeistring.
Dessuten påbegynte jeg et nytt hull, utbedret et gammelt og forsøkte å gjenopprette et nedlagt.
Jeg blir alltid hindret i disse mine egne initiativ. Kan dere forstå det?

Nå har vi alle spist middag og jeg kan slappe av i sofaen mens mor skriver det jeg dikterer.
Vi skal gå kveldsrunden rundt kvartalet om en liten stund og så tror jeg jammen det blir godt med litt kveldskos før sengetid.

Sondre kom nettopp innom og hentet sine saker og kunne fortelle at korpset han spilller i (HUK - Hamar Ungdomskorps) gikk av med seieren i dag. Flinkeste!
Hipp hurra!!!!

Nå må jeg dessverre avslutte for i dag, for far har lagt ut godbiter som jeg må lete opp. Den slags gjøremål må alltid gjøres øyeblikkelig.

Ha det!!!!

En helt vanlig uke

God morgen!

I dag sov vi mere enn en time lengere enn vi pleier, men mor og jeg ble sittende å se på Jamen Bond til sent i går kveld. Vi pleier ikke å se så mye på TV, men i går ble det slik.

Uka som gikk var egentlig ganske så helt vanlig, helt til i går.
Da hadde vi ekstra god tid til å gå til jobben og da ble det en ekstra lang omvei også.
Nede ved Domkirkeodden traff vi Keyla Bordercollie. Hun som jeg lekte så fint med i sommer.
Nå var det lang tid og flere både kilo og centimeter siden vi hadde sett hverandre, så det tok litt tid før vi kom på hvem vi var. Men det var like morsomt å leke for det.
Keyla og hennes matmor hadde med ball. Den fikk Keyla ha for seg selv. Jeg liker bedre at vi løper rundt og finter hverandre.
Etter den turen var det greit å gå på jobb og i følge mor, var min formiddagssøvn dyp.

Far skulle ikke hente meg, så jeg måtte vente til mor var ferdig med allt sit. Det er visst alltid noe som skal fikses før hun greier å komme seg i klær og sko så vi kan gå. Jeg blir av og til lettere utålmodig på all den fiksinga og prøver å si at hun må forte seg, men hun bare hysjer på meg og fortsetter med sit. Sukk.

Omsider kom vi oss ut og da gikk vi ikke hjem, men til postkontoret. Der kan jeg være med inn, så det er et bra sted.
Vi traff en Kinesisk nakenhund inne på posten. Han var ikke stor men tøff og vi hadde begge veldig lyst å leke når vi kom ut og hoppet og spratt så godt vi kunne med kobbel på. Vi kunne ikke være løse midt i byen med mange biler rundt. Det var synd, for det er mye greiere å snakke sammen når en ikke sitter fast i noe.
Mor var litt redd for at jeg skulle være for tung på labben for ham. Hun skjønner ingenting. Klart jeg er mere forsiktig med en sånn liten en!
Matmor til han lille tassen lurte på hva jeg var for noe, så mor fortalte og jenta ble veldig fornøyd, for hun hadde hørt om rasen, men ikke sett noen i virkeligheten før nå.

Det er jo fint at en kan glede noen med sin tilstedeværelse...

Fra posten gikk veien forbi Heros hundebutikk og da var det jeg som bestemte oss for at vi skulle dit og fylle på lageret med belønningsbiter. Man går ikke forbi der uten å stikke innom og det er alltid like hyggelig. Jeg la like så godt labbene på disken og lurte på om det var noe å få her...?
Der traff vi hun som er hundefrisør også. Hun hadde sett noen som meg på utstilling, men ingen med så lange ben.
Hvis mor blir veldig missfornøyd med en klipp en gang, kan vi gå til henne, så fikser hun sikkert det.

Så bestemte vi oss for å gå enda en omvei før vi gikk hjem, for nå synes jeg at jeg må få røre mere på meg og vil ha mye mer aktiviteter også.
Vi gikk om Ankerskogen. (Det hender at far og jeg går den veien også)
Der traff vi en Rottweilergutt som gikk løs. Eieren sa at han var snill - og det var han, så da fikk jeg også være løs.
Vi fikk oss en skikkelig svingom på gresset.
Han hadde med seg en kompis også. En liten Cihuahua. Han ville gjerne være med, men hadde for korte ben, så han sto ved siden av og bjeffet på oss, så hans matmor ble flau (kände sig besvärad).

Mor synes jeg er veldig flink til å komme når hun roper på meg og vi skal gå videre. Det synes jeg også. Men så får jeg alltid masse ros og en godbit eller to, så det er hyggelig å komme.

Til middag i går skulle mor og far ha noe som luktet meget interessant.
Fisk.
Men den fisken var ikke fisket i går. Den var lagret og, som sagt, duftet veldig mye.
Rakfisk hette den, sa de, og så fikk jeg smake en mikroskopisk smule. (Rakfisk er Norges svar på surströmming, bara mycket mildare och gjord på öring. Red. anm)
Mmmmmm! Godt!
Den likte jeg, så den havnet langt inn på spisebordet, så jeg ikke skulle bli fristet til å smake på egen tass når ingen så.
Etterpå fikk jeg servert noen bittesmå biter (hvorfor skal det alltid være så smått?) erterbrød (flatbröd/tunnbröd gjort på ärtmjöl och vete) med aldri så lite smør og rakfisk til forret før de vanlige middagskulene.
Jeg kan gjerne ta det flere ganger, jeg.

I dag tror jeg at jeg får treffe Wilje. Wiljes matmor skal kommeå se på noe på Stavsberg og da skal vi gå tur sammen etterpå. Jippi!

Og så får vi overnattingsbesøk i kveld.
Det er Sondre, eldste nevø (systerson) til Lars som skal sove her. Vi må vekke ham tidlig i morgen, for han skal være med og spille i musikkorps og de skal visst på noe konkuranse.
Vi skal greie å vekke ham tidlig vi, bare vi ikke ser på mere James Bond igjen...

Hei hei!

Sladder (skvaller)

Hei!

Nå må jeg få sladre litt.

Min bror i Småland fikk høre av sin nabo Brita, matte til Wilma, at når vi var der hadde Bella tatt seg en tur ned til dem på søndagsmorgenen.
Wilma, som kan kunsten åpne dører, hadde like så godt sluppet inn Bella og "invitert" til frokost på kjøkkenet.

Wilma har i alle år alltid forsvart sin matskål og aldri sluppet andre hunder i nærheten av mat som kunne komme til å bli hennes.
Nå stod de der på kjøkkenet hos Brita og spiste av hversin skål (hvorav den ene var kattens) og hadde det veldig hyggelig sammen.

Ikke rart at Bella syntes det var trivelig i Småland!

Lang søndag

Ja, jeg hadde helt rett i mine misstanker og mors trusler (hot) om mere klipping var ikke tomme.
Hadde jeg tenkt meg om i morges, så hadde jeg ikke vekket henne så tidlig. Hun kunne ha fått lov å sove hele dagen for meg alltså.
Men gjort er gjort og etter morgentur og frokost begynte elendigheten. Jeg ble kammet og kammet og en masse floker (tovor) ble funnet og det var langt fra behagelig. Heldigvis finnes det saks også.
Det ble en liten pause når far kom seg opp av sengen, for da skulle det spises mere frokost.
Så fikk jeg en liten tur til og intetanende kom jeg hjem til ny klippeseanse. Denne gangen med maskin.
Som jeg sa igår, så liker jeg ikke bzzzzzzende dingser, og i hvertfall ikke PÅ meg, så far måtte trå til med støttende tilstedeværelse både for mor og meg - og som godteriautomat for meg. Det hjelper på mye og jeg fant ut at jeg ikke døde av dette heller.
Det går til nøds ann å bli bzzzzet på den bakere delen av kroppen, sånn ca. frem til skuldrene, men halsen og frembena vil jeg ha meg frabedt at noen bzzzzer på!
Det var ikke særlig morsomt å stå stille lenge og når jeg syntes at jeg hadde vært tålmodig lenge nok, så satte jeg meg, la meg og gjorde ganske mange snedige triks for å åle meg unna.
Men nei.
Jeg er sta (envis), men mor er enda verre, så det var bare å finne seg i det og ble to laaange timer for oss alle tre.
Bena og halsen måtte til sist tas med saks, for der gikk alltså grensa.
I denne omgangen gikk det med en del av sjkegg og bart (mustage) også.
Matpakka mi! Tenk på all den sikringskosten som jeg hadde spart der i tilfelle det skulle bli for lite mat en gang. Nå er det meste borte og hva skal jeg spise da?

Etter hvert ble mor bortimot fornøyd med resultatet. Det var visst bedere enn i går i alle fall. Foten på klippeskjæret skulle etterlate seg 2,5 cm pels, så jeg er ikke klippet helt inn til svoren (svålen) - det skal jo snart bli vinter, hva det nå måtte bety.
Jeg har fine, store krøller (lockar) nå og jeg er veldig myk å ta på. Ørene er fortsatt intakte.
Jeg er spent på hva guttene på skolegården kommer å si når de ser meg neste gang.

Jeg måtte løpe meg noen kjappe (snabba) runder i hagen etterpå og når vi så hadde hvilt litt etter alle de påkjenningene gikk mor og jeg på tur.
Turen endte på Stavsberg og der var nesten hele flokken min samlet; far, Lars og Stine. Erle var hos mormor.

Men for en oppførsel de hadde!
Lars rev ned vegger, Stine og far bar ned ting og tang fra loftet og mor rotet i pappesker og alle surret rundt og det var ingen orden på allting.
Jeg måtte jo sjekke dette loftet igjen. Jeg har vært der en gang før og det går helt fint å gå opp trappen, men ned er verre. Til sist ble jeg båret ned igjen og fikk beskjed om å holde meg der nede.
Etter en stund ga jeg opp å forsøke å følge med på hva de drev med og la meg ved ytterklærne. De lå i alle fall stille.

Med en masse esker stappet inn i bilen dro vi så endelig hjem og jeg kunne slappe av på stuegulvet - trodde jeg. Men når jeg lå der og slappet som best skulle vi ut igjen. I bursdagsselskap (födelsedagskalas).
Det var Thea som fylte 18 år.
(Thea er datter til Kjersti, hun som besøkte oss sammen med Bjørn når vi var til fjells i sommer.)
Det var masse mennesker der, både små og store.
Sondre og Sofie som kom på besøk når jeg var liten og helt ny her (og hoppet og bet), kom også og de syntes jeg hadde blitt mye større og veldig deilig å klappe på.
Jeg viste meg fra min aller beste side og oppførte meg helt eksemplarisk hele kvelden. Selv om det sto matfat i perfekt snutehøyde, så snuste jeg bare ytterst i kanten og tigget bare litt når det så ut som det kanskje var greit.
Etterpå hjalp jeg til med oppvasken og jeg fikk smake litt på noe av maten også - og en aldri så liten (=allt for liten) kakesmule til kaffen.

Nå har vi endelig kommet hjem etter en meget lang søndag.
Far har krabbet under dyna (täcket). Jeg og mor runder av helgen i sofakroken. (Hun har faktisk allerede sovnet - på ryggen med sine fire lange ben i alle himmelretninger. Det ser deilig ut, så nå skal sekretæren også under sin dyne. Red. anm.)

Hei og ha det!

KLippe, klippe, klippe

Vet dere hva de har gjort med meg?!?

De har klippet alle de lange lokkene mine!!!!!!

De føll for saksen som lønnløvene fallt for vinden og nå er jeg mager om bena, till lika om armar och hals.
Far holdt meg og mor klippet i vilden sky. Bare ørene, barten og skjegget ble spart.

Først forsøkte hun med klippemaskinen med fot på skjæret. Men for det første liker jeg ikke sånne dingser som surrer og bzzzz'er og for det andre så funket det ikke. Om det var fordi pelsen var så lang eller om det var noe med foten som ikke passet på skjæret vet ikke jeg, men det endte med alminnelig saksklipping og det syntes jeg var relativt akseptabelt.
Underveis ble jeg servert godbiter i ny og ne og etterpå var det høyst nødvendig å leke med ball i hagen for å få litt utløp for dette som jeg nå hadde blitt utsatt for.
Mor syntes klippen ble vel ujevn og truer med nytt forsøk med klippemaskinen i morgen.
Det får vi se på.
Det kan hende vi blir to om å mene noe om det og det er ikke sikkert at jeg er enig med mor.

Så ble jeg jammen lurt inn i dusjen også. Sjamponert, spylt og tørket.
Etter det ble jeg enda mer vilter og noe fønig var ikke aktuell i dag. Det får være måte på hva en skal finne seg i på en og samme dag!

Ellers hadde vi en fin formiddagstur hjemmefra og helt opp til skogen (Furuberget) med flere treningspass underveis. Dessuten møtte vi en langhåret Vohrsteer som jeg lekte med en liten stund.
Jeg er ganske så flink til å komme når mor kaller inn, og i dag prøvde vi på "sitt" på avstand. Det greide jeg med en gang og mor ble veldig stolt.

Etterpå passet jeg huset helt alene en stund mens mor og far sorterte ting og tang på loftet hos Lars.
Jeg greide det helt fint og spiste ikke på noe annet enn okseøret som jeg fikk når de gikk.

Nå er det tid for middag. Jeg skal få kulene mine med hjemmelaget yoghurt på og mor og far skal ha fisk (uer).
Siden tror jeg at det ikke skjer mere i kveld annet enn en aldri så liten liten aftentur.

Hej då!

Småland

Växjö  var alltså neste stopp og der skulle mor og far i barnedop.

Dop er for menneskene fant jeg ut av, for jeg var mest i bilen - både når de spiste lunsj og når de var i kirken etterpå  - men det var like greit. Jeg kan jo slappe av i bilen, og det var sikkert ikke noe spennende for hunder i kirken. Lunsjen hadde kanskje vært interessant, med mange som kunne kose med meg og kanskje en smakebit til meg, men det gikk helt fint uten også. Jeg fikk lufteturer og vann, så det var ikke noe stress, og så hilste jeg på noen av gjestene utenfor kirken, så jeg hadde litt oversikt.
Jeg tror mor og far koste seg i alle fall..

Det er mors eldste nevø (brorson) Christian og hans kone Hanna som har fått sønn nummer to og han skulle alltså døpes i Öjaby kyrka i Växjö kommune.
Han heter Isak (Hugo Isak David) og er bitte liten. Jeg så ham så vidt utenfor kirken og han sov hele tiden. Han blir sikkert koselig å leke med når han blir større. Mor er Gudmor til ham.
Isak har en bror som er ett år eldre. Han heter Olle. Jeg blir nok kompis med begge to etter hvert.

Når alt var ferdig ble det ny biltur.
Vi kjørte østover og havnet til sist hjemme hos mors bror Jan-Åke, farfar til Isak og Olle, et sted som heter Järnsida. Det ligger ved en bygd som heter Bergkvara i Kalmar län i Småland og ligger nesten nede ved havet.
Sverige blir bare større og større...

(Jeg har forresten en bror i Smålandsstenar, men det er i andre enden av fylket. Han heter Brasse (eller Clayhills Gustave).)

Nå kunde jeg endelig hoppe ut av bilen uten kobbel på og løpe fritt som jeg ville - og det ville jeg jo.
Herlig!
Jeg fikk et tyggeben å leke med og det var deilig å bare være ute.

Etter en stund kom David som er yngste sønnen til Jan-Åke sammen med sin kjæreste Hanna (hun heter det hun også).
De var veldig hyggelige og jeg trives jo veldig godt med litt størrelse på flokken, så dette lovet bra.
Her følte jeg meg virkelig nesten som hjemme.

Jan-Åke var sjefen på kjøkkenet, så jeg passet på å holde meg en del i nærheten av ham. Det kunne jo hende at han trengte litt hjelp med matlagingen eller prøvesmakingen.
Han laget villsvinstek og jeg sørget for at et ble tatt flere smaksprøver underveis, slik at det var garantert god kvalitet - hvilket det også var. Meget god, må jeg si.

Plutselig kom det en hund også.
Det var Vilma, som hører hjemme i en hytte i nærheten. Hun er en blandis og ser nesten ut som en jaktgolden.
Vilma pleier å være mye hos Jan-Åke og de går lange turer sammen, så hun måtte jo sjekke hvem som var på besøk nå.
Jeg ble godtatt som gjest og hun viste meg rundt i området. Det er mest feriehus her og ikke så mange mennesker hjemme på denne tiden av året . Vi hadde en veldig hyggelig stund tils matte Brita kom og hentet henne hjem for kvelden.

Denne natten ble lang og sen, for det var noe med sommer- og vintertid som gjorde at klokkene skulle stilles om. Vi fyrte på peisen og innviet Jan-Åkes nye innglassede terrasse. Mor og Jan-Åke røykte cigar (Bare en liten, mild en og det er bare den ene gangen i året. Jeg lover! Red. anm.) og jeg boffet på alle skyggene der ute i nattsvarten.

Siden jeg ikke har en slik klokke våknet jeg til samme tid som jeg pleier og syntes at i hvert fall mor kunne stå opp. Noe motvillig gikk hun med på det til sist.
Vi tok en liten tissetur før jeg fikk frokost og etter en stund til gikk vi enda en tur og da fikk vi selskap med en annen nabo og hans kongepudelgutt. Det var hyggelig.
Det drøyde en stund før de andre kom seg ut av bingene og fikk i seg frokosten.
Mens vi ventet fikk jeg lårbenet fra steken kvelden før. Det hadde Jan-Åke spart til meg.
Mmmm! Jeg lå lenge ute på gresset og kooooste meg med det. Bare mit villsvinsben.
Jeg fikk spise hele hoftekulen og så syntes mor det var nok. Og det var kanskje greit...

Etter frokosten gikk vi en lang tur utmed stranden.
Vi fikk lov å ta med Vilma også og det var veldig hyggelig, for hun var en super guide og viste meg rundt blandt busker og kratt og vi plasket rundt i vannet, som smakte salt akkurat som vannet utenfor Lerberget. Vi klatret over en veldig bratt trapp over et gjerde, krabbet under stengsel og hoppet over steigjerder, snuste og spiste på det av interesse som kom i vår vei og hadde det så deilig som man bare kan ha det som hund.
Vilma jaget hare også, men det skjønte jeg ikke noe av, så jeg ventet sammen med de andre tills hun kom tilbake.

Etter turen var det dags å lage middag, spise og reise igjen.
Jeg kunne egentlig tenkt meg å blitt noen dager til der borte, for det var veldig hyggelig der og gode smakebiter å få i kjøkkenet, men det var ikke slik det skulle være denne gangen. Kanskje neste gang...

Vi dro tilbake til Billingehus i Skövde, for mor og far syntes visst det var et bra sted for oss. Vi fikk bo på samme rommet som sist og da følte jeg meg jo nesten som litt hjemme i alle fall.
Kaninharene var ute nå også, men ville ikke la seg undresøke nærmere nå heller.
Denne natten sov jeg mest hos far, for jeg hørte mor sa at han kunne følge meg hvis jeg måtte ut en tur til natten og da var det jo strategisk å plasere seg der. (De tror ikke jeg skjønner hva de sier...)

Når mor kom fra frokosten neste morgen hadde hun med seg litt leverpostei til meg.
Det var dags for ormekuren (avmaskningskuren) man må ta når man har vært i Sverige. Det smakte godt.
En skogstur rakk vi også før vi satte oss i bilen og snudde snutene hjemover.

Når vi kom til Arvika skulle det handles og jeg fikk være med en liten runde i byen. Mor handlet på apoteket og systembolaget og far og jeg holdt øye med trafikken utenfor og trådde til med bærehjelp etterpå.
Jeg får ikke være med inn i matbutikkene (som jo burde være en selvfølge for en som har så god nese for god mat...), så da måtte jeg vente i bilen og passe på det som allerede var handlet inn.

Omsider ble de ferdige med shoppingen sin og vi kunne dra videre og etter enda et par timer var vi endelig hjemme.

Det var kjempemorsomt å være på tur, møte alle hyggelige slektinger og nye venner på to og fire ben og snuse masse nye, spennende dufter, men jammen ver det godt å komme hjem igjen også.
Tirsdag var det bare deilig å slappe av på kontoret, men nå er jeg uthvilt og klar for nye eventyr!

Hei då!

Bortreist

Hei allesammen!

Unskylld, unskyld, unskyld at vi ikke har vært på nett på en stund.
Vi har nemlig vært bortreist noen dager og når vi kom tilbake fikk mor det travelt på jobb, så det ble ikke noe skriving av.

Det var da alltså sist fredag som vi dro.
Først var vi på jobb en liten tur og så var vi i byen og ordnet noen ærend. Blandt annet fikk jeg meg en regnfrakk. Lyseblå og med litt reflekser på og jeg tar meg veldig godt ut i den, det så jeg i et vindu i dag.

Når alt var ordnet dro vi hjem og lagde nistepakke (matpaket).
Mor gikk vekdig fort frem og tilbake og gjorde en masse ting på en gang. Det pleier hun ikke å gjøre, så jeg ble litt sånn jeg også og litt rampete (busig) også...
Til sist fikk mor lokket meg inn i  bilen og vi hentet far på jobb.

Mil etter mil etter mil kjørte vi, med bare korte tisse- og drikkepauser.
Etter flere timer kom vi frem til Skövde. Der har jeg aldri vært før, selv om det ligger i Sverige, som jo er mit fødeland.
Sverige er visst større enn jeg visste...
I Skövde skulle vi overnatte på hotell. Det har jeg heller ikke gjort før. Billingehus hette det forresten.

Vi kom inn i et stort rom i et stort hus og mor snakket med en dame bak en skranke og fikk noe med seg (nøkkelkort), mens jeg forsøkte å fortelle at det var langt over spisetid og hva gjorde vi egentlig her..!
Så bar det ivei ned en trapp til en dør som det sto 13 på.
Innenfor var det to store senger som jeg testet før noen rakk å si noe om det. Fine spor ble det etter meg også, uten at noen satte pris på det.

Omsider fikk jeg mat (jag'gu på tide!) og når den hadde sunket litt gikk vi på kveldstur.
Utenfor på en gressplen så vi to rare dyr, som jeg aldri hadde sett før. De var store som en liten hund, så ut som de satt når de sto og hadde kjempelange ører som sto rett opp.
Mor og far sa at det enten var kanin eller hare og jeg gjorde alt jeg kunne for å få dem med så vi kunne se litt nærmere på dem og kanskje finne uta av hva det egentlig var. Men nei da. De er noen or'ntlige treiginger. Og dessuten løp harekaninene vekk når de så oss, så vi er like lite kloke på om det var harer eller kaniner.

Vi surret litt rundt omkring, for vi var jo ikke kjendt der noen av oss, og plutselig fant vi ut at det var masse turstier like ved og et stort friluftsområde i en skog. Som skapt for et hundeliv på hotell!

Men så skulle vi jo sove der da...
Det bodde en hund til der også. Det kunne jeg både høre og lukte. Det var masse andre uvante lukter og lyder og jeg var ikke helt sikker på om dette skulle gå bra, så for sikkerhet skyld valgte jeg å legge meg tett intil mor i hennes seng. (Og det lå hun og peste (flåsade) så hele sengen gynget mesteparten av natten. Red. anm.)

Vi overlvde natten og jeg fikk morgentur og frokost før mor og far gikk og spiste. De spiste forresten på skift for at jeg skulle slippe å være alene på rommet - de er veldig hensynsfulle på den måten. Og så gikk vi en liten tur i skogen igjen før vi hoppet i bilen og kjørte en masse mil igjen.

Neste stopp skulle være Växjö.

Nå blir det en liten stopp i rapporten, for det er tid for middag.
Vi kommer plutselig styrket tilbake.

Heihei!

Veterinærbesøk

Hei!

I går var jeg hos veterinær Lisel på Mjøsa hesteklinikk.
Far syntes at jeg var litt rødøyet i helgen og det var ikke bedre på mandag. Det så ut som jeg hadde vært på en røykfull pub og drukket for mye whiskey, sa mor når hun så meg dypt i øynene.
(Ikke si at jeg og Lars sjekket noen av whiskeyflaskene han har lagret i kjelleren vår når vi var hjemme alene  i lørdags...)

Nåvel, det ble en tur til Lisel, som konstaterte  moderat betennelse (inflammation) på blinkhinnen - eller follikulær konjuctivit - som det heter på fint.
Nå har jeg fått øyedråper og salve og skal dryppes en masse ganger om dagen og salves om kvelden.
Det blir mange godbiter, det...
Ja, for jeg skal ha belønning for å sitte pent og la meg bedryppes, alltså.

Det er hyggelig å være hos Lisel. Der får jeg en masse oppmerksomhet og alltid en godbit eller flere.
Hun kikket meg enda dypere inn i øynene enn mor og lyste med en lampe. Så fikk jeg noen dråper så jeg ikke skulle kjenne noe, før hun tok en slags tang og dro litt i blinkhinnene ("tredje øyelokket") for å se innersiden av dem. Det gikk helt fint allt sammen og jeg fikk masse ros for at jeg er så flink.

Lisel har fått en vekt  (våg) som passer for hunder også og den viste 24,4 kg.
Så spurte mor om det gikk ann å få målt (mätt) høyden også.
Det fanns bare ett mål (måttstock) for hester, men det skulle jo være de samme sentimetrene på det, så jeg ble målt til ....
oisann..... 61 cm!!!!!!
Det er mulig at jeg skjøt ryggen litt, for jeg følte meg ikke helt bekvem med all den målingen og forresten så var det jo en målestokk for hester......
Ellers må jeg ikke bli høyere, sier mor, for da vokser jeg ut over rasestandard, som det heter.
Det gjør jeg som jeg vil med. Jeg er høy og flott og velproposjonert. Dessuten er jeg meget klok og lærenem (lättlärd), rolig (lugn) og behagelig - i hvert fall innendørs. Så hvis ikke det skulle være godt nok, så vet ikke jeg.
Men for å være sikker, så tenker mor å oppsøke en eller annen med hundemålestokk når vi skal dra til Lillestrøm i slutten av neste måned. Da er det en stor hundeutstilling som heter Dogs4all. Dit kommer mamma Soya, tante (faster) Axa og kusine Ebba fra Sverige med Joachim og Gunnel, samt kusine Amie m. familie fra Oslo. Vi skal dit og heie på dem.
Det skal bli kjempekoselig å treffe alle sammen.

Etter visitten hos Lisel gikk vi ut på en stubbåker like ved, så jeg fikk løpe litt. Det var deilig. Mindre deilig var det når jeg kom opp av en grøft (dike) og hadde pelsen full av borrer (kardborrar).
Vi hadde ingen kam for hånden og selv om mor plukket alt hun kunne, ble det meste sittende i min nykjemmede pels. Det stakk og lugget når jeg gikk og det var slett ikke behagelig.
Når vi endelig kom hjem skjønte jeg at det var fint å bli kammet, for da ble alle borrene borte.
Jeg la hodet mitt på mors ben, så hun skulle skjønne at jeg satte pris på kammingen denne gangen.
(Og da ble mor bløt (mjuk) om hjertet. Red. anm.)

Det ble ingen miljøtrening i går, for mor hadde annet å ordne med, men vi trente litt ekstra på kveldsturen og så trente vi på vei til jobb i dag.
Jeg synes det er vanskelig å bli liggende, selv om jeg har fått beskjed om det, så det måtte vi øve mye på i dag.
Dessuten er det så å si umulig å være opmerksom på mor og bare mor når det kommer en annen hund i nærheten - selv om hun frister med pølse.

Nå har jeg tenkt å se om jeg kan få dele matpakke med mor, eller om jeg må avfinne meg med bare lukten.
Etterpå skal jeg ha en velfortjent hvil frem til neste øyedråpe.

Hei hei!

Vertinne for et døgn.

Hei!

Turen med Ludvig i går var spenstig!
Først gikk vi med bånd på oss en grei tur i skogen og måtte sitte pent mange ganger og ikke leke med hverandre.
Så, når vi hadde gått runden vår, fikk vi løpe løpsk på en åpen plass og da gjorde vi det. Vi løp og løp og løp. Jeg løper fortere enn Ludvig nå og klarer å parere ham ganske så greit.
Han synes det er skrekkelig morsomt å ri på ryggen min, men det får han ikke lov til for meg. Så det så.

Jeg håper det ikke går så lang tid til neste gang vi kan gå sammen. Kanskje Wilje skal være med en gang også og da kan vi trene sammen på sånt som vi har lært på kurs.

Når mor og far dro i går måtte jeg være alene en liten stund, men ikke lenge, for snart kom Stine og Erle. Etterpå kom Lars.
Det gikk veldig fint å være vertinne alene, for jeg kjenner jo alle godt og de kunne jo finne mat og denslags selv, for de er her ofte. Og så kunne de jo servere meg også når jeg skulle ha mine måltider.
Vi koste oss med maten og jeg sovnet under bordet etter en stund.
Erle syntes det var fint å være våken midt på natten denne gangen også, så da var vi andre våkne sammen med henne, så klart.
I dag sov vi lenge, og det var deilig.
Etterpå var jeg med til Løten og hjalp til med litt flyttebestyr.

Så kom mor og far tilbake fra Oslo. Like før de kom hadde Lars og Stine fulgt meg hjem og jeg var alene igjen, så det var jammen bra de kom da.
Vi jobbet sammen i hagen en stund og jeg tenkte at jeg skulle hjelpe far med jordskokkene (jordärtskock), men han ville ikke ha hjelp nå heller. Han fant ganske mange knoller i bakken. Noen av dem havnet i middagsmaten etterpå og noen i suppen som de skal ha i morgen.
Til sist tok mor meg med på tur, for det hadde ikke blitt så mye av det ennå i dag.
Vi tenkte å gå en litt lengere runde og så kom mor på at vi kunne kanskje besøke Lussi, hvis hun var hjemme.
Lussi er "portis", som Wilje, men brun i pelsen. Vi har hilst på hverandre en gang på torvet, når hun hjalp husfar med valgkampen tidligere i høst. Da sa husfar at vi kunne vel komme innom en gang når det passet, så da gjorde vi det nå.
Lussi var hjemme og det endte med at vi ble med henne og husmor Karen Wenche til stranden for å plukke rekved.
Det var kjempemorsomt, og jeg og Lussi fikk virkelig trimmet både hode og kropp. Hun er fire år og voksen, så det var hun som bestemte, men det gjorde ikke noe for vi hadde det fint sammen.

Nå har jeg fått kveldsmaten min og kan slappe av etter en sporty helg.
Jeg har holdt meg ganske så tett innpå mor og far i ettermiddag, helst litt oppå dem, bare så jeg skulle være helt sikker på at de ikke skulle stikke av igjen.
Ikke for di det ikke gikk bra å være vertinne alene, for det gjorde det, men jeg liker best å ha dem i nærheten av meg, alltså.

Nå skal jeg drømme deilige drømmer i hele natt!

Ha det!

Siden-Svensson

Det er ikke så mange fugler i hagen lengere. Far sier at flere av dem flytter sørover om høsten.
Men det har kommet noen nye, som jeg ikke har sett før.
Jeg oppdaget dem i naboens rognetre (rönn), der de hadde spist opp alle bærene.
De er litt så'nn halvstore og så har de dusk på hodet akkurat som meg og en knallgul strek på stjerten. Siden-Svenssons sier mor, men de heter egentlig Sidensvans, sier far, for det vet han.
Ulempen med dem er at de sitter så høyt i trærne, så det spørs om jeg klarer å få noe nærkontakt med dem. Dessuten er de ganske så sky og flyr så snart en kommer i nærheten.
Men de er i alle fall fine å se på.
 

Uekte mennesker

I torsdags var mor og jeg innom studioet til Lars. Når vi skulle hjem var det ganske så sent og ikke så mange mennesker i gatene.
Det var da jeg så dem...
Stive, med rare øyne og rare stillinger sto de der i vinduene og stirret på meg.
Jeg likte det ikke. Nei huff.
Ikke rørte de på seg heller, snakket ikke, pustet ikke, luktet ikke, bare sto der.
Jeg forsøkte å få liv i dem ved å boffe, men ingenting hendte.

Mor sto ved siden av og smilte i smug og sa at det var ikke farlig og at det bare var utstillingsdukker (skyltdockor).
Samme hva de er, jeg liker dem ikke noe bedre for det.
Så gikk vi bort til vinduet sammen og hun la hånden på glasset for liksom å vise at det ikke var noe å være redd for. Nei, neida, men jeg er neimen ikke sikker på dem like vel.

Ikke liker jeg så'nne liksommennesker i stein heller. Sånne som står rundt om i parker og på torg (statuer. Red anm.).
Jeg synes det skal være ekte vare, som en kan snakke med og som kan kose med meg.

I går var det muffinsbaking igjen.Det skal bli cupcakes av dem etterhvert.
Mor har fått blod på tann og lovet å bake til en venninnes bursdag.
Jeg fulgte selvfølgelig med og assisterte der jeg kunne og overvåket hver en klatt som havnet i formene. Til sist fikk jeg vaske den digre bollen (skålen) som røra hadde vært i.
Det var litt for lite røre, synes jeg, ellers gikk det fint an å spise den.

Mor og far skal i 50-årslag i Oslo i kveld (med alle mufinnsene) og skal overnatte på hotell.
Jeg får besøk av Erle, Stine og Lars, som skal bo her over natten. Det tror jeg blir veldig trivelig.
Men først skal mor og jeg møte Ludvig og Eva og gå på skogstur.

Hei så lenge!

Syv måneder!

I dag er jeg syv måneder!
Jeg måler 58 cm over gulvet opp til manken og sist jeg var på vekta (to uker siden) veide jeg 24 kg, så det er kanskje 24,5 nå.

Ingen har hatt tid til å klippe meg - og guttene på skolen like ved oss synes at jeg skal ha lang pels - så jeg har fortsatt lang, silkemyk pels og dusk i pannen som en hottentott, sier far.

I dag var det en dame innom på jobb, som hadde lyst å spinne garn av pelsen når den blir klippet. Kult!

Det ble litt tomt etter at Frøya dro hjem igjen, men å andre siden har jeg fått tilbake min grønne ball etter frokosten - den som har hull som det kommer matkuler ut av når den triller den.
Mor syntes ikke den skulle være fremme når vi var to hunder i tilfelle den ene skulle bli sjalu (sotis).
Nå kan jeg spise maten litt saktere igjen også, så jeg rekker å smake litt på den før jeg svelger.

Barna er tilbake i skolegården etter høstferien.
Jeg ble så glad i mandags når jeg så dem at jeg loggret (viftade med svansen)  med hele meg helt fra gatekrysset øverst ved fotballbanen og hele veien langs gjerdet (staketet) til porten.
Guttene mine var på plass og ropte på meg og det var veldig hyggelig å se dem igjen alltså.
Jeg kunne forresten sikkert blitt en flink skolehund også, hvis jeg hadde fått lov å prøve.

Det er slutt på dressurkurset nå, så mor er veldig opptatt av at vi kommer oss på miljøtreningen så ofte det går an. Og det gikk an i tirsdags.
Jeg hadde mest lyst å hilse på hundene, så mor måtte jobbe intenst for å få kontakt med meg.
Litt skal vel hun også streve med...

I går var vi i bursdagsselskap.
Erle fylte ett år og det ble holdt selskap hjemme hos oldermor (gammelmormor).
Jeg liker slike selskap med pølser og kaker, for det er alltid noen som sørger for at jeg får smake på det som er. Erle for eksempel - som smakte pølse for første gang - delte siste pølsebiten med meg. Oldermor hadde hundegodis i skapet og jeg fikk en muffinsbit, litt mere pølse og noen biter som mor ikke vet om. (Hun trenger ikke å vite allt)
Etterpå gikk mor og jeg gjennom byen og hjem for å "gå av oss litt av kakene", som hun sa.

Det er kaldt og rimfrost hver morgen nå, men sol og fint på dagen.
Under alle bladene som har falt er det masse spennende dufter. Jeg bruker nesa mi mer og mer.

Det blir mørkt ganske så tidlig nå og det er mørkt på morgenen også, så jeg må ha på meg refleks når vi er ute om morgenen og kvelden.
Jeg har en fin dekken. Knallgul, med refleks hele veien rundt, så alle bilene kan se meg.
Det er ikke så lett ellers å se en svart hund mot svart asfalt, så det er best å ha den på.
Mor er nøye med det og setter reflekser på far også, selv om han ikke liker det.

Jeg har det fint på jobb og er ute innimellom og sjekker at nålene sitte som de skal, eller er mottakelseskommité hvis det trengs.

Nå har jeg ikke mere å fortelle idag.

Ha det!

Vinterforberedelser.

Det var det jeg visste, at det ikke skulle bli late dager i helgen, selv om vi hadde fri.
I går ble Frøya med fra til Stavsberg igjen for en siste innsats i hagen.
Vi kjørte dem dit og etterpå dro mor på handletur. Min jobb var da å passe bilen.
Det er kjedelig, det. Særlig hvis hun skal innom mange steder.
Stort sett passer jeg på å sove og det var faktisk litt deilig nå etter en uke med mye trim sammen med Frøya.

Hun ville forresten ikke bli med på formiddagsturen i går, så mor og jeg fikk gå alene. Ikke ville hun gå morgentur i morges heller. Hun syntes det holdt lenge med å lufte seg i hagen. Men leke det ville hun, så det var ikke annet enn bekvemeliget som var grunnen.

Når vi så hadde hentet far og Frøya igjen  i går, så var det mor som begynte å ordne i hagen hjemme. Alle pelargonene - eller geranium som man sier her i Norge - som har stått rundt omkring huset skulle inn i drivhuset før de frøs helt ihjel.
De tåler visst litt kuldegrader, men nå hadde det vært i kjøligste laget, i alle fall for de som ikke hadde tak over hodet.
Reddes det som reddes kan...
Far bar potter og mor klippet ned blomstene og satte dem i hyller. Urtene som ikke var særlig spreke lengere fikk vike plassen og berike komposten i stedet.

Så kom Erle. Vi skulle passe henne om natten igjen mens Lars og Stine skulle på åpningsfest for fotostudioet til Lars og hans to kompiser.
Erle syntes det var helt greit med både meg og Frøya, selv om vi er mye større enn henne.
Vi var liksom tre "firbente" her nå.
Frøya og jeg passet Erle og vasket henne på hver vår side, fulgte nøye med på hva hun gjorde og var veldig greie. Erle på sin side tok ikke så veldig notis om oss. Det var helt naturlig at vi var der.
Denne gangen våknet Erle midt på natten og ville ikke sove, samme hva vi gjorde.
Til sist var vi alle på stua og halvsov, mens lille frøken syntes det var hur festlig som helst og lo og pludret i vei.
Mor sa noe om at jeg hadde vært sånn jeg også. Det kan jeg ikke huske...

Vi sov helt til kl 8 i dag og da våknet Erle også. Siden Lars og Stine hadde vært på fest og trenge å sove litt lengere, så vi tok morgenpasset når vi var ferdige med frokosten vår. Det er ganske hyggelig - og så blir det alltid frokostrester etter Erle på oss.

Midt på dagen kom familien til Frøya og etter at vi hadde spist lunsj sammen så tok de henne med hjem igjen.
Jeg håpet en stund at de bare var ute på tur og at Frøya skulle komme tilbake igjen, men det har hun ikke gjort.

Så var det dags for resten av pelargonene. Det ble båret og klippet og puttet i hyller og fars "vinstue" i drivhuset måtte vike for potter og krukker.
Det står et lite varmeapparat der ute nå, som skal holde frosten på avstand en stund til det blir for kaldt og da skal allt inn i kjelleren.
Snakk om å lage seg jobb...
Jeg for min del har anlagt en liten grop under den ene potentillaen de siste dagene.
Lenge klarte jeg å holde det hemmelig, men i dag ble jeg tatt på fersken og det ble lagt en stor stein i mitt fine hull.

På kveldsturen traff vi Ludvig, Eva og Nils.
Ludvig og jeg kastet oss i labbene på hverandre med en gang og rakk å få oss en fin runde før vi måtte sitte pent og finne oss i at de andre snakket over hodene våre.
Vi skal snart ut å gå tur sammen. Det er allt for lenge siden vi har sett hverandre nå.

Men nå er det sengetid.

Natt da!