Midt i Februar

Hei!

Nå får vi skjerpe oss og skrive litt igjen.

Siden sist har vi altså vært i Sverige en runde.
Kjell hadde plättarna ferdige når vi kom og denne gangen behøvde jeg ikke vente så lenge før de ble servert.
Mmmmm. Det er mat for Bella, det.
Etterpå besøkte vi "tant Ingrid" på sykehjemmet (vårdhemmet). Jeg var med inn og hilste på alle de andre som bor der også. Det var veldig populært og jeg fikk masse kos og klapp og ros for min fine pels.
Jeg tror vi må stikke innom der neste gang også.

Så var det HundCampus.
Vi gikk hardt ut med teori og praksis allerede fredag kveld. Da var det så morsomt å være der igjen at jeg ikke helt klarte å konsentrere meg om oppgavene.
Det gikk bedre på lørdagen.
Da var vi ute i skogen og gikk spor også. Først trodde jeg vi skulle gå vanlig tur, men etter et par meter med kommentarer fra mor gikk det opp for meg hva det handlet om og da var det jo en lett match. Og mor fikk fulle hyre med å holde tritt med meg.
Siste nytt av øvelser foregår i en eske med sand (grov akvariesand, så det ikke blir så mye støv/damm i snuten).
Der legger man en liten bit av lær (läder), som vi skal finne og peke ut med snuten. Det er en morsom lek som kalles Minisøk. Og vi kommer til å bli enda flinkere til å søke når vi har trent mye på det.

Her er det Cool som skal lære den nye leken.
Både han og jeg spiste hver vår lærbit på første forsøk, selv om det ikke var det vi skulle. Men den luktet jo godt!

Jeg fikk en egen, fin halsbuff av matmor til Tex, som hun hadde strikket til meg. Jeg har den på når jeg skal på plattformen og når vi gjør minisøk, så henger ikke ørene mine i veien eller setter seg fast i noe. Det er veldig praktisk.

Det blir en del venting utenfor laboratoriet med plattformen. Her benytter Tex og hans matmor tiden til å trene kontakt - og det er Tex kjempeflink til.

Søndag dro vi tilbake til Kjell igjen, proppfulle av inntrykk.
Når jeg hadde spist opp resterende plättar og fått mine middagskuler, så var det ikke noe sted som passet bedre for meg enn Kjells sofa. Så kunne verden seile sin egen sjø så mye den ville for meg. Jeg syntes det var best å sove på alle erfaringene jeg hadde hatt.

Vi kom hjem til Hamar om mandags ettermiddagen, men der så det ikke lengre ut som det pleier (brukar). Flere av møblene i stua (vardagsrummet) var flyttet og en del av veggen hadde fått farve på seg.
Det ble ikke noe bedre i løpet av uka og helgen som gikk. Nå står de møbler som er igjen midt på gulvet og den kjære sofaen til Øyvind og meg står ute på balkongen i flere deler.
Lars er innom nesten hver dag og vasker, sparkler, maler og fikser og mor springer rundt med tommestokk og klør seg i hodet, for hun skal ikke ha møblene der de sto før. Her skal det ommøbleres. "Men det kommer til å bli så fint når det blir ferdig", sier hun.
Vi får se på det. Far og jeg er litt skeptiske, men Stine og Lars sier som mor.

Hei og hopp!