Vikingskipet

Hallo!

Nå er vi endelig ferdige med denne helgen - og ikke minst med forberedelsene til den.
De var egentlig det verste, for det innebar jo både kamming og bad i god tid før utstilling.
Til selve utstillingen slipper man det når man er en Barbet. Da blir man bare dusjet (uten såpe)  - eller får lov å ta seg et utebad for den som liker det - og så skal man selvtørke og ha sine naturlige krøller.
For meg ble det dusj igår ettermiddag. Det er vått nok.

Mor dro grytidlig igår morges for å hjelpe til i Vikingskipet.
Det er mye som skal holdes i orden på et så stort arrangement og hundeklubben stilte opp med mange frivillige.
Far og jeg gikk tur og jobbet i hagen og hadde det helt fint helt til mor kom hjem og begynte å dirigere.

I dag ble det tidlig frokost selv om det var søndag for vi hadde fremmøte kl 09.00 og skulle være ute i god tid. Far og jeg gikk så ut på tur for siden å bli plukket opp av mor etter veien.
Jeg var med i skipet i fjor og så på Mio og Amie, men det er jo lenge siden nå, så jeg husket ikke helt hvordan det var.
Det var mange, mange hunder der inne og utenfor og egentlig over alt og masse lyder og lukter.
Jeg synes sånt er veldig spennende.
Tilsammen var det 3300 hunder påmeldt denne helgen, til utstilling, lydighet og agility.

Vi måtte jo pent stå over lydighetskonkurransen fordi jeg har løpetid så da kunne vi konsentrere oss om utstillingen.
Det skulle komme en Barbet til og det viste seg å være en stilig herre med navnet Ex.
Han bor i Danmark, men kommer fra Batterikullen på Gotland.
Han var veldig flott og stilte i championklasse. Jeg tror han fikk alle de premier han kunne få også.

Jeg var neste hund ute i ringen. Min klasse kalles unghund.
Dommeren var veldig hyggelig og når mor sa at vi var ganske så grønne på dette området, var han veldig tydelig og fin med å fortelle hva vi skulle gjøre.
Først skulle vi stå så han kunne se meg fra siden, så skulle vi løpe rundt i ring og til sist en gang frem og en gang tilbake. Aller sist skulle jeg stå stille slik at han kunne se på tennene mine og kjenne på kroppsbygging og sånt.

Han hadde med seg to dommerelever også og alle skulle kikke og kjenne på meg.

Jeg synes det er helt topp med oppmerksomhet og lot dem gjerne kikke og klemme mens jeg logret (viftade med svansen) fornøyd til dem.

Jeg fikk "Very Good", som er det tredje beste man kan få, samt et rødt og en blått bånd og her kommer uttalesen:
Ung tispe (tik) ennå svært uferdig og spinkel. (Pøh! Franske mannekenger skal da være høye og slanke!)
Bra proporsjoner i hode. Korrekt bitt.
Fint pigment.
Vakre, mørke øyne. (Selvfølgelig så jeg ham dypt i øynene...)
Bra lengde på hals. Tilstrekkelig vinklet, noe fremskutt skulder.
Brystet skal utvikle seg noe mer. (Bare vent...)
Overlinjen skal bli noe mer stabil. (Jada.)
Korrekt hale (svans) (Det vet jeg vel!)
Overgangspels. God struktur på det som kommer. (Min fine, myke pels)
Beveger seg (rör sig) trangt bak (hæ, hva da?) og noe smalt foran. Bra steg fra siden.
Utmerket temperament. (Yes! Alltid glad)
Trenger tid til å modnes.

Det han sa til oss, som ikke står på papiret var at jeg har mye bra potensiale (det vet jeg jo) og så ønsket han oss lykke til videre. Han forklarte mor at jeg var som tenåringsjenter flest, litt lang og tynn, men det kommer til å endre seg. (Selvfølgelig. Jeg kommer til å bli den supermodellen)

Dette vil kanskje bety en aldri så liten tanke mere mat i skåla - og det har jeg jo ikke noe imot - samt at jeg skaffer meg klippekort på et treningsstudio og begynner med bodybuilding.
Om ikke annet så vil jeg ha flere og lenger turer i skog og mark samt flere brytekamper med Ludvig og alle andre som stiller opp på den slags.

Uansett er jeg veldig fornøyd med meg selv og min innsats i dag.

Etter at vi kom hjem og hadde slappet av en stund dro mor og jeg på skogstur.
Det var deilig. Og endelig fikk jeg på meg sele igjen. Det er mye mer behagelig å gå med det enn med halsbånd. Men fordi jeg skulle vise meg frem og ikke kunne ha noen tugger i pelsen, så har det måttet bli halsbånd en stund.

Vi gjorde dagens gullfunn der i skogen da vi oppdaget en stor koloni med kantareller like ved stien.
Mor var kjempeglad for at hun hadde tatt med seg to hundeposer som hun kunne fylle opp med sopp.
Verre var det at jeg måtte gjøre nødvendige saker på veien hjem når vi hadde kommet ut av skogen og inn bland husene. Vi hadde jo ikke  flere tomme poser igjen. Den ene sopposen behøvdes altså til å plukke opp etter meg.
Da var gode råd dyre. Man ofrer ikke kantareller for en bæsj (bajs) i veikanten.
Løsningen ble den løstagbare hetta på mors jakke som straks ble omgjort til kantarellpose og så fikk vi ryddet opp i det hele uten å måtte forsake noe av vesentlig betydning.

 

Det blir varme brødskiver med nystekte kantareller til kvelds, men jeg vil hellere ha et saftig grisøre eller noe i den stilen, så det har jeg tenkt å bestille nå.

Ha det!