Hundens dag og litt andre påfunn

Hei!

I går (lørdag) ble det jo arrangert "Hundens Dag" av den lokale hundeklubben.
Vi dro selfølgelig også dit, men kom litt sent for å få med oss alt.
Det viktigste rakk vi likevel og det var agillitybanen med hinder, tuneller, stiger og annet rart som en skal komme seg over eller gjennom.

Først var det oppvisning med de som har holdt på med dette en stund.
Oi! Det gikk fort for seg for noen av dem og det så riktigt morsomt ut.

Så var det mulig for publikum å prøve.
Ja, hundene altså, menneskene får holde seg ved siden av redskapen.

Vi stilte opp i køen for å teste banen og greide oss ganske så bra på det meste. Hoppe over hinder er jo bare barnemat for meg og mine lange ben. Tunellene er heller ikke noe å dvele ved, bare å løpe rett igjennom. Eneste som jeg måtte ha litt hjelp med var "pølsa", en slags tunnel med tøy (tyg) som henger ned og liksom stenger i andre enden.
Jeg tenkte at "det går jo ikke", men når noen løftet på tøyet gikk det jo likevel.

Så ble det sagt at neste søndag starter et nybegynnerkurs i agillity og det var ennå ledige plasser.
JA! sa mor og vips var vi påmeldt!
Vi må jo ha noe å holde på med, sa hun og far var ikke uenig. Så da blir det ti kvelder med hopp og sprett fremover. Det blir morsomt!

I dag ble det skogstur på oss.
Det heter at vi må begynne å bli mere kjent i skogsområdene utenfor Hamar, så vi kan finne mere sopp og bær.
Med kart og kompass, bøtter, kurver og matpakke bar det ivei til Vardeberg i nabokommunen.
Der stoppet vi langt inne i skogen og la i vei på en skogsvei for så å svinge av og inn i skogen etter en stund, fulle av optimisme.
Etter å ha surret rundt blandt trærne uten å ha funnet mere enn noen få piggsopper, skulle vi tilbake til bilen.
Altså; det hjelper ikke med kart og kompass hvis en ikke følger med på det underveis. Så da visste hverken mor eller far riktigt hvor vi var i verden.
Omtrent på samme tid fikk jeg opp et spor og tok meg en liten tur på egen hånd, så da var det en stund som de ikke visste hvor jeg var heller. Jeg tror de var litt engstelige da.
Jeg sier ikke hvor jeg var og hva jeg gjorde. Det er min hemmelighet.
Til sist var vi alle samlet igjen og  vi kom frem til et sted hvor vi kunne komme tilbake til dit vi kom fra.
Altså til bilen, og da var alle glade.

På vei hjem kjørte vi småveier for mor og far ville bli kjent i området, sa de. Matpakken ble fortært nede ved Mjøsa, for vi kunne jo ikke ha den med hjem igjen. Mjøsvattnet smakte herlig etter den turen.

Nå er jeg nybadet - med sjampo og det hele og ikke i Mjøsa, men i dusjen. Det er like ille hver gang, enda dusjhodet ble skrudd av for at det ikke skulle bråke så ille av vannstrålen. (Tips fra en annen hundeeier)
Lurt ble jeg også. Vi var på kveldstur og jeg ante fred og ingen fare, men når vi kom hjem var det dekket (dukat) på badet og jeg ble geleidet rett inn.
Etter en sånn vaskerunde er så å si hele badet også vasket. I alle fall til midt på veggen.
Mor også. Jeg deler nemlig gjerne med meg av våtevarene.
Når jeg til sist slipper ut etter evinderlig lang seanse med tørking  også, så har jeg opparbeidet en utrolig masse spring i bena som bare må ut med en gang. Puh!

Men nå er det sengetid og en helt vanlig mandag som venter i morgen.
Det tror jeg blir bra.

Natta allesammen!