Wilje og jeg - to fjellryper

Hei!

I torsdags etter jobb dro mor og jeg og hentet min veninne Wilje (portugisisk vannhund).
Hun skal være hos oss frem til neste søndag.

Vi rakk nesten ikke å komme hjem før vi ble puttet in i bilen igjen sammen med en masse bagasje og så bar det til fjells!

Vel fremme etter drøye to tilmer i bilen, var vi så høyt oppe at det nesten ikke vokste trær der.

Stedet heter Fagerli og hytta vi skulle bo i hadde gjrede (staket) rundte hele tomten, så vi kunne løpe rundt som vi ville.
Det var vel ikke noe vi hellere ville akkurat da.
Luften var full av masse spennende dufter og vi hadde spart opp en masse spring i bena som vi måtte ha ut.

Det var litt sent på kvelden, så det ble bare en liten luftetur langs veien før sengetid, men vi hadde nok med hverandre og å utforske vårt nye territorium.

Neste dag, derimot, var det strålende vær og med mat i ryggsekken til far og godbiter i alle lommer (fickor), sele og strikk (elastisk lina) på Wilje og meg, trasket vi ut på veier og stier.

Det var mye sau (får) på beite rundt om og vi hadde det travelt (bråttom) med å sjekke bak einerbuskene i tilfelle det skulle være noen der. I tillegg var det masse fugler og annet å både se og snuse på.
Mor og far hang som slips bak oss av og til (ibland).
Ved en seter (fäbod) vi passerte gikk det kuer også.
De er store...

Bekker og vannputter var det nok av, så vi kunne kjøle poter (tassar) og drikke ekte utevann så mye vi bare hadde lyst til.

Etter et par-tre tilmer kom vi frem til Lauvlia. Der kan en vanligvis få både mat og overnatting.
Vi hadde sett for oss vaffelhjerter ganske lenge, så vi fikk skikkelig lange snuter når det viste seg at det bare var åpent på lørdag og søndag. Ikke på fredag, som det jo var den dagen.
Neivel...
Men medbrakt matpakke smakte godt på terrassen til kafeen i alle fall.

Vi sparte forresten litt mat, så vi kunne ta en pause til på en topp vi skulle over på vei hjem.
Mat med utsikt smaker ekstra godt.

Vel tilbake på hytta, hadde vi vært på vandring i 5 1/2 timer.
Da måtte vi hvile.
Far og mor trodde vi skulle sove resten av kvelden, men der tok de feil.

Etter middagen var vi klare for en runde med "sisten rundt huset".
Mellom slagene satt vi ved gjerdet og så på sauer, biler, sykler og gående som kom forbi.
Hytta ligger ved et veikryss, så det kom da noen av og til.
Det var flest sau og mest stille, men alltid en duft som kom innom snuten og fortalte om spennende ting vi ikke kunne se.

Neste dag fikk vi besøk av Kjersti og Bjørn. De kom litt ut på dagen, så det ble bare et par timers tur opp på nærmeste topp da og god mat på hytta etterpå (fiskesuppe).

Når vi våknet på søndags morgen var det grått så langt øyet rakk - og det var ikke særlig lengere enn til portstolpene. Så tett tåke (dimma) var det.
Men plutselig forsvant tåken og det ble like strålende sol som dagene før. Da var det jo ingen grunn til ikke å gå både langt og høyt, så da gjorde vi det og tok sikte på en topp som skule ha fin utsikt.
Det hadde den. Man kunne se nesten alle fjell rundtomkring.
Jeg visste ikke at det fantes så mange fjell. Det var fint.

På vei både opp og ned var det enda flere sauer og kuer og rett før toppen ble det matpakke med utsikt ekstra pølse til Wilje og meg..
Bedre kan en nok ikke ha det.

Det ble 5 1/2 times tur den dagen også. Siden var det dags å reise hjem.

Nå er det arbeidsuke og jeg har fått assistent (Wilje) med på jobb.
Det vil si, mor synes nok at vi blir for viltre på venterommet - vi vil jo gjerne vise oss frem når vi har publikum - så vi må ligge på bakrommet og passe matpakken og slipper bare ut når det er noen som ber om å få hilse på oss.

I kveld skal jeg på agility og i morgen er det lydighet.
Mor er spendt på om jeg vil høre på henne i det hele tatt nå, når jeg har besøk.

Vi får vel se...

Voff sa'n!