På sparken

I dag har vi vært på sparketur.
En spark er en slags stol med lange stålføtter som man kan stå på og hvis man sparker bakut med det ene benet sklir greia fremover på snøen.
Jeg har sett sånne sklistoler mange steder de siste ukene, særlig blandt skolebarna. De som ikke kommer til skolen på sånne lange føtter som heter ski de kommer som regel med spark nå for tiden.
Men jeg har likevel ikke vært i riktig nærkontakt med disse skapningene før i dag.
Jeg visste ikke at det fantes slike her i huset også, før i går, når den ene sparken ble hentet ut fra garasjen og skrudd sammen slik at den kunne stå selv. En til kom frem i dag og plutselig skulle vi på tur med dem også.

Jeg syntes først at det var noe usikkert med den der saken på glid ved siden av meg, men etter noen meter skjønte jeg at den ikke skulle ta meg.
OK. Jeg kan da ta nye ting på sparken - denne gang i dobbelt forstand.
Egentlig var det litt greit, for vi kom mye fortere frem når mor og far hadde skliføtter (meier/medar) uder skoene.
Jeg fikk virkelig lyst å galoppere ivei, men det fikk jeg ikke lov til.
"Ikke ennå" sa mor, som er litt nøye slik, for jeg er ikke utvokst ennå og da må man ta det litt forsiktig.
Turen gikk så i lett trav og vi gjorde unna en runde som vanligvis kan ta et par timer, på en og en halv time.
Ikke verst! (Inte dåligt!)
Innimellom gikk vi helt vanlig så jeg kunne snuse litt og gjøre nødvendige ærenden. Ellers var det ikke lov å stoppe og snuse på det en hadde lyst til. Det var heller ikke lov å hilse på andre og det var ikke lurt å prøve på å løpe foran sparken. Plassen var ved siden av. Punktum.
Jeg ble faktisk litt sliten i hodet av å holde orden på allt hele tiden, så det var greit at det ikke ble lengere tur.

Vel hjemme var det kjøkkentjeneste.
Lars, Stine og Erle skulle komme til middag så vi kokkelerte og smakte ivei. Pasta med hjemmelaget kjøttsaus og vaffelrøre (av isrester (glassrester) som stod i fryseren og likevel ikke ble spist - blir deilige vafler med vaniljesmak).
Midt i middagen kom Camilla, Lars storesøster, sammen med en venninne og så ble vi plutselig mange til bords. Det tok vi også på sparken og sånt er koselig, synes jeg.
Det var godt vi hadde kokt stor gryte og lagd mye vaffelrøre å steke til dessert.
Det dufter forresten himmelsk når en steker vafler og jeg viker helst ikke fra min kjøkkenpost da.

Erle var like villig til å dele på spiselige goder som vanlig og jeg setter stor pris på hennes generositet.
Når Erle var forsynt (nøjd) og ikke ville ha flere vaffelhjerter, gjorde jeg og far tryllekunster for henne med vaffebiter som plutselig ble borte i munnen min.
Det var virkelig et storslått nummer som gjerne kan gjentas ved flere anledninger.

Nå har alle gått. Kjøkkenet er ryddet og mit husfolk har satt seg i sofaen.
Jeg har fått middagen min (noe redusert) med Erles matrester oppå. Smask!
Det er dags for midagshvil før kveldsturen.

Hei, hei!