Hallands skoger

Vel i bilen etter runden på Sofiero, sovnet jeg ganske så med en gang.
Det var mye å sortere oppe i hodet nå. Både besøket i Lerberget og så slottspromenaden.
I bilen skjer det jo ingenting, så der er det bare å sløve.

Nå snudde vi snutene nord over og neste stopp var Kungsäter, langt inne i de Halländska skogene.
Der bor Benny og Eva-Lena sammen med tre hunder og en katt.

Jeg fikk nesten samme velkomsten der som i Lerberget.
Alle tre hundene skjelte meg ut etter alle de noter de kunne.
Jeg slapp inn i hagen etter en stund og til sist fikk jeg komme inn i huset også.

Strengest var Asta. Hun er en veldig liten mellompudel på 3 1/2 år.
Hun passet på det meste fra kjøkken til sofa og jeg fikk aller nådigst være der.

De gamle hundene (Selma, toller/goldenblandis, 11 år og Lisa, Tibetansk spaniel, tror jeg, 12 år), tok det med ro ganske snart og brydde seg ikke så mye med at jeg var der.

Etter en deilig middag for menneskene (det duftet veldig godt for en hundesnute, alltså) gikk vi tur i skogen, mor, Eva-Lena og alle vi hunder.
Det var fint der, med en masse nye dufter og etter hvert som vi gikk, ble vi også bedre venner, jeg og Asta.

Et sted var all skogen hogget ned, så man kunne se langt, og på neste kolle så jeg et rådyr.
Jeg vurderte en stund om jeg skulle løpe dit, men ble enig med meg selv og mor (som sa at jeg skulle bli) at jeg skulle bli der jeg sto.
Det luktet forresten rådyrspor både her og der i den skogen. Asta og jeg måtte gjøre et par små utflukter for å følge sporene litt, men var flinke og kom tilbake når fløyta fra Lerberget pep.
(Den fløyta blir bare brukt av og til, så den har sterkere effekt enn vanlig plystring (vissling). Red. anm.)

Neste dag måtte Asta til veterinæren, for hun hadde vondt i det ene øret sit.
Det ble til at mor og Eva-Lena dro ivei og jeg ble hjemme med Benny, far og de andre hundene.

Katten som bor der er veldig forsiktig med fremmede hunder og viste seg ikke før langt ut på ettermiddagen den andre dagen.
Da kom den tassende forsiktig langs grusgangen og hilste på sine hundevenner. Jeg sto helt stille, for så nære en katt hade jeg aldri vært. Da den var en meter fra meg smøg den ned bak noen blomster, og jeg tasset frem for å se hvor den ble av og om jeg kanskje kunne få hilse på den.
Men det ble litt for skummelt for katten og da løp den.
Jeg løp ved siden av den bort til garasjen, men der forsvant den inn under noe redskap, så jeg ga opp å bli kjent med den for denne gangen.
Kanskje en annen gang.

Det var dags for mat for både meg og menneskene og når vi hadde spist var det avskjed og vi skulle reise igjen.

Tusen takk for hyggelig samvær. Håper vi ses snart!

Jeg sovnet ganske fort bak i buret mit og våknet bare for å bli luftet når bilen skulle ha bensin.
Nå var vi på vei hjemover.

En liten luftetur til i skogen når mor og far skulle bytte plass bak rattet og så sov jeg meg hele veien hjem.
Når vi til sist kom frem, var det mørkt og midt på natta.
Bare å gå å legge seg igjen.
Men du verden, så deilig det er å sove hjemme i egen seng etter å ha vært ute på sepnnende eventyr...

Søndagen var det full rulle i hagen. Både mor og far gravde og stod i. Gamle bedd ble som nye og nye bedd ble det også - egne bedd til mynteplantene, som ellers tar over det meste hvis de bare får lov.
Jeg holdt oversikten fra en plass i skyggen og var storfornøyd med det.

 Snipp snapp snute, så var det eventyret ute.

Hej då!